Endelig er jeg bestemor. Men det er ingen selvfølge at jeg får passe ham

For de fleste beste­foreldre er det en selvfølge at de får være sammen med sine barnebarn. De blir til og med satt grenseløst pris på fordi de avlaster slitne småbarnsforeldre.

I mitt liv har det ikke vært slik, men kanskje er vi på vei mot normalitet. Om det skjer, avhenger bare av meg. Det er meg og mine problemer dette handler om.

Jeg tror at alle mennesker preges av den barndommen de fikk. Når jeg går tilbake i tid, ser jeg at det finnes mange gode grunner til at jeg endte opp som ustabil og avhengig av rus.

Mine foreldre fikk fire barn. Faren min drakk og utøvde fysisk og psykisk vold når han hadde fri, mens mamma «bare» brukte beroligende piller. I ettertid har søsknene mine og jeg konkludert med at vi gikk for lut og kaldt vann. Som den eldste, ble jeg den som tok ansvaret.

Fulgte pappas fotspor

Til slutt orket ikke mamma mer og flyttet hjemmefra. Vi ble igjen hos en pappa som var borte store deler av tiden, og som drakk når han var hjemme.

Da jeg fikk dårlige venner og begynte med rusmidler som 14-åring, var det ingen som fulgte med på hva jeg drev med. Jeg begynte å skulke skolen og ga blaffen i alle konsekvensene.

Hvorfor vanket jeg i et destruktivt miljø, der rus­midler sto i fokus? Jeg tror det skyldes at jeg der følte meg velkommen og respektert som jeg var. Dessuten opplevde jeg det som befriende å gi meg hen til rusen. Det var som om alle problemer forsvant.

Jeg var veldig ung da jeg ble gravid med en som ikke var glad i meg. Jeg valgte likevel å bære frem barnet.

Såpass vett hadde jeg at jeg holdt meg unna rusmidler under graviditeten. Rundt meg hadde jeg mennesker som ville meg vel, personer i fjern familie, blant annet. Jeg kom meg i jobb og klarte meg ok. Fordi jeg var blitt mamma, skjerpet jeg meg.

Men i det skjulte, mens jenta mi gikk i barnehagen, både drakk jeg og misbrukte tabletter. Jeg gikk til legen og klagde på smerter her og der og fikk smertestillende, sovemedisin og beroligende. Jeg mikset dem slik at jeg fungerte. Rusen fjernet uroen jeg slet med. Ved å gi kroppen en dose jevnlig, fikk jeg heller ingen abstinenser.

Les også (+): «Jeg vil at det skal bli oss en dag», sa han. Alt var løgn, jeg ble rundlurt

Avhengighet

Mitt hell var at jeg midt i 30-årene møtte mannen jeg er gift med i dag. På det tidspunktet hadde jeg sittet i fengsel for fyllekjøring, jeg hadde mistet et par jobber fordi jeg kom ruset på jobb, men jeg tok meg sammen og klarte å ta vare på barnet mitt. Det var aldri snakk om å ta henne fra meg.

Hele tiden passet jeg på å være innenfor begrepet «velfungerende». Ved å ha et ryddig og rent hjem og sørge for at barn er velkledd og veloppdragent, var mye gjort.

Hva skulle jeg ha gjort uten Tore, mannen min? Jeg var åpen overfor ham om de utfordringene livet hadde gitt meg. Han var en verdens­mester i å støtte og oppmuntre meg, og fikk meg til å utdanne meg innenfor helsevesenet. Jeg var så stolt og lykkelig da jeg fikk min første jobb i et yrke jeg stortrivdes i.

Alt så bra ut i flere år. Jeg fikk et barn til, jobbet og hadde et pent hjem. Utad var det ingen som trodde noe annet enn at alt var bra. Men mannen min så.

Han så at jeg gikk utstøtt, at jeg hadde et sløvt blikk, og at jeg sa merkelige ting, som gjorde ham fortvilet og flau.

I flere år stjal jeg medisiner på jobb ved å gi pasienter mindre medisin enn foreskrevet, for så å putte i lommene mine. Det gikk fint, for det ble ikke oppdaget. Men så en dag kom sannheten for en dag.

Det viste seg at de over tid hadde holdt meg under oppsyn. Jeg mistet autorisasjonen. I fortvilelse satte jeg meg i bilen og kjørte sterkt påvirket. Jeg mistet førerkortet og måtte sone nok en gang i fengsel. Den yngste datteren min ble fortalt at jeg lå på sykehuset.

