Johnny Haglund i klinsj med russiske soldater
Norsk reporter: – De russiske soldatene rev meg ut av bilen
Da fiender truet, satset armenerne alt på sin gode venn Vladimir Putin. Uten ham hadde kanskje ikke Armenia eksistert i dag. Men nå er det ikke godt å vite hvem som utgjør den største trusselen for den lille republikken.
Foto har alltid vært livet mitt. Til denne historien derimot, har jeg ingen bilder.
Årsaken er russiske soldater.
Konflikten mellom Aserbajdsjan og Armenia er viden kjent. Og den er langt fra over. Ti kilometer fra den armenske byen Gori har Aserbajdsjan etablert et område som de kaller «sitt».
Offisielt tilhører området fortsatt Armenia, men Aserbajdsjan har til og med satt opp store skilt, hvor det står; «Welcome to Aserbajdsjan». Godt inne i Armenia.
Slikt er interessant, skummelt og i hvert fall verdt et bilde, tenkte jeg da jeg var i Armenia i oktober i fjor.
− Joda, vi kan kjøre dit, og kanskje får du et bilde, sa min armenske tolk, Hripsime Badalyan. Hun kjenner historien og landet sitt godt.
Men for sikkerhets skyld fant vi også en armensk grensesoldat som kunne bli med.
Grensevakten
Armenia
Dagens armenske republikk ligger i det sørlige Kaukasus-området.
Flateinnholdet er 29 743 kvadratkilometer, på størrelse med Hedmark fylke.
Innbyggertallet er litt over tre millioner.
Men utenfor Armenia, lever det hele åtte millioner armenere, hovedsakelig i land som USA, Russland og Frankrike.
− Jeg har vært soldat i 19 år, og jeg var på vakt i natt og skal på vakt i morgen, fortalte Armand. Stolt. Han er patriot, han elsker landet sitt.
I en sliten bil kjørte vi fra byen Goris med retning sørover, mot landsbyen Vorotan. Rett igjennom dette betente området. For selvsagt; armenere anerkjenner ikke at Aserbajdsjan har tatt landområdet.
− Russiske soldater hjelper oss med freden, understreket Hripsime og la til at russerne representerer fredsstyrkene som holder Aserbajdsjanerne på avstand. Enn så lenge.
Vi lå bak to trailere med iranske skilter på vei sørover. Men det som skapte køen, var et russisk militærkjøretøy. På grunn av konflikten kjører de russiske fredsstyrkene kolonner gjennom det aserbajdsjansk-okkuperte området.
− Flere enn oss er irritert, fortalte Hripsime.
Trailere på vei til og fra Iran må passere dette området.
− Og Aserbajdsjan forlanger bompenger, selv om veien tilhører Armenia!
Folk var redde
Underveis dukket armenske soldater opp. Så dukket de russiske opp. Deretter kom skiltet som ønsker velkommen til Aserbajdsjan. Vi passerte og kom til området som kontrolleres av Aserbajdsjan. Her var soldatene kledd i sorte uniformer med ansiktene delvis dekket av sorte masker.
Og selvsagt var de tungt bevæpnet, der de nøye studerte hvert eneste kjøretøy som passerte.
− Best å ikke glane, tenkte jeg, men jeg så hus under bygging og talte minst 20 svartkledde soldater som voktet over det hele.
Kort tid etter var vi igjen på armensk-kontrollert område. I landsbyen Vorotan tok jeg noen bilder. Folk var lite villige til å stå foran kameraet mitt og i det hele tatt snakke med meg.
Jeg spurte en mann hvorfor:
− Er du redd?
− Hvem er ikke det? svarte han.
Arrestert
Så startet tilbaketuren. Vi passerte de sortkledde soldatene, byggeplassen og de russiske soldatene. Og så; dette skiltet. «Welcome to Aserbajdsjan».
Ingen soldater var å se.
− Bare ta et bilde, du, insisterte grensevakt-sjåføren min, og stoppet bilen.
Tolken Hripsime nikket bekreftende og fortalte at da hun var her for to uker siden, gikk hun ut og filmet omgivelsene.
Så jeg hoppet ut, tok noen bilder av skiltet og hoppet inn igjen. Idet jeg skulle lukke bildøren, hørte jeg noen komme løpende opp på siden av bilen. En russisk soldat sugde tak i meg og dro meg ut.
Russeren var sinna. Og væpnet til tennene.
Sendes til Moskva
Han skrek til meg. Til oss. Sjåføren min, grensesoldaten, prøvde å roe soldaten ned. Ytterligere to grønnkledde russere med våpen stormet til fra busker og kratt langs veien. Jeg sto med hendene over hodet.
Russerne fortsatte å skrike opp i ansiktet mitt. De hevdet jeg hadde fotografert dem, til tross for at bildene på kameraet mitt beviste det motsatte.
Alt gikk på russisk. En nervøs Hripsime oversatte så godt hun kunne. Så ble hun stille et øyeblikk.
− De skal konfiskere kamerautstyret ditt og sende deg til Moskva, fortalte hun så.
Les også: Slik er Norges hemmelige jakt på angrepsubåten NATO frykter mer enn noe annet
Deretter begynte alle å diskutere. Armenske soldater hadde også kommet til. «Min» grensesoldat kjente de fleste av dem. I to–tre timer sto vi her. Mørket seg på. Temperaturen sank. Men de russiske soldatenes sinne kjølnet ikke.
