Søstrenes siste møte
Anny hadde et siste ønske mot livets slutt. Da stilte barnebarnet Camilla opp
På oppløpssiden av livet drømte Anny (87) om et siste møte med sin kjære søster, Synnøve (83), som er blind og demenssyk.
Det siste, viktige ønsket.
Få av oss vet med sikkerhet hva det er før vi en dag kommer til den fasen i livet da vi forstår at det nærmer seg slutten. Da kan det brått begynne å haste.
Sånn var det for Anny Sjonfjell Martinsen på Parkgården sykehjem på Hamar. Hun var i sitt friske liv den som alltid stilte opp og gjorde det hun kunne for andre. Nå følte hun seg veldig syk og langt nede psykisk.
Åtte måneder på sykehjem hadde tæret på.
– Da vi feiret jul i fjor, sa farmor i en bisetning at hun drømte om å få se søsteren Synnøve en siste gang. Setningen brant seg fast i meg.
– Men det kan du jo, dersom du har med deg noen, sa faren min oppmuntrende, selv om vi alle visste at reisen til Stavanger ville bli krevende for henne. Da svarte hun:
– Nei, det blir for vanskelig med min dårlige helse, forteller barnebarnet Camilla Nydahl Ronnyarmanddatter Martinsen (37).
Camilla bestemte seg for å realisere bestemorens drøm. Først gjennom å bestille flybilletter og hotell. Til Anny sa hun at hun skulle hjelpe til, så de skulle fikse dette. I første omgang var hun innstilt på å klare alt selv.
– Dessverre ble formen til farmor dramatisk dårligere da vi begynte å nærme oss avreise. Jeg skjønte at det sannsynligvis ville bli for belastende for henne å sitte i rullestol i mange timer, og at det ville bli krevende med overgangene fra ett transportmiddel til et annet. Skulle jeg avbestille reisen? Da datt plutselig et ord ned hodet mitt: Ønsketransporten.
Det raske svaret
Når sykdom eller funksjonshemning fører til at noe er vanskelig gjennomføre, kan Ønsketransporten hjelpe til. Det er en ideell organisasjon som har som ønsker å oppfylle ønsker om spesifikke opplevelser eller deltakelse i meningsfulle sammenhenger med medisinsk- og etisk forsvarlig transport og følge.
Målet er å bidra til økt livsutfoldelse for mennesker som opplever sosial avgrensning grunnet sykdom og/eller funksjonsnedsettelse.
Camilla smiler og forteller hva som skjedde videre.
– Vi taper ingen ting på å prøve, sa jeg til meg selv. Jeg satte meg ned for å skrive en forespørsel med informasjon om situasjonen vi sto i. Farmors lillesøster, Synnøve Sjonfjell Knudsen, har en demensdiagnose, er blind og bor også på sykehjem. Så det var ikke aktuelt få henne til oss, forteller hun.
Det som skjedde etter at hun kontaktet Ønsketransporten, rører henne fortsatt. Allerede tolv timer senere ringte Børge Hognestad fra Ønsketransporten og spurte om Anny var klarert for å fly. Familien ordnet med fullmakt, slik at han kunne få informasjon fra legen om helsetilstanden hennes.
31. januar, to dager før avreise, sa legen ja. Dermed kunne Camilla kunne spørre farmoren om hun fortsatt ønsket å reise til Synnøve.
Ja, det var alt hun ville. Hun tenkte på søsteren hele tiden, svarte hun.
Fredag 2. februar kom Ønsketransportens fantastiske hjelpere til sykehjemmet og sørget for at Anny ble fraktet på båre til Gardermoen. Derfra fløy hun til Stavanger, der hun igjen ble hentet av Ønsketransportens frivillige.
Bildet av henne, sittende i flyet mens hun kikker smilende ut av det lille, runde flyvinduet, forteller mer enn tusen ord. Endelig var hun på vei.
– Etter en kort tur innom legevakten var vi på plass på hotellrommet. Der overtok jeg, forteller Camilla.
– Men Børge, som var vår kontakt hos Ønsketransporten, ga beskjed om at jeg kunne ringe dag og natt om vi trengte bistand. Samtlige frivillige ga oss sine mobilnumre med samme beskjed. Både farmor og jeg følte en enorm trygghet fordi vi visste at vi hadde dem i bakhånd, sier Camilla.
Tårer og glede
Camilla synes at det er fantastiske å tenke på at fremmede stiller opp slik de frivillige i Ønsketransporten gjorde. At hun som barnebarn gjør det, mener hun er naturlig. Hun har jo alltid hatt store gleder av farmorens hjertevarme og raushet og vil så gjerne gi henne noe tilbake.
Hun kommer aldri til å glemme turen de fikk sammen. Allerede samme kveld som de kom til Stavanger, ønsket søsteren å få Anny på besøk. Da Synnøve kom inn døren, fulgt av datteren Margaret, ble det et gripende møte mellom de to som gjennom livet har delt alt med hverandre.
– Det ble mange tårer. Det var tre år siden de hadde sett hverandre sist, forteller Camilla.
– Synnøve var blitt sykere, men det gjorde godt å se og snakke med henne, sier Anny selv.
Vi møter henne når hun er tilbake på sykehjemmet. Hun forteller at hun også møtte tantebarna sine, som også fikk ta del i gjenforeningen mellom søstrene.
