Ole drakk, røykte og hadde en lovende musikkarriere foran seg. En helt spesiell drøm, fikk ham til å endre kurs totalt
Ole og Camilla vraket en rocketilværelse i Oslo for å starte et kloster i en bygd ved Sognefjorden. Det var bare å dra hjem til Oslo, si opp jobben, selge leiligheten og pakke koffertene.
De bekymrer seg hverken for det daglige brød eller strømregningen. Slikt har de lagt i Herrens hender, og hans veier er som kjent uransakelige.
Det kan Camilla og Ole Mersvik Ådland i klosteret i Ortnevik skrive under på.
Nå har de levd i det de kaller en moderne klostertilværelse i fire år, og aldri har livet føltes så meningsfylt og riktig. Så rolig og så godt. Selv ekteskapet kjennes bedre nå enn før. Og barn, ja, det hører også til i det moderne klosterlivet.
Urban fortid
Før bodde Ole og Camilla midt i asfaltjungelen på Grünerløkka i hovedstaden, der begge var opptatt med studier, jobb og musikk. Ole er utdannet siviløkonom og hadde en godt betalt jobb som finansanalytiker. Camilla er utdannet lektor i matematikk og geofag.
Ved siden av full jobb og studier var det rockebandet «Pony the Pirate» som opptok det meste av tiden. I 2009 gikk bandet de var medlemmer av, helt til topps i Urørtfinalen i Oslo, og vinnerlåten deres ble spilt på alle radiokanaler. En lovende pop- og rockete musikertilværelse lå nærmest bare og ventet på dem.
Men slik gikk det ikke. Herren hadde nemlig helt andre planer for det unge paret.
En drøm om å velge Gud
– Jeg fikk en kallsopplevelse, sier Ole og stråler.
– Ikke det at min tro kom plutselig. Jeg har alltid vært kristen, men det var ikke viktig for meg å vise det, kan du si. Som rockemusiker dempet jeg heller den siden ned. Jeg drakk og røykte og gikk i skinnjakke som rockemusikere flest.
Men så hadde han en drøm.
– En sterk drøm der jeg var inne i et rom med to dører. Den ene førte til et liv med Gud og den andre til et liv uten han. I drømmen ropte jeg: «Gud, få meg ut herfra. Jeg kan ikke velge.» På det daværende tidspunkt klarte jeg ikke å ta det valget, minnes Ole.
Ligger i Ortnevik i Sogn og er en gård der fellesskap med bønn, tilbedelse og praktisk jordnært arbeid står i høysetet. Blir av medlemmene beskrevet som et moderne kloster. Støttes økonomisk av gaver fra kjente og ukjente givere.
Men etter noen hektiske år i hovedstaden ble behovet for å ta et radikalt valg mer og mer påtrengende. For Camilla kom behovet mer sigende, mer som en lang prosess.
– Jeg hadde min barnetro, men jeg så ikke på det som så viktig for hverdagen min. Skjønt følelsen av at det måtte være noe mer her i livet, trengte seg på også for meg, forteller hun.
I 2013 bestemte de seg begge for å begynne på en av landets åtte Disippeltrenings-skoler (DTS) som drives i regi av Ungdom i Oppdrag (Youth With A Mission).
Skolen drives av en tverrkirkelig misjonsorganisasjon som underviser i hvordan man lever i og ut sin kristne tro. Hvordan bli og leve som en god disippel av Jesus.
Les også: (+) Ingen ville snakke om den grufulle ulykken. Så fant Line farmors hemmelige notater
Guds kjærlighet
– Vi bodde et år i et kristent kollektiv i Oslo. Det var et stille og fint fellesskap. Der lærte vi hvordan man kan leve med troen i praksis. Det handler om å bruke tiden sin med Gud hver dag, være i ordet og kjenne på hans daglige nærhet, forklarer Camilla.
På DTS dreier mye av undervisningen seg om å ta et dypdykk i hva det vil si å be og være en kristen disippel.
Skolen reklamerer med at de ønsker at elevene skal oppleve Guds kjærlighet på en slik måte at de aldri blir den samme igjen, og at de i løpet av skoleåret finner ut av hvilken hensikt Herren har med akkurat deres liv.
Guds vilje
Å finne mening og hensikt er ikke alltid lett for unge mennesker, men for Camilla og Ole ble det helt klart da de etter disippelskolen reiste på ferie til Ortnevik og gården der Camilla vokste opp.
En dag de satt stille sammen og ba, spurte de:
«Herre hva vil du si oss si dag?»
Det var da de begge følte at Herren svarte dem og sa at det var hans vilje at dette stedet skulle være et bønnens hus. Fra da av ble det meste annerledes, og veien fremover helt krystallklar.
Ole husket den gamle drømmen der han ble bedt om å velge hvilken dør han ville gå inn gjennom.
Nå visste han det. Han ville gå inn den døren som førte til et liv med Gud, et liv i bønn i et moderne kloster i en bygd med 50 innbyggere milevis fra folk.
Det var bare å dra hjem til Oslo, si opp jobben, selge leiligheten og pakke koffertene. Fra nå av ville de vie livet sitt til bønn og leve som Jesu disipler.
De ville bygge et kristent fellesskap i Ortnevik, der folk som ønsket å trekke seg tilbake fra verden, kunne komme og ha et såkalt retreat-opphold.