Til slutt fikk de beskjed av en overordnet over telefon: Jeg fikk gå. Kameraet fikk jeg også beholde. Det eneste de konfiskerte var minnekortene til mitt kamera.
Så dessverre, ingen bilder denne dagen. Med unntak av de jeg har mellom ørene. Og de vil nok aldri forsvinne.
Frykter ikke Putin
Armenia er et eventyrlig land turister fra hele verden har lagt sin elsk på. Men under en vennlig overflate merker man at noe ulmer. En usikkerhet, en frykt.
− Aserbajdsjan er bare rett over der, fortalte bonden Arthur da jeg igjen følte meg trygg for hissige russiske soldater. Han pekte østover, mot Sevan-innsjøen. Han og kollegaene er alltid ute i det sola står opp for å pløye sine jorder. Jorder hvor grensen til nabobonden er markert med bilvrak. Russiske bilvrak.
− Aserbajdsjan hevder Sevan-innsjøen egentlig er deres. Men heldigvis har vi Russland på vår side, påpekte bonden smilende. Han fortalte det samme som fiskeren Rafq, pensjonisten Francis, bonden Artan og nær alle jeg har snakket med i landet:
− Russere er flotte folk, også Putin.
Les også: (+) Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse
Men dette var i oktober 2021.
Nå er verden annerledes. Veien jeg kjørte forbi skiltet i fjor høst er nå stengt. Aserbajdsjan mener fortsatt området tilhører dem. Samtidig har Russland og Putin blitt forhatt og fordømt i den vestlige verden.
Armenerne skjelver. Men til tross for mitt ublide møte med aggressive russiske soldater, er det ikke Putin armenerne frykter.
Snarere tvert imot.
Krigende skytsengel
Den 27. september 2020 gikk Aserbajdsjan til angrep på den armenske provinsen Nagorno-Karabakh (nå Artsakh). Men i 2020 fikk Armenia sårt tiltrengt hjelp. Av Russland.
− Armenia fikk også støtte av Frankrike, noe de fortsatt får. Men hadde det ikke vært for Russland, er det godt mulig Armenia i dag ikke hadde eksistert, sier forfatter, rektor og Armenia-kjenner Sven-Erik Rise.
Men plutselig er Russland, Armenias skytsengel, en krigførende nasjon.
− Mange armenere er redd for at Aserbajdsjan med støtte fra Tyrkia skal utnytte denne muligheten til å fullføre folkemordet i 1918, slik de forsøkte under det 44 dager lange angrepet i vest Armenia i 2020, forteller Hripsime i en e-post fra Armenia første uken i mars. Selv er hun ikke så engstelig, for hun vet at russerne har påtatt seg å komme til unnsetning hvis landet igjen skulle bli angrepet.
Sven-Erik Rise deler hennes syn, og forteller at selv nå, idet Russland har invadert Ukraina, har ingen av de utplasserte russiske styrkene i Armenia blitt flyttet mot fronten.
Dette setter Armenia i en litt kinkig situasjon.
Dobbelt press
Nylig stemte FNs hovedforsamling over en resolusjon med krav om at Russland umiddelbart stanset de militære operasjonene i Ukraina. Armenia var blant landene som avholdt seg fra å stemme. De kunne jo ikke stemme mot sine beskyttere?
Samtidig er det heller ikke utenkelig at mange armenere føler litt på følgende: Da Aserbajdsjan med støtte fra Tyrkia gikk til angrep på Armenia i 2020, opplevde armenerne ingen massiv støtte fra omverdenen, slik Ukraina nå opplever.
Les også: (+) Under den kalde krigen er atomkraftverket på Kjeller i full drift. Ingen vet at sjefen er dobbeltagent
− At Armenia stoler på Russland og har et nært vennskap til dem, faller heller ikke i god jord hos mange i Vesten, forteller armenia-ekspert Sven-Erik Rise og påpeker at dette er innviklet. For Armenia er samtidig avhengig av et godt forhold til Vesten.
For å virkelig komplisere det hele; russerne er støttende, men samtidig selger de våpen til Aserbajdsjan.
− Vi føler med Ukraina, for de lever i et helvete nå, skriver Hripsime i mars 2022, men legger til, uten å skjule sarkasmen;
− Akkurat som vi gjorde da Aserbajdsjan angrep oss i 2020.
Les også: (+) Dødsveien i Troms: Fangene måtte spise sine døde kamerater
Nansens røtter
I 1922 mottok Fridtjof Nansen Nobels fredspris. Nansen engasjerte seg sterkt i Armenernes situasjon i årene 1915 til 1918, hvor 1,5 millioner armenere ble utryddet og 90 % av landområdene deres ble erobret av osmanene fra dagens Tyrkia.
En rekke land betegner forfølgelsene som «folkemord.» Norge er ikke blant disse.
Ifølge Store norske leksikon, var det fra 1925 særlig armenske flyktninger Nansen arbeidet for. Han gikk inn for en repatriering av armenere og arbeidet for et fritt og uavhengig Armenia. Gjennom sitt virke oppnådde han sterk sympati hos det armenske folk.
