Hjulpet ut av piratenes klør
Bjørnar møtte sin ukjente redningsmann etter 14 år – da fikk han seg en overraskelse
Bjørnar var kaptein på den norske tankeren da den ble kapret utenfor Somalia. Terje var piloten som fikk oppgaven med å droppe løsepengene fra luften. 14 år senere møtes de to ansikt til ansikt for første gang.
Håndtrykket er langt og intenst. Kaptein Bjørnar må kjempe litt mot tårene før han utbryter: − Verden er ikke stor. Jeg var aldri klar over at det var en nordmann som reddet oss!
Det er første gang kapteinen møter sin tidligere redningsmann. Rammen er enkel – et kafébord på et travelt kjøpesenter i Stjørdal.
Bjørnar var kaptein for en besetning på 28 mann på den tankeren med en last med egenskaper som en tidsinnstilt bombe.Terje var piloten som leverte et solid bidrag til at gisseldramaet for 14 år siden fikk en lykkelig slutt: For han fikk og gjennomførte oppdraget med å slippe 2,4 millioner dollar i løsepenger til de somaliske piratene.
De to visste ikke om hverandre fra før. En felles bekjent la sammen to og to og formidlet kontakten nå til Bjørnar Vågeng (60) som til vanlig bor i Thailand.
For Terje Langsæter (67), som fortsatt jobber som pilot på forretningsfly, er det også første gang han får beskrevet piratdramaet i detalj.
Fikk hverken råd eller hjelp
Adenbukta og havområdene utenfor den nordligste delen av Somalia ble etter årtusenskiftet ansett som verdens farligste med tanke på piratangrep. Området lenger sør i Det indiske hav ble ansett som rimelig trygt.
Men det var noe truende ved det lille fartøyet som la seg på kollisjonskurs med kjemikalietankeren Bow Asir. Skipet var på vei fra Abu Dhabi, og befant seg langt til havs rett nord av Seychellene med tre-fire døgns seilas igjen til Mombasa. Høyt oppe på broen på den 23 000 dødvekttonn-store tankeren beordret kaptein Bjørnar Vågeng unnvikende kurs mens skipet satte opp farten og seilte ifra.
Den lille, slitne farkosten skulle vise seg å være et moderskip for pirater som opererte ut fra Somalia. Snart dukket den opp igjen for å sjekke kursen til kjemikalietankeren før den forsvant på nytt.
Vågeng kastet ikke bort tiden, og kalte opp EU-styrken «Operasjon Atalanta» som patruljerte med marinefartøy lenger nord i Adenbukta. Han fikk til svar at det ikke fantes ressurser til å bistå.
Noe konkret råd om ferden videre fikk han heller ikke, bortsett fra at man mistenkte piratangrep i farvannet mellom Madagaskar og den afrikanske kysten.
Skipet hadde for lite drivstoff til å kunne gå i en bue øst for Madagaskar.
– Vi hadde egentlig ikke noe valg, og satte opp farta med kurs rett mot Mombasa. Men så langt kom vi ikke, forteller kapteinen.
Neste dag, 26. mars 2009, satt han på kontoret med papirarbeid da det ringte fra broa: To hurtiggående båter kom inn skrått fra styrbord i 35 knops fart.
– Denne gangen var det nytteløst å utmanøvrere dem, de kunne kjørt i ring rundt oss om de ville, forteller Vågeng.
Les også: (+) Norske Alfred fikk skylden for den ufattelige katastrofen – så kom en innrømmelse på dødsleiet
Forsvarsløst
Mannskapet på Bow Asir hadde aktivert de ferdig riggede brannslangene rundt skipet. Det viste seg like nytteløst som å pisse på en husbrann, ifølge kapteinen.
Skipet var fullastet med kun tre meters fribord. De bevæpnede piratene brukte aluminiumsstiger med kroker − og vips, så var tre-fire fra den første båten kommet om bord.