Man skulle tro at «straffen» ved å miste jobben og sone i fengsel ville skremme meg fra et videre rusmisbruk, men slik fungerer det ikke for en misbruker. Jeg ble sendt til behandling og klarte å holde meg unna tabletter og alkohol, men etter noen uker hjemme, var jeg i den destruktive karusellen igjen.

Den snille mannen min, som har gitt meg trygghet fra første dag, var fortvilet.

– Hvis du ikke forandrer deg, klarer jeg ikke mer, sa han.

Men jeg fortsatte. Jeg trodde at jeg var så flink til å skjule hva jeg drev med, men sannheten er at han avslørte meg på blikket, stemmen og ganglaget.

– Du blir en helt annen person når du ruser deg. Jeg liker deg nykter, sa både han og døtrene mine.

Jeg ryddet og vasket og holdt hjemmet vårt perfekt til enhver tid, og jeg jobbet, men det var ikke bra nok for dem.

Hver gang jeg mistet en jobb, fant jeg på en årsak. Hver gang jeg gikk til legen, diktet jeg opp smerter og søvnløshet. Jeg har hele livet vært en mester i å lyve og dikte.

Hvorfor ble jeg en slik person? Når jeg gransker min historie, ser jeg at jeg hele livet har hatt lyst til å flykte og sove. Når jeg ruser meg, roer disse følelsene seg.

Les også (+): Jeg vokste opp med fri oppdragelse. Resultatet ble et helt annet enn mamma trodde

Tillit

Min yngste datter begynte allerede som tenåring å uttrykke skuffelse over meg. Hun merket når jeg hadde tatt noe og sa fra. Nå er hun voksen og blitt mor, og hun er streng mot meg.

Som mormor fikk jeg tidlig kniven på strupen.

– Hvis du ikke skjerper deg, får du ikke se barnebarnet ditt, har jeg fått høre utal­lige ganger de siste årene.

Jeg elsker mine nærmeste og ser at jeg har vært utrolig heldig. Ingen har kuttet kontakten eller reist fra meg. Jeg får fortsatt deres kjærlighet. Det eneste jeg ikke har klart å gjøre meg fortjent til, er deres tillit. Jeg kan ikke klandre dem. Det er min egen skyld.

Jeg vet at de gjennom mange år har følt skam over å ha meg som kone og mor – at de har grått fordi jeg har gjort eller sagt merkelige ting fordi jeg har vært ruset. «Når du er normal, er du snill og god. Hvorfor kan du ikke være den du er, da?», er jeg blitt spurt.

Det jeg ønsker mest i verden er å være den personen de er glad i. Hver dag kjemper jeg for å få til det. Det er ikke så lett som det høres, for inni meg har jeg demoner som ikke vil flytte ut. Jeg ønsker dem langt bort, men de klenger seg fast og ødelegger dagene mine.

Men for noen uker siden fikk jeg tillit. Mitt lille barnebarn på fire år fikk være hos meg over natten. Det føltes fantastisk. Jeg fikk mitt høyeste ønske oppfylt. At datteren min ringte og sjekket meg opp, klarte jeg å akseptere.

Der og da ble det viktig for meg å være hennes tillit verdig. Jeg tok ikke så mye som en tablett det døgnet. Det må være første gang på mange år. Jeg sov riktignok ikke særlig godt, men jeg våknet og følte lykke og mestring.

Nå har jeg bestemt meg for å vende rusen ryggen. Jeg er så inderlig lei av å ha dårlig samvittighet hele tiden. Jeg er sliten av å lyve og få tak i medikamenter. Mer enn noe ønsker jeg å glede de som har støttet og holdt ut med meg.

Sannheten er at jeg er livredd for at de en dag skal bli så sliten av meg at de forlater meg. Da overlever jeg ikke.

I går ringte jeg fastlegen min og insisterte på å få snakke med ham fort. Han tok imot meg.

– Du får ikke skrive ut flere resepter til meg. Lov meg at du sier nei hver gang jeg spør, sa jeg.

Han lovet og jeg tror at jeg er på vei mot noe bra. Fordi både jeg og mine nærmeste fortjener å være lykkelige. Denne gangen må jeg få det til. Jeg må.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Datteren min tror jeg er en utro drittsekk, for det har moren hennes sagt

Samboeren min var egoistisk og slem, men jeg var så redd for å bli alene