Peggy ble født som en reisende
«Nå kommer mamma til å bli sint på meg», sa venninnen. «Får du ikke ha med venner hjem?», spurte Peggy. «Jo, bare ikke av deg, fordi du har kniv i sekken», svarte hun.
Peggy Enerud Fjeldberg vokste opp som barn av reisende, som et taterbarn. Men det var de andre, fra de vanlige hjemmene, som tok hennes selvtillit, ungdomstid og skolegang.
Vi er i et koselig møblert hjem på Fenstad i Viken, der det står ferske bakervarer og kaffe og venter på salongbordet. Den gjestfrie vertinnen er en vakker dame på 50 år, med et godt og varmt smil.
Kanskje er hun kjent for noen etter at NRK hadde en reportasje om henne og bunaden som hun og venninnen Mariann har designet sammen – en bunad for romanifolket.
Romanifolket, tatere, «de reisende». Minoriteten har flere navn. Peggy liker å si «de reisende» og er stolt av å være en av dem. Hun vokste opp som en av syv søsken. Moren var fullblods, mens faren var det de i sin kultur kalte «buro», altså fastboende, en bonde.
– Vi hadde hus på Eidsvoll, og jeg hadde derfor i hele barndommen et hjem å bo i. Moren min, derimot, hadde oppveksten sin i telt og campingvogn, forteller Peggy.
Dandert over sofaen i stuen ligger bunaden hun er så stolt av. Den er slående vakker og har symboler som forteller en historie om en kultur som har vært omspunnet av mange myter og fordommer.
– Mine besteforeldre ble kalt «Gamle-Tina» og «Kalle på Dal». Fordi det var viktig for mormoren min å ha et hjem, kjøpte de etter hvert et hus. Bestefar drev med klokker og kniver og solgte varer rundt omkring. Mamma fortalte meg at hun allerede som femåring ble sendt rundt med handelsvesken hans for å selge. De var en søskenflokk på ni, og alle måtte bidra til fellesskapet, forteller hun.
Jaget bort
Det slår meg at det er noe spesielt med Peggy. Det er som om hun utstråler en slags ukuelig vilje og stolthet. Etter hvert som jeg får ta del i historien hennes, forstår jeg hvorfor.
I hennes kultur var mennene ofte håndverkere, mens kvinnene gjorde håndarbeid som de solgte. De solgte også husholdningsartikler. De reisende dro rundt til avsidesliggende steder i Norge, der folk hadde lang vei til nærmeste butikk, og der varer de trengte ikke var så tilgjengelige. Slik skaffet de seg et livsgrunnlag.
Ikke alle tok dem godt imot. Når de slo leir, hendte det at de ble jaget bort. Når de ringte på en dør, hendte det at den ble slått igjen foran ansiktene deres. Sammenlignet med de virkelig store overgrepene de ble utsatt for, var dette som ingen ting å regne. Som da barn ble tatt fra dem «fordi barn ikke skulle vokse opp som omreisende».
Tatere
Mange forveksler sigøynere og tatere. Gruppene har felles opphav fra India og hadde tradisjonelt mye likt innen kultur og levevis. Men romanifolket taterne kom til Norge tidligere, på 1500-tallet, og er derfor i større grad assimilert.
Begrepet sigøyner brukes på norsk særlig om folkegrupper som frem til 1800-tallet overveiende var bosatt i Øst-Europa.
Kilde: Store norske leksikon
Peggy har hele livet visst at hun en av dem. Men først da hun begynte på skolen, gikk det opp for henne at hun ble sett på som annerledes. Ja, til og med som et dårligere menneske enn andre, bare i kraft av slekten hun kom fra.
– Mobbingen begynte med en gang, i starten gjennom utestengning. Jeg var den som ikke ble invitert med hjem til andre, og som aldri ble bedt i bursdager. Jeg forsto etter hvert at foreldrene advarte barna sine mot meg. Heldigvis fikk jeg et par venninner, og de fortalte meg om ryktene som svirret.
«Du får ikke leke med henne, for hun går med kniv», sa noen.
«Taterpakk!» sa andre.
En gang ble hun med en venninne hjem etter skolen.
«Nå kommer mamma til å bli sint på meg», sa venninnen.
«Får du ikke ha med venner hjem?», spurte Peggy.
«Jo, bare ikke av deg, fordi du har kniv i sekken», svarte hun.
Når Peggy en sjelden gang hadde en venn med hjem til seg, ble vennene alltid veldig overrasket over hvor fint de hadde det.
«Oj, dere er jo normale», kunne de utbryte.
På skolen hadde hun det vondt store deler av tiden og ble kalt «taterpakk». Da det kom lus på skolen, mente alle de andre at det måtte være taterlus. Men helsesøsteren fant ingen lus på Peggy, bare på de andre.
– Det var tøft å være det barnet som andre så på som farlig eller skittent. Ofte låste jeg meg inne på do og gråt. På barneskolen hadde jeg en lærer som så hva som skjedde og tak i det. Når plassen min var tom i klasserommet, spurte hun de andre: «Hvor er Peggy?» De sa: «På do», og hun gikk ut for å hente meg. «Går det bra med deg», spurte hun. Så tok hun en runde om mobbingen i klassen.
Peggy sier at hun fikk mange gode ord fra læreren.
«Du er så pen at de sikkert er misunnelig på deg. Ikke la dem kue deg», sa hun.