De var utålmodige og aggressive. Mannskapet hadde låst dørene i akterbygget, men innså det nytteløse da de hørte to smell og så to kulehull i brotaket.
– Vi trodde ståldekket ville beskytte oss, men kulene gikk tvers igjennom. De må ha brukt panserbrytende ammunisjon. Senere oppdaget vi også et kulehull i styrbord broving som var blitt avfyrt aktenfra før piratene bordet. Jeg husker at jeg tenkte «det får bare skje det som skjer», samtidig som jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde ringt kona kvelden før da jeg hadde muligheten.
Vågeng mener at det var tilfeldigheter som gjorde at nettopp de ble kapret. Tankskipene fra det norske rederiet Odfjell seilte daglig gjennom den piratutsatte Adenbukta, men Bow Asir viste seg å være et fristende bytte der tankeren seilte ensomt med lavt fribord langt fra land.
Gisler i årevis
Bow Asir var blitt kapret av i alt 16 pirater. Vågeng beskriver dem som fire–fem unggutter og tre som han aldri ble helt klok på, men som ga inntrykk av å ha militær erfaring.
– Resten sulla rundt med dårlig våpenkultur. Da vi ankret opp rett utenfor den somaliske kysten, kom det daglig nye forsyninger med khat som piratene tygget for å holde seg våkne. I flere døgn om gangen gikk de rundt aggressivt og med vidåpne øyne.
Lederen beskriver han som en tannløs kar i 50-årene som snakket litt engelsk. Han forklarte situasjonen: Skipet var blitt kapret for å få løsepenger.
Nå så Vågeng det som sin viktigste oppgave å ivareta mannskapet fra Russland, Polen og Filippinene på best mulig måte. Mens piratene ransaket lugarene for penger, PC-er og verdisaker, fortalte Vågeng at ingen måtte gjøre motstand.
– Alt blir dekket av forsikringen. Gi fra dere trusene om nødvendig, formante han mannskapet.
Litt overraskende sa piratlederen «I like you», og gikk med på å la mannskapet få sove på egne lugarer og arbeide rundt på skipet istedenfor å sitte innelåst. Å holde på med hverdagslige gjøremål mener kapteinen var avgjørende for å holde motet oppe hos mannskapet, selv om belastningen ved å ha våpen pekende mot seg hele tiden var stor.
Bow Asir lå nå oppankret et par sjømil utenfor kysten av Somalia ved Harardhere i Puntland-regionen, sammen med en rekke andre kaprede skip.
Fra 2008 til 2009 økte antallet angrep og kapringer av skip på Afrikas horn fra 141 til 227, med over 1500 sjøfolk som gisler hos de somaliske piratene. Noen av skipene hadde ligget der i flere år med besetningen fanget om bord fordi rederiene og piratene ikke kunne bli enige om løsepengesummen.
Men Vågeng hadde et godt argument for å få fart i forhandlingene.
Eksplosiv blanding
Den norske kapteinen hadde mønstret på i Abu Dhabi for å frakte lasten med det kjemiske stoffet styren til Durban i Sør-Afrika.
Selv om styren er flytende i sin opprinnelige form, vil den gradvis herde og ekspandere eksplosivt hvis det tilsatte stoffet som skal forsinke den kjemiske reaksjonen, ble svekket. Og det ville skje raskt hvis temperaturen ble for høy.
For å holde temperaturen så lav som mulig i tankene mens skipet lå oppankret, ble de kjølt ned utvendig med våte seilduker. Men etter to uker kunne man uansett risikere at tankene sprakk og hele skuta eksploderte.
Rederiet Salhus Shipping som opererte skipet for Odfjell hadde leid inn en profesjonell forhandler, og piratene hadde sin. Begge visste at de hadde dårlig tid til å komme til enighet. Vågeng hørte at løsepengesummen var satt til 10 millioner dollar.
Grisebanket
Om bord i Bow Asir gjorde Vågeng sitt beste for å få dagene til å gå på et noenlunde normalt vis. En filippinsk førstereisgutt hadde fått nervesammenbrudd, men kapteinen fikk satt ham i arbeid for å avlede tankene.
