Ida (36) har havnet i livsfare to ganger

Det er 15. januar 2019: Etter to uker i ny jobb har Ida (36) så vidt kommet seg på plass i sin nye leilighet i Nairobi, hoved-staden i Kenya.

De første dagene som NRKs utenrikskorrespondent i Afrika har hun bodd på hotellet ved siden av, som er knyttet til leilighetskomplekset med en gangbru.

Da leiligheten står klar drar hun de fem-seks bagene og koffertene med klær og utstyr én etter én over gangbrua, og endelig er kjøleskap og komfyr på plass.

Hun sitter og jobber sammen med fotografen sin med et innslag for NRK da de plutselig hører et kraftig smell.

Fotografen, som har vært på jobb i Mogadishu, skjønner med en gang at det er en bombe. Et nytt, kraftig smell følger.

Fotografen griper kameraet og roper til Ida: «Kom igjen, vi må jobbe!» og forsvinner ut døra. Men Ida stopper opp, og kjenner at hun ikke vil løpe inn i en situasjon, som folk flykter fra.

Skjøt ned tilfeldige gjester

En selvmordsbomber har detonert en bombe i restauranten i hotellet ved siden av. Det samme hotellet Ida bodde i for tre dager siden.

Den andre bomben er en bilbombe ved inngangen til hotellet slik at folk ikke skal komme seg ut. I stedet prøver de å rømme via gangbrua, som fører inn i leilighetskomplekset til Ida.

Hun ser hvordan terroristene skyter ned tilfeldige hotellgjester, som blir liggende og blø i hjel fordi ingen tør å redde dem. Skytterne står på takene på og rundt hotellet, og de skyter på uskyldige, livredde mennesker og mot leiligheten hennes.

– Der og da klarte jeg å forholde meg rolig. Jeg valgte å ikke bli med fotografen, og var på telefonen med NRK under store deler av angrepet. Jeg hadde også en livesending på Dagsrevyen, hvor jeg filmet fra soveroms-vinduet mitt. Og selv om det ga en viss trygghet å ha kontakt med folk hjemme i Norge, så tenkte jeg samtidig at ingen i Norge kan redde meg nå om terroristene kommer inn i leiligheten min. Hvis det skjer noe nå, så skjer det, minnes hun.

Les også: De var et trekløver, så skjedde det utenkelige med Martine

Rømte fra leiligheten

Ida følte seg fanget i leiligheten, og husker hvordan terrorister i et tidligere terrorangrep på et kjøpesenter i Nairobi holdt gisler i tre dager.

Mørket falt på, og hun så militærstøvler gå forbi i gangpassasjen utenfor leiligheten sin. Men var det soldater eller terrorister? Fotografen kom tilbake, og sammen valgte de å ta sjansen på å rømme fra leiligheten for å søke sikkerhet hos ambassaden for natten.

Hun husker godt hvordan adrenalinet dundret da de løp over en åpen plass, noe som gjorde dem til levende skyts for skytterne på takene. Heldigvis klarte de å komme seg i sikkerhet uten å bli oppdaget.

– Sjefen min kom med fly fra Norge for å vurdere sikkerheten min, og vi dro sammen tilbake til leiligheten min dagen etter. I løpet av kvelden hadde myndighetene fått kontroll over situasjonen, og alt var nå trygt. Jeg jobbet i leiligheten dagen etter at alt skjedde, og jeg bodde der fram til juni det året. Da ba jeg om å få bytte bosted, forteller Ida.

Overlevelsesmodus

Dette var ikke første gangen Ida fryktet for livet sitt.

I 2016, mens hun studerte til master i Cape Town, ble hun ranet da hun var på besøk hos ei venninne, som bodde litt på utsiden av storbyen.

Ida hadde nettopp satt seg til rette i lenestolen med laptopen for å se norske TV-serier da tre mørkkledde menn stormet inn i stua og skrek til de to damene: «Se ned, ikke se på oss!»

Med en kniv mot halsen fikk Ida en pute foran ansiktet mens hun hørte hvordan venninnen blir beordret rundt for å finne verdisaker.

– Jeg gikk inn i en overlevelsesmodus og fikk heldigvis ikke panikk. Ranerne virket stresset, og ble enda mer urolige da de spurte hvor mennene var, hvor vi løy og svarte at de var på vei hjem. De romsterte rundt, og jeg satt så stille jeg klarte i stolen selv om jeg var redd for at de kom til å voldta og i verste fall drepe oss. Jeg tenkte at jeg ikke måtte gjøre noe som kunne provosere disse mennene.

Etter cirka 20 minutter beordret ranerne damene ned på gulvet og bandt dem fast i hverandre med en TV-kabel. «Skriker dere nå, så dreper vi dere!» ropte de før de forsvant ut døra.

Ida og venninnen ble liggende en stund før de våget å vikle seg ut av kabelen og ringe politiet.

Les også: Erlend Elias om sitt nye liv: – Nå vil jeg ha barn

Liv og død

– Ranet og terrorangrepet har lært meg at selv om jeg står i en situasjon hvor jeg ikke har kontroll, så har jeg likevel et valg. Måten jeg håndterer situasjonen på påvirker utfallet. I begge tilfellene klarte jeg å holde hodet kaldt og tenke rasjonelt, og det reddet kanskje livet mitt begge gangene. Det gir en viss trygghet. Ved å unngå å få panikk har jeg opplevd at jeg ikke er helt maktesløs til tross for de ekstreme omstendighetene jeg står i, forklarer hun.

