Ragnhild er 106 år
Ragnhild (106) klarer seg fortsatt selv i eget hjem. Det er bare én ting hun trenger hjelp til
I 1918 herjet Spanskesyken og første verdenskrig gikk mot slutten. I Nes på Hedmarken ble Ragnhild født. Fortsatt klarer hun seg selv i eget hjem.
På det idylliske småbruket Stensli i den lille bygda Nes i Ringsaker kommune har det vært få utskiftninger gjennom årene. Nå sitter Ragnhild Johansen og minnes alle de gode årene hun har hatt akkurat her.
– Jeg ble født hos bestemor og bestefar på deres sted, litt lenger bort på Nes, og der bodde jeg de første åtte leveårene mine, til de flyttet til Strømmen. Da jeg var 12 år, kom de tilbake til Nes. Fra da av skjedde familiehistorien her på Stensli, forteller 106-åringen.
Hun fikk en god barndom, selv om slekten ikke hadde mye å rutte med.
– Jeg kunne ikke ha tenkt meg å bo på en annen plass, sier damen, som allerede for seks år siden fikk 100-årsgratulasjon fra H.M. Kong Harald. Nå synes hun selv at hun nærmer seg altfor gammel og lever på en slags overtid.
– Men ingen kan bestemme når et liv tar slutt, sier hun ettertenksomt.
Mange lurer på hva som er hemmeligheten bak et liv som varer tyve år lenger enn gjennomsnittsalderen i Norge. Da vi stiller Ragnhild dette spørsmålet, sier hun at det ikke finnes en oppskrift. Hun har jobbet og stått på og har prøvd alltid å ha en positiv innstilling. Og en ting vet hun sikkert; hun var vært heldig. For hun har stort sett alltid vært frisk og sterk.
– Finnes det ting du ville ha gjort annerledes om du fikk levd livet en gang til, da?
– Nei, gjort er gjort. Jeg er flink til å legge bak meg hendelser, sier hun.
Les også: Tvillingene Brit Mari og Kari Ann var uadskillelige. I voksen alder skjedde det ufattelige
Småbrukerliv
Hun ble født 16. juni 1918. På den tiden herjet Spanskesyken, som var en dødelig influensaepidemi. Første verdenskrig, som hadde vart i mer enn tre år, var i sluttfasen. Det kunne se ut da som om verden endelig skulle bli et tryggere sted for menneskeheten.
– Jeg vokste opp med to søsken, en søster, som ble 96 år, og en bror, som døde for mange år siden. Foreldrene mine drev småbruket, de også, etter at de overtok fra mine besteforeldre, forteller Ragnhild.
Barn den gangen måtte tidlig hjelpe til og være til nytte, og oppveksten ble preget av det. Det var et nøkternt liv. De levde av det de dyrket frem og hadde på bruket, i hovedsak poteter og grønnsaker.
– Gjennom dagliglivet vi hadde, lærte vi oss å sette pris på det alminnelige livet. Hardt fysisk arbeid var en naturlig del av tilværelsen, reflekterer hun.
Allerede før hun ble konfirmert bar hun på drømmen om å komme seg i jobb og tjene egne penger.
– Jeg var 15 år da jeg begynte å arbeide på nabogården som fjøs- og hushjelp. Da var det min oppgave å stelle kyrne og gjøre forefallende arbeid inne i hovedhuset. Senere var jeg vikar på Nes Meieri i sommerferiene, og det jeg husker aller best er at det var så mye godt å smake på, sier hun og smiler.
Les også: (+) Etter samlivsbruddet oppdaget Lill-Karin (44) en mørk familiehistorie
Lærte å sy
Som ung kvinne bar hun på en ny, stor drøm, og den handlet om å lære seg å sy. Hun begynte etter hvert på et sykurs i kjolesøm på Hamar.
For å komme seg til undervisningen syklet hun sommerstid og brukte sparken om vinteren. Da hun var ferdig, tok hun på seg oppdrag med å sy for flere på bygda. Hun sydde også Hedmarksbunad.
Ragnhild giftet seg med Asbjørn Johansen og overtok Stensli. Foreldrene hennes skulle fortsatte å bo der og få roligere dager.
«Du skal vera på Bufast all din dag», skrev Tarjei Vesaas i bygderomanen «Det store spelet». For Ragnhild ble det sånn. Hun overtok slektsgården. Når hun nå ser tilbake, kan hun se tilbake på nesten 100 år på samme sted.