– Mor er blitt ganske dement, men at hun fikk med seg hvem som var der sammen med henne, er jeg helt sikker på. Det var gripende og fantastisk, sier Synnøves datter, Margaret Sjonfjell Knudsen.
Hun forteller at foreldrene hadde vært gift i 64 år da Alf Johan døde for ett år siden og moren ble enke. Da hadde hun allerede vært syk i flere år.
Les også: (+) Jeg gledet meg til å bli farmor, men mormor tok fullstendig styringen
Gripende stund
Familiemedlemmene som var til stede, vet at et kort, klart øyeblikk kan gjøre mange hjerter varme. Det var tydelig at Synnøve gjenkjente storesøsteren. Hun lyste opp.
Der og da forsto hun helt klart at de var sammen og de kjente begge på båndene som har fulgt dem gjennom livet.
– Vi vokste opp på en avsidesliggende gård. Derfor hadde vi søsknene bare hverandre, og det ga oss sterke bånd. Synnøve og jeg forble hverandres nærmeste venninner også inn i det voksne livet, forklarer Anny.
Hun minnes at de som barn sto opp klokken syv om morgenen for å rekke skolen klokken ni, og de måtte gå på egne ben.
– Da jeg flyttet hjemmefra, 15 år gammel, var Synnøve 11 år, og jeg husker at det var trist å forlate henne. Det tok fire år før jeg så henne igjen, minnes 87-åringen.
Hun forteller om en god oppvekst, selv om det til tider føltes ensomt å bo så langt fra folk. På gården hadde de kuer og sauer. Faren jaktet slik at de praktisk talt var selvberget.
Den gangen var det helt vanlig at 15-åringer flyttet hjemmefra for å jobbe andre steder. Anny havnet i Elverum, der hun begynte å jobbe på en kafé.
Synnøve ble boende litt lenger hjemme på gården og reiste derfra som 17 år gammel jente.
Etter hvert giftet hun seg og havnet i Rogaland sammen med ektemannen Alf Johan Knudsen fra Åsvær og Dønna på Helgeland.
Slapp hverandre aldri
Anny giftet seg med Jan Kåre Martinsen og fikk fire barn. De bosatte seg i Hamar med barna. Gjennom alle år hadde de to søstrene kontakt gjennom telefonsamtaler, ferier og møter i forbindelse med store feiringer i slekten.
– Vi mistet faren vår tidlig, da han bare var 50 år gammel. Det var veldig tøft. Han falt ned i en jerngryte i en arbeidsulykke på Jernverket. Når jeg ser tilbake på livet jeg har levd, vil jeg likevel si at det har vært mest fint. Jeg er takknemlig for de fire barna, de ni barnebarna og de seks oldebarna mine, og for at jeg har hatt så god kontakt med alle i familien og Synnøve især, sier Anny.
Margaret forteller at moren og Anny i enda større grad begynte å tilbringe ferier sammen da barna deres ble voksne. De var sammen i Spania og på Dønna. Hun beskriver moren som det søteste, snilleste og mest gjestfrie mennesket du kan tenke deg.
Gjennom livet er de to blitt kalt «Søstrene Sisters» av barn og barnebarn. Det skyldes at Anny og lillesøsteren Synnøve var sjelevenninner fra de tråkket sine barnesko på veiløse Sjonfjell gård i Rana. Der var det langt til naboene, skolen og andre lekekamerater.
Les også: Siri (63): – Jeg har stått med én fot i graven det meste av mitt voksne liv
Glede og fred
Da vi snakket med Anny på telefonen, var hun tydelig rørt når hun snakket om søsteren. Det et ga henne fred i sjelen å møte henne en siste gang.
Å stikke seg frem føles ikke naturlig for 87-åringen. Hun synes det er rart å tenke på at hun skal ha sin historie fortalt i et ukeblad.
Men i håp at andre skal få oppleve å få sitt siste ønske oppfylt, slik hun gjorde, er hun innstilt på å dele.
– Å bli gammel og syk er vanskelig. Så vanskelig at det er best ikke å tenke på det, sier damen som ble enke da ektemannen døde i 2008, bare 64 år gammel.
Det hører med til historien at Anny etter endt ønskemøte har virket mer fornøyd og glad. Camilla sier at blikket er blitt mer levende igjen, og at motivasjonen for å trene og glede seg over livet er tilbake. Fra å ønske å dø, gikk hun over til å håpe å klare å gå igjen.
– At Camilla sørget for at jeg fikk oppfylt ønsket, er så fint at jeg egentlig ikke klarer å sette ord på det. Hun er fantastisk, sier farmoren.
– Jeg tenker at det er viktig å få formidlet at Ønsketransporten finnes. Selv om du er alvorlig syk, som farmor, og kanskje er på oppløpssiden, slutter du ikke å ha ønsker, drømmer, tanker og behov. Uten dem kunne ikke jeg ha klart å få henne til Stavanger. Hele vår familie er takknemlig, poengterer det hjertevarme barnebarnet som dro det hele i gang.
Anny gikk ut av tiden 8. april 2024. Familien er takknemlig for at Ønsketransporten gjorde hennes siste ønske mulig. Saken publiseres med deres godkjenning.
