Her ligger Norges nest lengste rullebane – 15 000 kilometer unna Gardermoen

Troll flystripe er flyplassen «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» − midt i det antarktiske isødet.

– Det kjennes virkelig at man er langt fra sivilisasjonen, nesten som å lande på en annen planet, forteller sjefpilot Olov Lindstrøm i Norse Atlantic Airways.

I november i fjor satte han og besetningen ny rekord da han landet mykt på den snødekte blå­isen med en Boeing 787–9 Dream­liner, det største flyet som har landet her siden flystripen ble åpnet.

Lindstrøm forteller at planleggingen startet allerede åtte måneder i forveien. For det er mye som skal klaffe for å gjennomføre en «bushlanding» med et fly av denne størrelsen.

I tillegg til å utarbeide prosedyrer, trente pilotene i simulator og høstet erfaringer fra andre som kjente forholdene etter å ha landet med mindre fly tidligere.

I ett med omgivelsene

Været er alltid en usikkerhets­faktor når flygingen starter nesten 15 000 kilometer unna i Oslo. Etter en overnatting i Cape Town i Sør-Afrika som er nærmeste by, fortsatte flygingen over Sørishavet med kurs for Troll-­basen på Dronning Maud land, en strekning på drøyt 4000 kilo­meter over et av verdens mest øde områder.

På forhånd hadde man valgt et tidspunkt med et værvindu over flere dager som ga stabilt høytrykk med sol og gode landingsforhold.

Mens sikt knapt er noe Lindstrøm og kollegaene tenker på når de instrumentlander på en vanlig lufthavn, er synlig horisont og kontrast i landskapet av avgjørende betydning når man lander visuelt på en isbre.

Selve landingsbanen på Troll går nesten i ett med omgivelsene.

– Med for lavt skydekke blir horisonten utydelig, noe som gjør det vanskelig å bedømme hva som er skyer og hva som er bakken. Hvis lyset i tillegg er helt uten skygger, kan det bli svært vanskelig å få øye på selve rullebanen, forteller kapteinen.

Han legger til at fordelen med en 787 er at den ikke trenger å tanke drivstoff på Troll. Med den lange rekkevidden passerte den ikke noe «point of no return» underveis, og kunne gjort vendereis dersom værforholdene ble for dårlige.

I tillegg koster drivstoffet skjorta i Antarktis. Først må det fraktes på skip fra Europa, deretter på slede de 235 kilometerne fra iskanten, noe som gir en literpris på rundt 100 kroner.

Les også: (+) Nordmannen var det første mennesket på Antarktis. Så ble han fryst ut av historiebøkene

Flyplass for mange

Istykkelsen på breen varierer fra 400–900 meter der landingsstripen er måkt, så bæreevnen er det ikke noe å si på.

For å kunne ta imot de største flyene er rullebanen hele 3000 meter lang, noe som gjør den til den nest lengste i norsk regi. Til sammenligning er Oslo lufthavns lengste rullebane på 3600 meter.

Den er heller ikke så glatt som man skulle tro. Det øverste laget av isen er harvet opp og rillet med hjelp av preppemaskiner tilsvarende de man finner i alpinanlegg, for å skape friksjon, og Lindstrøm sammenligner bremseforholdene med å lande på en vanlig våt asfaltbane.

Selve landingen gikk som smurt mens flyet bremset opp i en sky av snø.

Etter et fire timers bakke­opphold der 12 tonn forskningsutstyr og 45 passasjerer ble satt av, gjorde flyet vendereis.

– Den antarktiske sommeren var ikke så verst med 13 minusgrader, sier Lindstrøm.

På det enorme Antarktis-kontinentet er det bare fem baser som kan ta imot større fly. Flystripen som er anlagt på 1257 meters høyde inne på isplatået, er ikke bare svært viktig for å frakte personell og gods til den norske forskningsstasjonen Troll. I tillegg fungerer den som et for­syningsnav for 11 land som har baser i regionen.

Etter at flyplassen ble åpnet av Dronning Sonja i 2005 har den i snitt tatt imot ni interkontinentale og 30–50 lokale flyginger hver sommersesong, som strekker seg fra oktober til februar.

Les også: Himmelens største flyvende maskiner har ofte én ting til felles

Lege som kontrolltårn

– Det er mye jobb for få fly, forteller operasjonsansvarlig på Troll, Sven Lidstrøm.

Svensken som har gjort nordmann av seg, har tilbrakt flere julaftener i Antarktis enn hjemme siden han gjennomførte sin første Antarktis-sesong i 1995.

Det er de ansatte på forsknings­stasjonen som har drift av flyplassen som bijobb. Før turen går sørover, blir alle kurset på Svalbard med branntjeneste og flyoperasjoner under vinterforhold.

– Vi søker etter folk som er villige til å lære seg nye ting, det er nesten bedre enn å ha tidligere erfaring, forteller han.

Det innebærer at for eksempel legen får jobben som «kontrolltårn», utstyrt med en walkietalkie.

Sandproblem

Vinterstid kan vindstyrken bli ekstrem.

– Vi har målt 99,9 sekundmeter, men ettersom det er maks for vindmåleren, har det sannsynligvis blåst enda mer, sier Lidstrøm.

Det innebærer to ukers arbeid med snøfreser før flystripen kan gjenåpnes. Den største utfordringen er likevel sand og for høye temperaturer.

Antarktis er så nedbørsfattig at kontinentet regnes som verdens største ørken. Vinden blåser sandpartikler fra de snøfrie fjellpartiene, og sanden samler seg i klumper på isen.

Ettersom sanden er mørkere enn isen, varmer solen dem opp. Det gjør at de smelter seg ned i isen og lager hulrom.

Selv om vannet fryser tilbake over sanden, blir ikke isen like sterk, og man risikerer at den ikke bærer vekten av et tungt fly. I verste fall kan det gi katastrofale følger hvis understellet blir ødelagt.

Mye tid går derfor med til å inspisere rullebanen og reparere hull med en grøtaktig blanding av vann og is.

Les også: (+) Ingen skulle egentlig kunne overleve det Norges ukjente polarhelt ga seg i kast med

Stengt på grunn av varme

– Problemet er at vinden har økt og gjennomsnittstemperaturen har steget de siste somrene. Isen må holde under -7 grader for å tåle belastningen. Sist november fikk vi tre plussgrader. Vi måtte stenge rullebanen og dekke den med snø for å holde den kald i desember og januar, forteller Lidstrøm.

Han legger til at Troll er en av ytterst få flyplasser der selve rulle­banen følger bevegelsene i breisen.

– Bevegelsene er dessuten ujevne, slik at rullebanen får litt bananfasong som må rettes ut under vårforberedelsene, sier polarveteranen.

Men på en så isolert plass som Troll er flystripen avgjørende for sikkerheten til personellet. I februar i fjor måtte en av mannskapet på forskningsstasjonen flys ut med akutt blindtarms­betennelse.

– Vi hadde litt flaks da vi fikk ordnet flytransport på kort varsel. Men vi er også trent til å ta imot fly i vintersesongen hvis det behøves. Det er en forutsetning for å ha helårsdrift på stasjonen, sier Lidstrøm.

– Man har følelsen av å bo på en egen planet når siste fly har dratt for sesongen.

– Fortsatt kjenner jeg vemod. Det tok 25 år å komme over sjokket

Bjørnar møter sin ukjente redningsmann etter 14 år – da får han seg en overraskelse