– Glemmer aldri møtet med Nikka

Nikka fortalte i et intervju at hun planla å bli eldre enn kusinen, som ble 106 år. Den planen gjennomførte hun. Nikka døde 6. november i år, en måned før hun ville fylt 107 år gammel.

Her kan du lese Hjemmet-journalist Siri Walen Simensens tanker om møtene med den lille store bakstkjerringa fra Valldal i Møre og Romsdal fylke.

Et uforglemmelig møte

Jeg var så heldig å få en dag med Nikka, som egentlig heter Nikkoline. Da var hun fortsatt i 90-årene og bakte fremdeles hardinglefser og flatebakelse på bestilling, i tillegg til at hun tok imot folk som ville lære å bake som henne.

Vi var i det hvite, gamle ­huset med de grønne vinduskarmene, og ved kjøkken­vinduet kjente hun på en deig hun hadde laget før vi kom. Dagen toppet seg da vi ble servert bakst og kaffe. Hun delte sitt «nedpå» liv med oss og et par vitser hun lo masse av selv. Innimellom reiste hun seg for å slippe inn og mate katten og slenge ut noen smuler til fuglene.

Jeg glemmer ikke da hun kom gående med forkleet på, ned den malte, bratte trappen i den lille gangen. Den bitte ­lille damen, som på sitt høyeste målte 1,53 meter på strømpe­lesten, smilte som en sol og frydet seg over å bli tatt bilder av.

– Derfor ble jeg så gammel

Siste gang jeg snakket med henne mintes hun de gode stundene med glede i stemmen.

– Jeg har hatt så mange artige stunder mens det bakes – det har blitt snakket om kjær­ester og tull, sa hun og lo.

– Mange spør meg om hvordan jeg har blitt så gammel, og det er ikke lett å svare på. Men jeg har alltid lagt meg tidlig fordi jeg er kveldstrøtt, og jeg har stort sett gjennom livet fått fra 9–12 timers søvn. At jeg er så sta som jeg er, har sikkert også hjulpet litt.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Igjen trillet latteren.

Et liv med hardt arbeid satte sine spor. Hun slet og sto på fra hun var barn. De siste årene kjente hun det på kroppen. Men hukommelsen var på plass, og både livets gleder og sorger tok hun med seg.

– Jeg vokste opp med foreldre og seks søsken på en gård, og der bodde også besteforeldrene mine. Helt siden da har jeg vært et lykkelig menneske, jeg har vært fornøyd med det jeg har fått. Noe småtteri kunne ha vært annerledes, men ingen får alt de ønsker seg, fortalte hun klokt.

Renate går aldri i bikini. Ingen spør – ingen erter. Alle vet

Nikkas oppskrifter: Her kan du lese Nikkas landskjente oppskrifter

Arbeidsglad

Tidlig lærte hun seg å lage mat, og under byggingen av Trollstigen fikk hun jobb som anleggskokk. Det innebar at hun laget mat til anleggs­karene som bygde den spektakulære veien for hånd. Det er denne inn­satsen som førte til at en sving i Trollstigen nå heter Nikkasvingen.

– Å jobbe og stå på har vært livet mitt, og jeg har ­elsket å være til nytte. Når kvinners innsats settes pris på, gjør det meg glad, for ikke ­alltid har kvinners slit og kav blitt løftet frem, sa Nikka.

På henne ble det aldri noe latmannsliv. Da hun giftet seg med Ingemann Grønning
under andre verdenskrig, måtte hun stå på. Familien som etter hvert ble fire, bodde i Nordland en stund, der han jobbet med lofotfiske. Men de flyttet så tilbake til hjembygda fordi Nikka lengtet hjem. Der overtok de gårdsdriften etter hennes foreldre.

Ingemann døde i 1975, og etter det drev Nikka gården alene frem til eldstesønnen, Jon Bjørn tok over.

Jon Bjørn forteller Hjemmet at han føler seg heldig som hadde en så driftig og snill mor. Hun var familiens midtpunkt.

– Mor var en positiv og fantastisk dame, som fikk et rikt liv, selv om det også var mye hardt arbeid. Hun hadde sine utfordringer mot slutten, synet sviktet. Men det er ikke mange forunt å få et så langt og godt liv.

Les også: Julens beste bakst

At livet hadde vært tøft til tider med mye hardt arbeid og at de ikke alltid hadde god råd, var Nikka åpen om. Hva som overrasket oss, fotograf Jørn Grønlund og meg, var at hun var så positiv til å la seg avbilde i alle slags situasjoner.

Jørn tok et ikonisk bilde av henne da hun kom gående ned den veldig bratte trappen. Allerede den gangen hadde synet til Nikka begynt å bli dårlig, men hun var tydelig på at hun skulle bo hjemme så lenge hun kunne. Hun var mer enn 100 år da hun flyttet inn i en omsorgsbolig. Jeg tror hun var overrasket selv over hvor godt hun trivdes med folk rundt seg hele tiden.

Jeg tenker at Nikka var en av landets siste ordentlige bakstekjerringer. Hun bakte lefser til hele bygda, og til hotellet i Valldal. Hardinglefsen er hun viden kjent for, og hun ga oss oppskriften den gangen. Hun delte gladelig ut oppskriftene sine.

For en journalist på oppdrag var hun et sjeldent flott og berikende menneske.

Nikka ble 107 år gammel. Oppskriftene hennes lever videre for evig

Gunvor så sin elskede gå i døden. Hun kom aldri over sjokket