Heldigvis hadde hun et godt liv også, hjemme hos foreldrene og søsknene. I det miljøet som mange frem til 1980-tallet mente at var upassende for barn å vokse opp i, hadde hun
trygghet, kjærlighet og omsorg.
– I min søskenflokk var vi tre som var tett i alder. Vi hang sammen som erteris. Så var det alle søskenbarna mine. Ofte samlet vi oss rundt store måltider – storfamilien var viktig og selvfølgelig, minnes hun.
Les også: (+) Jeg trodde det var datteren min som var syk. Men det var egentlig meg
De gode minnene
Hun blir fortsatt varm om hjertet når hun tenker på samholdet og historiene fra når de satt rundt bålet. I deres kultur lærer barna tidlig å ha respekt for de eldste og lytte til dem. De eldste vet best. I hennes barndom var ett blikk nok, da visste barna at de måtte finne på noe annet.
– I sommerhalvåret reiste vi, og det var en fantastisk tid, som et eventyr. Hver vår gledet jeg meg til at vi skulle pakke og legge i vei. Vi visste at vi ville få glade gjensyn med slekt og venner. I vår familie var det mye som skjedde i kristen regi, for foreldrene mine ble kristne.
Sangene, musikken og historiene som ble fortalt ga et samhold som er vanskelig å beskrive med ord. Peggy
visste at hun hørte til. Det var befriende å være borte fra
fordommene og mobbingen som hun opplevde på skolen.
Når hun ser tilbake på oppveksten i dag, tenker hun med sorg på skolegangen. For Peggy hadde ressurser, men ble så sliten av å være utstøtt at hun til slutt ga opp.
– På den ene siden var jeg en stolt reisende og på den andre siden en ung jente full av sorg over ikke å bli akseptert som den jeg var, erkjenner hun.
Les også: Inger Ellen (91) lærte aldri å lese eller skrive: – Jeg pleide å tenke at jeg er en taper
De stygge ryktene
Hun var ofte trist, sint og oppgitt. Etter ungdomsskolen sluttet hun på skolen fordi hun ikke orket mer av stigmatiseringen. Dessverre skulle hun likevel få flere slag i ansiktet.
Hun var 18 år gammel og elsket å danse. Hun var på et kjent dansested i sitt nærmiljø da en kjekk, ung mann kom og spurte om hun ville danse. Peggy ble så glad, og de danset.
«Deg har jeg ikke sett, hvor kommer du fra?», sa han. Da hun sa navnet sitt, stivnet han. «Er du fra dem på Dal?», spurte han. Hun nikket. Da gikk han.
– Jeg husker at jeg tenkte «hva har jeg gjort galt?». Jeg fikk i ettertid vite at det ble sagt at en gutt risikerte livet hvis han danset med meg. Stygge rykter om tatere fulgte meg. Brått forsto jeg hvorfor ingen bød meg opp.
Også som voksen har Peggy kjent på folks fordommer mot den minoriteten hun tilhører, men nå klarer ingen å såre henne. På et tidspunkt reiste hun seg, bestemte seg for å være stolt av opphavet og den kulturen hun er en del av.
– Vi er et sterkt folk. Mine besteforeldre og foreldre ble jaget fra sted til sted – de var vant til det. Møtet med så mange ulike mennesker gjorde dem til gode menneskekjennere. De fikk en intuitiv forståelse for hvem som var snille og gode mennesker. Innad i gruppen ble det fanget opp om noen hadde det vanskelig. Til vårt hjem kom det ofte folk som hadde det vanskelig, og døren var alltid åpen. Det var masse kjærlighet.
Les også: (+) Ingen i familien satte pris på sykelige Nikolais unike talent – hans tøffe barndom skulle prege ham resten av livet
Overgrep mot et folk
Peggy sier at det er forferdelig å tenke på hvordan romanifolk ble tatt fra barna sine. På tross av at de hadde stor evne til kjærlighet. Vergerådsloven av 1896 gjorde det mulig for det offentlige å frata alle reisende
barna deres, og løsgjengerloven av 1900 kriminaliserte den reisende livsformen. Den ble ansett for å være en «plage» og en «fare for rettssikkerheten». Dyrevernsloven av 1951 forbød tatere å reise med hest.
– Helt frem til sent på 1980-tallet ble bart tatt fra foreldrene fordi de var omreisende. I min bestefars slekt var det flere som ble fratatt barna sine, og det gjør vondt å tenke på. Jeg vet også at min mormor bar på mye trist. Men hun ville ikke snakke om det, det var sannsynligvis for traumatisk.
Peggy stopper opp, stryker en hånd over bunaden de har skapt. Bak på beltet er det et forgylt bål av sølv. Det er et bilde på fellesskapet i kulturen og samlingsstundene rundt bålet.
– Som barn satt jeg med store ører og lyttet til de voksne, og jeg lærte meg å bli glad i sang og musikk. I dag synger jeg i kristne forsamlinger, sier hun.
Til tross for at hun har opplevd mye vondt, er det gått bra med Peggy. Hun står fjellstøtt i sitt eget liv. Hun mistet en sønn i 2005 og har hatt det forferdelig tungt. Men hun klarer å glede seg over de to barna som lever.
– Når du møter store sorger, kjenner du hva som bor i deg selv. Det er en kjensgjerning at jeg heller ikke som voksen er blitt invitert til gjenforening eller klassefester. Det er litt leit, men for meg er det i dag ingen sorg at jeg ikke har en eneste venn fra barne- og ungdomsskolen. Jeg har så mange andre, sier hun og smiler.
Denne saken ble første gang publisert 15/03 2022.
