leserne forteller
Hun oppga én grunn da hun forlot meg. Jeg fikk sjokk da hun sa hva det var
Hun begynte med å si at jeg var den fineste mannen hun visste om. Det som kom var mye verre.
«Du er en fantastisk mann, virkelig den snilleste jeg vet om». Da min kone sa de ordene, innledet det den mest dramatiske samtalen jeg har hatt i livet. I samme øyeblikk ble min tilværelse brutalt endret, og det er dette min historie handler om.
Du gjør ditt aller beste, men så er det ikke bra nok. Du gjør alt du kan for at den andre skal ha det bra sammen med deg, men så er det likevel ikke nok. Hvordan kunne det skje oss?
I alle år har jeg gjort alt som sto i min makt for å få samlivet med min kone til å fungere. Jeg har vært bevisst på å være en moderne mann, som tar tak også i hjemlige gjøremål, det være seg å lage mat eller å vaske og støvsuge.
Britt og jeg ble sammen da vi var tidlig i tyveårene, og jeg tør å si at hun var svaret på alle drømmene mine. Hun var pen, blid og glad, og hun var seriøs. At hun forelsket seg i meg, var nesten for godt til å være sant, for så langt hadde jeg ikke hatt mange jenteblikk på meg.
«Du er så snill», sa hun ofte i begynnelsen, og jeg leste ordene som en kjærlighetserklæring og som et bilde på hva hun ønsket seg. Det var ingen hemmelighet at det var hun som var den erfarne av oss, når det kom til kjærlighet mellom mann og kvinne.
Og hvor rart det enn høres, så ble det min lykke at hun tidligere hadde vært sammen med en som var voldelig mot henne psykisk. Sammenlignet med hennes ekskjæreste, var jeg en vinner.
Jeg var jo den motsatte ytterligheten – den mannen som bare var øm og mild.
I flere år følte jeg at hun satte pris på meg for den jeg var. Min tålmodighet og rolige væremåte fikk henne til å føle seg trygg. Jeg bestemte meg for å ta vare på henne og gi henne all den kjærligheten jeg hadde.
«Dette skal vare livet ut», tenkte jeg. Hun var min dronning, og jeg dyrket hele hennes vesen og tenkte at hun var den vakreste skapningen på jord. Jeg skulle tåle alt som kom fra henne!
Les også (+): – Mannen min var tvers igjennom falsk!
Jeg var aldri en av de "tøffe" guttene!
Blir noen av oss født snille? Jeg tror det. Allerede fra jeg var liten var jeg utpreget snill. Jeg var aldri en av de tøffe guttene i klassen.
Det jeg likte best, var å holde på med dyr og blomster. Jeg leste bøker og fikk et rikt indre liv med store drømmer og tanker. Jeg skilte meg ut som gutt, men ble likevel aldri et mobbeobjekt. Jeg hadde både kamerater og venninner.
Hvis noen spør lærerne mine eller andre som var voksne da jeg var barn om hvordan jeg var, tror jeg de vil si at jeg var en gjennomsnittlig gutt. «Han var alltid snill og ville alltid hjelpe», tror jeg at de vil føye til.
Min rollemodell var pappaen min. Også han var utpreget snill. Jeg husker at han gledelig hjalp sin gamle mor da hun ble gammel og syk, og sto på pinne for min mor, som var en mer temperamentsfull person. At pappa elsket mamma, kunne alle se.
«Mamma bestemmer», pleide han å si, og hver gang blunket han til meg.
Jeg lærte tidlig at det var best å gjøre som hun sa, og at pappa hadde rett når han minnet om at når hun hadde det bra, så fikk vi alle det fint.
I ungdomsårene lengtet jeg etter å bli sammen med en jente. Jeg sto på sidelinjen og observerte hvordan venninnene mine kretset rundt de populære fotballguttene. De var kule og var kjæresteobjekter, mens jeg «bare» var en kompis/venn.
Allerede da var jeg betatt av Britt. Hun hadde langt, mørkt hår og brune øyne. Hun lo og smilte overalt hvor hun var og tok nesten pusten fra meg. Innerst inne var det henne jeg ønsket meg, men hun var ikke innenfor rekkevidde. Hun fikk tidlig kjæreste og var alltid sammen med en kjekkas.
Da vi kom i tyveårene hadde jeg noen spede forsøk på å få en kjæreste, men jeg ble avvist og selvtilliten fikk en knekk. Så, plutselig møtte jeg en jente som var interessert i meg og vi var i gang med å bli et par, men så møtte jeg Britt igjen.
Hun hadde akkurat kommet seg ut av et voldelig forhold og åpnet seg for meg en dag jeg tilfeldig møtte henne i byen. Jeg vet ikke hvor jeg fikk selvtilliten fra, men jeg la en hånd på skulderen hennes og sa at hun kunne ringe meg hvis hun trengte en å snakke med.