Bare noen uker etter terrorangrepet døde venninnen til Ida i en flystyrt mellom Addis Abeba og Nairobi.

Ida rapporterte selv hele dagen om en nordmann, som hadde vært blant de forulykkede, uten å vite at det var venninnen hennes. Først etter den siste nyhetssendingen tikket det inn en sms: «Forferdelig trist, Ida. Skjønte at du kjente Karoline».

Da sviktet beina under henne og hun falt ned på senga. Det var bare uker siden hun selv fløy den ruta, og avstanden mellom liv og død var veldig kort.

– Det skjedde ting i starten av oppholdet, som ikke skulle skje, som gjorde at jeg ikke lenger følte meg usårbar. Du opplever jo så å si aldri flystyrt i Norge. Flere hjemme spurte meg om hvorfor jeg ikke bare kom hjem, men jeg gikk inn i jobben med en stor motivasjon for å fortelle viktige historier. Jeg vil at folk skal få vite hva som skjer, da gir det jeg går igjennom mening. Jeg har fått oppleve hvor rå verden kan være, og det er i stor kontrast til tryggheten vi opplever hjemme i Norge. Kanskje det også er derfor jeg oppsøker dette livet, at jeg ser hvor heldig jeg har vært som har vokst opp der. Opplevelsene har gitt meg flere farger og nyanser, og er ikke bare noe som er negativt, sier Ida.

Les også: Jenny er 11 år og driver med håndball, hest og klarinett. Så rakner livet

Velger å være sårbar

Det å oppleve vold, tap og terror på nært hold har gitt journalisten nye perspektiver. Å være redd for sitt eget liv og være overlatt til skjebnen. Folk hun møter og intervjuer lever i en hverdag, som er mye mer usikker enn vår. Ofte lever de med større traumer enn vi kan forestille oss.

De sterke menneskemøtene og opplevelsene gir henne en større forståelse og dybde i forhold til jobben, men også en større evne til gjenkjennelse og empati privat.

– Du virker veldig mentalt sterk?

– Det er vanskelig å se det selv, men jeg får høre av venner at de opplever meg sånn. Jeg har vært opptatt av at jeg skal være autentisk og ta tak i de tingene jeg går igjennom, så jeg ikke drar dem med meg videre. Jeg vil heller snakke om det jeg opplever og prøve å forstå reaksjonene mine. Å være sårbar, i stedet for å legge lokk på ting. Klisjeen på en utenrikskorrespondent er en som brøyter seg uanfektet igjennom begivenheter og aldri bryr seg. Jeg velger en annen strategi, og tror at det holder bedre i lengden. Jeg har valgt å være åpen og ærlig, og samtidig fortsette framover og gjøre jobben min, sier hun.

Les også: Renate går aldri i bikini. Ingen spør, alle vet

Vingeklippet i Cape Town

Mens det første året som korrespondent besto av mange reportasjereiser på kryss og tvers i Afrika, er Ida nå «innesperret» i en leilighet i Cape Town på grunn av korona og lock down.

Der har hun i skrivende stund vært siden mars.

– Jeg har følt meg litt vingeklippet, spesielt de fem første ukene av portforbudet. Da fikk vi ikke lov til å gå ut i det hele tatt. Det har vært en veldig spesiell tid, nå sitter jeg her helt alene. Jeg kjenner på det å ikke få input fra andre journalister, vi er jo sosiale dyr.

– Samtidig er det en historisk tid, og jeg må bare fortelle de historiene jeg kan. Så det har blitt litt sånn Sør-Afrika-nytt, og jeg må gjøre det beste ut av det. Med tanke på fjoråret, så kom jo også dette uventet. Jeg lurer på når denne jobben skal bli halvnormal, sier hun og ler.

Ida har fått muligheten til å rapportere fra ulike hendelser i løpet av de siste ukene, og forklarer at det som fremdeles er gjennomgående er at filteret journalist-rollen gir henne er helt nødvendig for å kunne ha en avstand til erfaringene hun gjør.

– Å jobbe i Afrika innebærer at du må forholde deg til mye korrupsjon, tungrodd byråkrati og folk som vil utnytte og lure deg. Du må være ganske hard og påpasselig, og du får noen ekstra lag med hud i løpet av tiden her. Det er et krevende kontinent å jobbe i, men samtidig utrolig givende. Det er et stort spenn i hvilke mennesker jeg møter, alt fra presidenter til dama på krisesenteret. Jeg lærer utrolig mye. For å være ærlig hadde jeg aldri trodd at jeg skulle få jobben da jeg søkte, og var sikker på at det kom til å bli en som var eldre enn meg. Men så ble det meg, og det jeg har lært er at ting aldri blir som man har tenkt. Livet skjer, og jeg må stole på meg selv og mitt eget kompass. Jeg føler meg heldig som har opplevd så mye og fått så mange verdifulle erfaringer – og for at jeg har overlevd.

Les også: Bjørn Kjos og kona Gerd Helene viser frem hytta: – Det er ingen luksus hos oss

Gjert har ring i øret, voks i håret og sitter alltid i kantina og venter på jentene fra frisørlinja. Der går Tone

Norges glemte koloni-eventyr endte med fyll, korrupsjon og slaveri