Det koster ingenting å besøke og bo i klosteret, men en gave mottas alltid med stor takk. For her lever man livet på Guds nåde og medmenneskers sjenerøsitet.
Tidebønn
Paret har aldri angret.
De overtok Camillas barndomshjem som ligger usedvanlig vakkert til, med høye fjell i ryggen og vid utsikt mot Sognefjorden. Et gammelt hus på gården er nå omgjort til et bønne- og spisested.
Det er minimalistisk og asketisk, men moderne innredet. Her møtes klosterets medlemmer til tidebønn tre ganger om dagen. For de har nemlig blitt flere.
I klosterlivet hører også ekteparet Thea Elisabeth og John Eivind Warvik til. John Eivind er tømrer, noe som kommer godt med i disse dager.
Klosteret driver nemlig og utvider sine arealer med enda et nytt tilbygg. Det koster selvfølgelig masse penger, men så langt har de fått det de trenger inn på kontoen av folk som støtter arbeidet deres.
Nei takk til stress
– Da vi fikk høre om dette prosjektet etter at vi var ferdig med Disippelskolen, tenkte vi at slik vil vi også leve, forteller Thea Elisabeth Warvik og ektemannen John Eivind.
– Jeg har helt siden jeg var ganske ung, tenkt på at livet virker så hektisk. Først skal man bli ferdig med skole, så ta seg en utdannelse, finne en jobb, stifte familie, få barn og jobbe på. Jeg spurte meg selv mange ganger, «når kan man ta det litt mer rolig, da? Når man blir pensjonist?» Tanken på et slikt liv gjorde meg tidvis både stresset og deprimert, minnes Thea Elisabeth.
Nå har hun derimot en indre ro som gir livet større mening. Her, i samliv med Camilla, Ole og deres tre barn, går hun med et smil om munnen og barn nummer to i magen. Hun kjenner på Herrens hensikt med livethennes. Det er et godt liv.
Ekteparene har hver sin private bolig, men møtes til bønn tre ganger om dagen og spiser gjerne lunsj eller middag sammen.
Havregrøt og grønnsaker
– Vi har havregrøt til lunsj hver dag, forkynner Ole.
– Det er fordi havregrøt er både billig og godt. Selvfølgelig hender det at jeg blir lei og kan tenke meg noe annet, men da minner jeg meg selv på hvorfor jeg er her, sier Ole og smiler slik at kraften og lyset han kjenner inni seg fyller hele rommet.
Han smiler ofte og prater mer enn sin kone. Den tidligere finansmannen og rockemusikeren driver nå med ku og sau og har fire høner trippene på trammen.
Om det er til å bli rik av? Nei, så langt ifra. De er ikke engang selvberget, men rikere på lykke og kjærlighet har de aldri vært.
Enkle leveregler
De har valgt å følge fire enkle regler for klosterlivet. Det er å være gjestfrie, leve hele livet med bønn, arbeid og fellesskap, la hverdagen være sentrert rundt tidebønnene og prioritere å forvalte naturen.
Slik har de levd i fire år, og nå strutter gulrøttene i hagen, hønene legger flere egg om dagen, lammene skal snart slaktes og kuene insemineres.
Bygda Ortnevik har økt med både 50 prosent flere små barn og voksne innbyggere etter at klosterfolket slo seg ned der.
Dessuten har gjennomsnittsalderen på beboerne sunket med flere tiår. De gamle i bygda setter stor pris på de unge voksne i klosteret og hjelper gjerne til med både praktisk arbeid og har donert et stort epletre klosteret kan høste epler fra.
Les også (+): Da Anne Rimmen falt for Ailo, sendte hun mail til sjefen: «Jeg vet at det ikke passer seg, men sånn er det»
Ber Gud om hjelp i hverdagen
– Høy har vi også fått, forteller Ole.
Da han i fjor høst var i beit for høy til sauene, ba han Herren om hjelp. Dagen etter ringte en nabo og fortalte at høypressen deres var gått i stykker. De ikke klarte å få pakket høyet som vanlig for å selge det utenfor bygda.
– Naboen lurte derfor på om vi kanskje hadde behov for høy? Han kunne i så fall samle høyet inn på låven slik at vi kunne hente det når vi hadde behov for det.
Men hva hvis de ikke blir bønnhørt, da dukker kanskje tvilen opp?
– Nei, svarer Ole trygt.
– Da er det fordi Herren har andre planer for deg som du kanskje ikke ser der og da.
Oles tro er klippefast, og hver dag ber han til Gud om fred, ro og veiledning. På fredager har de satt av tid til å be for andre. Hvis man da har en spesiell sak eller en person man gjerne vil ha deres hjelp til å be for, kan man ringe til klosteret.
Velferdssamfunn
I høst begynte Ole og Camillas eldste barn på skolen og de to minste startet i barnehagen. De lever som unger flest, selv om foreldrene har byttet bort et vanlig liv med fulle jobber og tidsklemme.
Når noen spør om ikke Ole og Camilla også burde bidra med sine høye utdannelser til å jobbe og betale skatt til den felleskassen som finansierer velferdssamfunnet vårt, svarer Ole ganske enkelt.
– Det gjør vi, vi ber for land og folk hver eneste dag, og vi betaler skatt av de økonomiske gavene vi mottar. For pengene vi mottar bygger vi et kristent fellesskap, der alle er hjertelig velkommen. Her kan alle som vil delta i våre tidebønner og kjenne på Guds godhet og nærvær. Det er stort.