Hun ringte, og brått forsto jeg at hun var innenfor rekkevidde. Jeg avsluttet det begynnende forholdet jeg var i og ble sammen med Britt i stedet. Jeg fridde etter fem måneder og fikk ja, og to måneder etter at hun var formelt skilt, sa vi ja til hverandre.
Hun sa til meg at det var en ting hun trengte mer enn noe annet; en snill mann.
At jeg var snill var opplest og vedtatt – noe alle visste. «Så fint at Britt har fått deg. Endelig kan hun få det godt med en mann, som behandler henne fint. Det fortjener hun», sa folk. «Jeg skal ta godt vare på henne», svarte jeg.
I bryllupet var min snillhet et uuttømmelig tema, men det var entydig positivt og derfor var jeg stolt fordi jeg ble karakterisert som verdens snilleste mann.
Da bryllupsnatten kom, krøp mitt livs kjærlighet inn i armene mine og sa at hun elsket meg fordi jeg var så uselvisk og god.
Ordene gikk rett til hjertet mitt, og jeg lovet meg selv at jeg ikke skulle forandre meg – at jeg skulle fortsette i samme spor til døden skilte oss.
Jeg ble den snille, oppofrende ektemannen, som aldri sa nei hvis jeg ble spurt om noe. Jeg la aldri opp til krangler eller uenighet, og alt jeg sa eller gjorde var styrt av trangen til å gjøre kona mi fornøyd.
Når hun ville ut med venninner var jeg ikke mistenksom eller sjalu. Da vi ble foreldre til flotte barn, ble jeg den faren som stilte opp og tok ansvar. Jeg valgte å si nei takk til en mellomlederjobb fordi jeg ville være sammen med familien min. Jeg elsket å ha min egen, lille flokk.
Det er ikke løgn at jeg til og med etter ti års samliv, fremdeles følte meg takknemlig og stolt når jeg så på kona mi.
Les også (+): Pappa ville ikke ha noe med meg å gjøre. Da han døde, måtte jeg si fra meg arven
Ikke intimt
Etter å ha født to barn, var ikke hun lenger så interessert i det intime, og jeg ville ikke legge press på henne ved å ta initiativ. Fordi jeg leste i aviser om manglende sexlyst hos kvinner, tenkte jeg at dette var helt normalt.
For øvrig hadde vi det fint. Vi kranglet ikke og var enige hele tiden. Slik jeg så det, hadde vi det perfekt.
Vi hadde akkurat feiret min yngste datters konfirmasjon, da jeg brått kom i en situasjon som rev bakken bort under meg.
En kveld da jeg satt i sofaen og så på en sportssending, gikk Britt bort og slo av fjernsynet. «Vi må snakke sammen», sa hun. «Sett deg her, det går bra», sa jeg, og klappet hånden på sofaputen ved siden av meg.
«Du er den fineste mannen jeg vet om», begynte hun.
Selv om jeg er snill, er jeg ikke dum, og brått fikk jeg en ekkel følelse. Det var som om hele meg ventet på et MEN. Og akkurat som jeg fryktet, skjedde det.
Kona mi snakket om følelser, som hun ikke lenger hadde, om kroppslig begjær, som hadde vært fraværende i mange år. «Jeg har tenkt mye og kommet til at du rett og slett er for snill», sa hun.
Hun sa at det var egentlig den eneste grunnen hun hadde til å forlate meg.
For snill? Var det ikke min snillhet, som hadde fått henne til å se min vei den gangen? Jeg fant ingen ord. Ikke ett sekund så langt i livet hadde jeg trodd at det å være snill kunne bli brukt mot meg.
Hun hadde ikke ett vondt ord å si om meg, sa hun, men jeg følte hva det var hun egentlig ville si; at jeg var for kjedelig. At hun kjedet seg sammen med meg.
Hun ville ha noe mer – bli utfordret. «Vi har ikke kranglet en eneste gang. Har du aldri tenkt på det?», spurte hun. Jeg sa at jeg så på det som flott at vi ikke ropte og skrek til hverandre.
Det hjalp ikke hva jeg sa. Jeg ble forlatt. Ikke nok med det. Ett år senere hadde hun gått inn i et forhold til en mann som er kjent for å ha et voldsomt temperament, og som alle vet at er egoistisk og selvopptatt.
Det var lite jeg kunne gjøre, men det såret meg.
I ettertid har jeg tatt meg selv i å lure på om hun hadde blitt hos meg om jeg hadde vært litt mer opptatt av meg selv. Hvis det er slik, synes jeg at det er leit. Det absurde er at min bekymring nå er henne. Jeg er redd for at den andre mannen skal gjøre henne trist.
For ja, jeg elsker henne fremdeles. Går det som jeg drømmer om, går det opp for henne en dag at vi hadde det perfekt sammen.
Jeg er en snill mann, og det verste som kan sies om meg er at jeg har slettet ut meg selv. Det er imidlertid ikke sant. For mitt livs glede er å gjøre den jeg elsker glad.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