Alle private eiendeler var for lengst blitt stjålet, selv hadde han kun fått beholde uniformen han gikk i.
På den tiende dagen nådde spenningen sitt klimaks. Den russiske styrmannen var i utgangspunktet den minst populære hos piratene, ettersom russiske skip hadde for vane å skyte tilbake mot pirater. Nå hadde han bedt om tilgang til sin egen PC for å kopiere filene sine, og benyttet anledningen til å sette et nytt passord som gjorde den ubrukelig for piratene.
Vågeng satt i telefonmøte i radiolugaren med piratenes agent på land og hørte at noe foregikk ute på babord broving. Like etter kom den filippinske 3. styrmannen brasende inn i lugaren.
«Du må komme, de dreper ham!» var beskjeden Vågeng fikk.
Da han kom opp på dekket, var fem pirater i ferd med grisebanke styrmannen med kolbene på kalasjnikov-geværene. Rent instinktivt fikk Vågeng kastet seg imellom og ba ham bli liggende i ro til han fikk piratene under kontroll.
Vågeng hørte de tre piratene som holdt vakt på toppen av broen, ta ladegrep. Likevel fortsatte Vågeng å beskytte styrmannen mens han holdt en håndflate opp mot piratene og han håpet at de ikke skjøt. Overstyrmannen slapp unna hendelsen kun med blåmerker.
Les også: (+) I et halvt år drev Einar på havet. Sjokket kom først da han kom hjem
Fikk ringe hjem
For de pårørende hjemme opplevdes situasjonen like ille. Vågeng hadde klart å forhandle seg frem til at hele mannskapet skulle få adgang til en fem minutters telefonsamtale med familien rett etter at skipet hadde ankret opp.
– For min kone var lettelsen enorm da jeg ringte. Nyheten om kapringen hadde kommet som et sjokk, og hun hadde ventet i to døgn før hun fikk visshet om at jeg hadde det noenlunde greit etter forholdene. Med lite informasjon var uvissheten hos de hjemme verst.
Først om morgenen 10. april, virket piratene oppglødde: Løsepengene var på vei.
Kaptein Vågeng tok ingenting for gitt.
Beskutt
Etter i alt 21 års erfaring som pilot i Afrika og Midtøsten har Terje Langsæter opplevd det meste.
Som nødhjelpspilot for FN i Somalia i 1993, opplevde han to ganger at flyet ble truffet av kuler fra opprørere på bakken. I Bagdad ble han skutt etter med varmesøkende Stinger-missiler under avgang.
På flyplassen i Goma lengst øst i Kongo, ble han stuet inn i en container med 20 andre. Med en satellittelefon fikk han ringt FN som måtte forhandle med regjeringsstyrkene som hadde tatt dem som gisler.
Flyselskapene han jobbet for hjemme i Norge, gikk konkurs etter tur, og en ny omflakkende tilværelse i Afrika fulgte. Fra 2008 jobbet han for et Kenyansk selskap som både hadde FN og det private afrikanske sikkerhetsselskapet Salama Fikira som kunde.
Oppdraget som nå ble gitt var litt utenom det vanlige:
Å frakte tre vanntette blå plasttønner med i alt 2,4 millioner dollar, 16 millioner kroner i datidens verdi, i kontanter fra Kypros til posisjonen til Bow Asir, der tønnene skulle droppes i sjøen.
Redningen
Tidligere hadde et annet selskap som fløy løsepenger, mellomlandet i Mogadishu. Det hadde ikke gått bra. Pilotene ble fengslet og pengene beslaglagt. Terje Langsæter var derfor omhyggelig i planleggingen av flyruten.
I Larnaca på Kypros ble pengene fra forsikringsselskapet hentet med tre tidligere spesialsoldater som eskorte. Derfra gikk turen sørover med mellomlandinger i Egypt og Sudan før natten ble tilbrakt i Djibouti, beskyttet av den franske fremmedlegionen.
