Johnny Haglund hos de hardeste gutta i Armenia;
Drikker på jobb og bruker eldgamle maskiner
Med fillete klær, dårlig tannstilling, vodkaånde og ustødig gange, kan mennene lett forveksles med alkoholiserte uteliggere. Men disse karene er alt annet enn det; de er steintøffe og svært dyktige i arbeidet sitt. Men lønna deres er det stort sett konene som håndterer – med god grunn.
Regnet strømmer ned. Bikkjekaldt. Ruben og Seyran fyrer hver sin sigarett med skjelvende hender. Begge er kledd i hva en nordmann vil beskrive som filler; hullete og møkkete klær. Men ustødige hender og skeiv gange skyldes neppe at de fryser.
− Litt mye vodka, gliser Ruben. Han blotter en kjeft med få tenner i et rynket ansikt som kan minne om et orienteringskart.
Så fortsetter karene å jobbe.
Sovjettiden
I Norge er det straffbart for halvfulle menn med ustødige hender å operere maskiner som veier flere tonn. I dette avsidesliggende området i Armenia er de ikke så nøye på det. Og det kan kanskje ha noe for seg. For disse karene, som fra et norsk ståsted gjerne kan forveksles med alkoholiserte uteliggere, er rett og slett fantastisk gode i jobben sin.
Deres maskiner stammer fra Sovjettiden. Og de gamle kommunistene var ikke akkurat kjent for å bygge kvalitet. Dermed må disse beistene av skranglete metall til tider nærmest skrues fra hverandre. For deretter å settes sammen igjen. Dette gjør disse gutta med stor presisjon. Og sikkert kalde fingre. Men det gir de ikke uttrykk for.
− Du skulle vært her i fjor. Da var det så kaldt at vodkaen frøs til is, er alt de sier på spørsmål om de ikke fryser.
Men sjefen til disse 28 hardt arbeidende karene, er ganske ulik sine menn.
Les også: Blant cowboyer og antatt luksusprostituerte i Sibir
«Helsefrik»
− Jeg er utdannet geolog og har studert på universitetet i Jerevan, forteller Tigran (23). På engelsk. Ikke drikker han og ikke røyker han. En ung «helsefrik» − sett med arbeidernes øyne. Og han skal bestemme over godt voksne, erfarne og barkede karer?
Men Tigran har en kvalitet som gjør han svært egnet til jobben; han er ydmyk, bestemt og villig til å lære.
− De fleste avgjørelsene tar jeg i samråd med mine arbeidere, forteller han og skryter av karene;
− Ja, de drikker, men uansett er de villige til å jobbe i sol, regn, snø og kulde.
Og hva driver de så med i dette forblåste hjørnet av Armenia?
− Vi skjærer stein ut av fjell, skryter Tigran, og peker rundt seg; åtte maskiner skjærer mer enn 5000 steiner ut av fjellet hver eneste dag. Og gutta tjener godt.
− Betalingen skjer etter hvor mange steiner hvert lag klarer å produsere, men i gjennomsnitt tjener hver og en rundt 400 000 Dram (!) i måneden, forteller Tigran stolt. Lønnen tilsvarer ca. 7300 norske kroner.
Les også: (+) Forbløffende nazi-spor under jorden i Oslo: – Dette får nakkehårene til å reise seg
Sovjetiske fanger
Selve steinbruddet har eksistert her siden 1926 – fra den gang Sovjetunionen var ung. Men i gruvas lange levetid er det ikke bare frie menn som har arbeidet her.
− Under Sovjet var det innsatte fra et fengsel i nærheten, forteller Ruben og tror både mordere og uskyldige fanger, fengslet for sine politiske oppfatninger, har hatt denne jobben før ham.
Ruben har tilbrakt et par timer i regnet, men har nå kommet seg inn i arbeidernes lille hytte. En oppvarmet vogn gutta har til rådighet når været er på det verste eller de trenger en pause.
Bedre kledd
Ruben, som er født og oppvokst i den nærliggende landsbyen Artik, husker Sovjet. Og han husker karene som den gang jobbet her.
− Selv de sovjetiske fangene var bedre kledd enn oss, gliser han uten å klage.
For han og de andre gutta virker fornøyde. Særlig kommer det godt til syne i denne lille bua. Det vitses og skrønes, karene ler og praten er ikke akkurat politisk korrekt. Ord som «kvinner», «sex» og hva som grovere er, dukker opp til stadighet.
Under normale omstendigheter, vel å merke.
Les også (+): Forbløffende nazi-spor under jorden i Oslo: – Dette får nakkehårene til å reise seg
Du skulle vært her i fjor, da var det så kaldt at vodkaen frøs til is.
Gentlemen innerst inne
Da jeg første gang møtte disse arbeideren, virket de veldig sjenerte og stille. Jeg var selvsagt overbevist om at det var meg og mitt kamera som var årsaken.
Men det var det ikke. På min reise i Armenia hadde jeg en veldig flink kvinnelig tolk. Og fremmede kvinner, som i tillegg kommer fra hovedstaden, var ikke gutta vant til. Når de da normalt bannet omtrent i hver setning (ifølge tolken min), og elsket å vitse om sex og pene damer (ifølge tolken min), ble de stille − rett og slett fordi de ikke ønsket å fornærme min tolk (ifølge tolken min).
Så på sett og vis er de gentlemen under sitt noe røffe ytre. Det kommer godt med. For uten å behandle kvinner anstendig, kan de få problemer med tilgangen til pengene sine.
Et hundeliv
Brakka i steinbruddet tiltrekker seg flere enn bare arbeidere. Utenfor lusker tre hunder. Om disse karene lever et tøft liv, er det ingenting i forhold hva disse hundene gjennomgår. Men selv om enkelte av gutta her misliker hunder og tydelig gir uttrykk for det, er det flere av de barkede karene som stadig koser med hundene og ikke minst; gir dem litt mat. For de er sultne. Men det er åpenbart noen av mennene også.
Ved et tilfelle kaster en av arbeiderne ut en pose med noe brød i til hundene. Hundene kaster seg over maten, men det gjør også én av gutta. Han napper ei skive ut av munnen på den største hunden og stapper den i lomme. Merkelig, for tjener ikke disse karene bra med penger?
– Ja, de drikker, men uansett er de villige til å jobbe i sol, regn, snø og kulde
Tigran ler og hevder at de fleste av disse gutta er så glad i vodka at lønna deres blir tatt hånd om av deres koner, som visstnok er langt bedre til å styre økonomien enn sine tørste menn.
− Men kanskje burde de gitt sine ektemenn litt mat innimellom, avslutter den unge mannen og ler rått i det nok et skift i steinbruddet er over.
Populær stein
Den rødlige steinen karene lager blokker av, er svært populær i Armenia, Georgia og Russland.
− Den brukes i husbygging, forteller Tigran, og forklarer at fordi den er porøs og nesten litt skjør, holder den varmen ute av husene om sommeren og kulda ute om vinteren.
Ingen av steinarbeiderne har gått på skole for å lære sitt yrke. Alt de kan har enten gått i arv fra far og bestefar (som kanskje var sovjetiske fanger), eller de begynte å jobbe med stein da de var unge. Uansett er de flinke og kunnskapsrike.
Steinen skjæres ut fra fjellet med maskiner som går på skinner. Store sagblad med utskiftbare tenner, brukes i jobben. Når et område er «oppbrukt», brukes store kraner til å løfte steinkuttermaskinene til neste område.
Ulykker skjer, ifølge Tigran, svært sjelden.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 10 2022