Den første sønnen kom til verden i 1939, og det kom tre gutter til etter hvert. Under andre verdenskrig ble ektemannen beordret til Gardermoen og ble sendt til Vinstra i Gudbrandsdalen av motstandsbevegelsen. Han var borte store deler av krigsårene, uten at Ragnhild visste hvor han var eller hva han drev med. Heldigvis kom han hjemom jevnlig. Hun drev småbruket alene samtidig som hun tok vare på de små sønnene.
– Det var et hardt liv, men vi sultet ikke, sier Ragnhild. Hun bakte, saftet og syltet, i tillegg til alt det andre. Fritidsproblemer har hun aldri hatt. Fortsatt liker hun å være i aktivitet.
Svigerdatteren Turid Møgstger sier at Ragnhild aldri har ønsket stor blest om seg selv. Hun er en nøktern og forsiktig person som ikke snakker i store ord.
De hadde gris, høns og ku og dyrket jordlappene de hadde, etter hvert mest med korn. Da krigen tok slutt ble det frihet, glede og normalitet, og de ble igjen to til å dele på oppgavene.
Asbjørn kom hjem og jobbet på bruket og tok på seg å treske på andre gårder for å tjene litt ekstra. Etter hvert hadde de fem barn å forsørge.
– Det viktigste for meg i alle disse årene, var barna våre, og moren min, Julie, som etter hvert ble alene, og med behov for hjelp fra meg, sier Ragnhild. Moren ville ikke på hjem, og Ragnhild sørget for at hun kunne bo hjemme.
Les også: Sølvi (72) har slitt med sykdommen hele livet. Det har ført til mye vondt og mange fordommer
En fantastisk svigermor
Ragnhild sier at hun har vært spart for store sorger. Men en gang opplevde hun å være veldig redd. Et av barna var umulig å få tak i. Det viste seg at han hadde vært ute for en ulykke på motorsykkel og lå på sykehus.
– Heldigvis gikk det bra, sier hun.
Turid sier at Ragnhild aldri har klaget. Hun beskriver henne som et arbeidsjern, som etter innhøsting av korn både slaktet og parterte gris. Alt på dyret ble nyttiggjort. Ved siden av kunne hun bake lefser og flatbrød i store mengder.
Alltid positiv og blid, og med en åpen dør for hvem enn det var som kom til Stensli. Slik var hun, og slik er hun.
– Da jeg giftet meg med hennes sønn, Willy, ble jeg hjertelig tatt imot og fikk verdens mest fantastiske svigermor. Vi tok over gården i 1980 og drev den i mange år. Da vi flyttet dit bodde også Ragnhilds mor der. Da hun døde, gjorde svigermor som sin mor – hun ble boende. Etter hvert fikk vi bygd en ny generasjonsbolig, og det var en lykkelig løsning for oss alle, sier Turid.
Ragnhild og Turid delte interessen for det som spirer og gror og dro ofte for å kjøpe planter sammen, for så å sette dem i jorden og senere fryde seg over hvor fint det ble. Og de dro på tur til Turids hjemplass, en liten øy i Austevoll.
Også etter at Turid og Willy skilte lag, fortsatte Turid å besøke svigermor. De to kvinnene liker å ha kontakt.
– Ragnhild er hel ved. Hun har alltid vært fornøyd med livet, slik det har vært. Hun er jordnær og skryter aldri av seg selv. Fremdeles går hun ut i hagen på godværsdager, forteller ekssvigerdatteren.
Ragnhild har en rullator inne og en ute, og hun bruker begge. Hun klarer seg selv hjemme. Den eneste hjelpen hun får daglig, er til å få på støttestrømpene hun er så avhengig av.
– Før lagde jeg maten fra bunnen, men nå lager jeg all mat i mikrobølgeovnen, sier 106-åringen, som definitivt er en av landets eldste kvinner. Hun har vært abonnent på Hjemmet i mange år og liker å lese om både vanlige og uvanlige mennesker.
Tallet på 100-åringer øker for hvert år, og det er flest kvinner som når den høye alderen. Når det gjelder personer på mer enn 105 år, finnes det bare rundt 100 av dem i Norge i dag. Det er fortsatt veldig uvanlig å nå en så høy alder. Verdens eldste person i mai 2024 heter Maria Branyas og ble født i San Francisco i 1914.
Kilde: Illustrert Vitenskap