Tidlig neste morgen tok Langsæter av på nytt. Planen var å droppe pengelasten i sjøen rett ved siden av Bow Asir i 08-tiden. Men først måtte Vågeng samle hele mannskapet godt synlig på dekk.
Avtalen var at pengene ikke ville bli sluppet hvis ikke mannskapet var fulltallig og uskadet.
For Vågeng utløste synet av det lille tomotors flyet enorm lettelse. Han hadde aldri gitt opp håpet om at kapringsdramaet skulle få en snarlig løsning. Nå så han slutten på marerittet.
Langsæter var spent, men ikke redd, da han manøvrerte flyet helt ned i mastehøyde langs skipssiden mens sikkerhetsfolkene dokumenterte at mannskapet var uskadet og fulltallig. Han var ikke klar over at det var et norsk skip, og etter tre oppdrag med pengetransport var oppdraget blitt noe som minnet om rutine.
Så, etter to nye runder der tønnene med penger ble droppet, satte han kursen mot Zanzibar.
Turen var nøye planlagt for å holde en lav profil. Derfra ble Dornier DO 228-maskinen oppfattet som en helt vanlig flight da Langsæter fløy hjem til Nairobi neste dag.
Tønnene ble raskt fisket opp fra sjøen av piratene. Vågeng og maskinsjefen måtte være vitner på at de inneholdt ekte penger og ikke papir.
Les også: (+) En spesiell detalj ved ubåten gjorde at de allierte ikke trodde sine egne ører
Tross alt bare penger
– Piratene sto i ring rundt og fikk utlevert 5000 dollar hver. Resten gikk til hovedmennene på land. Etter et aller siste plyndringsraid dro de sin vei på ettermiddagen, forteller han.
De var fri etter 15 dager i piratenes vold. Ankeret ble heist og kursen satt langs kysten mot Mombasa. Det var ikke noen flere verdier igjen om bord.
– De mest sarte av mannskapene fikk tilbud om å mønstre av i Mombasa, men ingen tok imot tilbudet. Senere, i Durban, mønstret seks stykker av. Selv ville jeg ikke mønstre av så tett innpå den traumatiske opplevelsen. For min del var det bedre å bearbeide inntrykkene om bord, med visshet om at dersom jeg dro hjem da, ville jeg aldri dratt ut igjen, forteller Vågeng i dag.
– Det var tross alt bare penger. Det viktigste er at ingen liv gikk tapt, tilføyer Langsæter.
Somalisk piratvirksomhet
Piratvirksomhet har vært en trussel mot internasjonal skipsfart siden starten på borgerkrigen i Somalia på 1990-tallet, og tok seg oppi 2007.
I 2008 ble den norske kjemikalietankeren Bow Cedar angrepet, men ved hjelp av kraftige vannkanoner klarte mannskapet å forhindre at piratene kom seg om bord.
Etter kapringen av Bow Asir i 2009, ble nok en norsk kjemikalietanker, UBT Ocean, kapret i 2010. Denne gangen ble ikke skip og mannskapfrigitt før etter 138 dager i fangenskap og mot fire millioner amerikanske dollar i løsepenger.
I 2010 ble det hittil siste norske skipet, Bow Saga, utsatt for piratangrep, men ble reddet av en spansk fregatt som kom til unnsetning.
Den norske fregatten Fridtjof Nansen deltok i 2009 og 2013 som styrkebidrag i Adenbukta til bekjempelse av piratvirksomhet, foruten et norsk Orion-fly som hadde base på Seychellene i 2011.
Selv om piratangrepene har roet seg utenfor Somalia, har problemet de siste årene forflyttet seg til Sørøst-Asia og Guineabukta i Vest-Afrika.
I første halvdel av 2023 ble det registrert 65 hendelser med sjørøveri og væpnet ran mot skip, en økning fra 58 hendelser i samme periode i fjor, ifølge halvårsrapporten til International Maritime Bureau (IMB).
