Johnny Haglund blant rester av Sovjet
Armenias giganter fra fortiden
Ikke alle klarte overgangen like godt da Sovjet ble visket ut av verdenskartet for 30 år siden. I Armenia står Sovjets giganthoteller som dystre og øde monumenter over en svunnen tid.
Som en lang, tynn strek strekker den smale veien seg innover en overgrodd løvskog. Atmosfæren er som i en skrekkfilm, og når det enorme bygningskomplekset dukker opp mellom trærne til lyden av kråkeskrik, kjenner jeg det pirrer.
Forlatt, ødelagt og ensomt. Med trær og busker som har grodd opp der fornemme hotellgjester engang i tiden spankulerte mellom middagen og kveldsvodkaen.
Nå er alt stille.
Historisk sus
Det er 30 år siden kommunistveldets fall. 30 år siden gjestene reiste hjem. Men hva er igjen etter dem?
Jeg slår på lykta og saumfarer bygget for å finne en inngang. Giganthotellet er overraskende lukket, selv etter så mange år. En liten hundevalp slår følge med meg, og denne viser vei til et åpent vindu. Dette er veien inn til ly for valpen og andre løshunder når vinteren setter inn.
Jeg klemmer meg inn i bygget, og blir møtt av et historiens sus. Jeg tråkker rester av ødelagte gjenstander, glassrester knaser under føttene mine. Likevel; overraskende mye er omtrent som det var den gang hotellet var i drift. Vegger og tak, lysekroner og møbler, gardiner og vinduer fra den gang Sovjet tok stor plass på verdenskartet.
Er det folk her?
Visstnok var dette et slags sanatorium, plassert ved varme kilder like i nærheten.
Jeg rusler først ned i kjelleren. Trapper står fortsatt, de fleste synes å være i god stand. Heissjakten er der, tom, mørk og dyp.
Brått dukker det opp farger. Et stort veggmaleri trer frem fra mørket.
Jeg vandrer videre opp etasjene. Her og der slipper det svake kveldslyset inn. En stor hall ble sikkert brukt til å vise film. Eller kanskje var det oppvisning, foredrag eller lignende her?
På gulvet ligger flere titalls meter med gammel negativfilm. Bildene på filmene er visket ut. Vanskelig å si om det stammer fra den gang hotellet var et luksuriøst oppholdssted for kommunistene eller kanskje er det fra tiden etter?
Jeg klatrer videre oppover.
Sigarettrøyk
Å sjekke ut alle rommene vil ta hele natten og mer til. Men jeg sjekker noen. Og i et av dem oppdager jeg noe underlig. Et teppe og en pute. Ved siden av står tomme flasker og sigarettsneiper. Her har det sovet noen – og kanskje bor han her fortsatt?
Og så blir det rart. For i det natten senker seg og jeg er på vei mot utgangen, stopper jeg for å ta et bilde av nok et stort rom med lysekrone og russiske slagord på veggen. Da kjenner jeg en svak eim av sigarettrøyk?
– Jeg skal bygge det i USA stil, med store rom, store senger og bad, forteller han før han spinner av gårde i sin store amerikanske bil. Foto: Haglund, Johnny
Er det noen her?
Hva som gjør det hele enda mer underlig, er at på utsiden av hotellområdet, på andre siden av den tynne skogen som omgir giganten, er det en slags pub eller lignede. Herfra kommer glade lyder av musikk og sang, folk og dansing.
Men kilden til lukten av en tent sigarett er nærmere. Det føler jeg meg sikker på. Men ingen mennesker havner i lyskjeglen fra lykten min i det jeg leter meg vei ut av den gamle bygningen …
… og tilbake til nåtiden.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 61 2021
Huset flyktninger
26. desember 2021 er det nøyaktig 30 år siden Sovjetunionen falt. Men ikke alt kollapset.
Etter Sovjet hadde ikke Armenia penger til å tenke på hoteller og slikt. Dessuten ville mange armenere som bodde i Aserbajdsjan hjem til Armenia.
Aslan (57), en gjeter jeg møter utenfor et av hotellene, forteller at mange innså at fremtiden som kristen kanskje ville bli mindre utfordrende i Armenia enn i muslimske Aserbajdsjan. En rekke flyktninger kom derfor til Armenia.
− Men hvor skulle de bo? spør Aslan retorisk og gir selv svaret.
− De flyttet inn på hotellene fra Sovjetsamveldet, og mange ble boende der helt frem til 1994. Etter jordskjelvet i 1988 valgte styresmaktene å stenge Armenias kjernekraftverk. De slo det ikke på igjen før i 1995. Strøm ble en mangelvare, og i denne dalen kan det bli 20 minusgrader. Flyktningene fyrte derfor bål inne på rommene for å holde varmen og lage mat.