ble reddet fra døden tre ganger
Marita (41) overlevde fire hjerneblødninger, mageblødninger, og 52 brudd. – Jentene mine fikk meg tilbake til livet
At hun kan stå her og klemme barna sine hver dag, er ingen selvfølge. Det vet Marita (41).
Påsken for tre år siden kom trebarnsmammaen Marita Brekke tilbake til livet – for tredje gang. Flaks og morskjærligheten reddet henne.
Det er den vesle familien fra Kongsberg sjeleglade for. Det kunne endt så forferdelig galt.
Vår historie starter med at Marita er ti år og ligger rett ut på gressplenen utenfor huset sitt og ser opp på stjernehimmelen.
Det er det eneste som gir fjerdeklassingen litt ro. Året er 1989, og vi er på Kongsberg.
Kjenner på mørke innvendig
Når Marita ligger slik på ryggen i gresset, med armer og ben rett ut og ansiktet opp, er det akkurat som hun blir en del av stjernehimmelen. Hun glemmer bekymring, redsler og alt vondt som sitter så hardt fast inni henne. Da kommer en følelse av å høre til.
I dagbøkene og i kladdebøkene på skolen tegner hun ofte stjerner, og hun klistrer stjerner på nattbordet og på veggene på rommet sitt. Ellers er det trehvite pikerommet dekorert med bilplakater. Amerikanske biler, og særlig rød Corvette, er favoritten for jenta. På fritiden elsker hun å spille håndball.
Hverken de skilte foreldrene, venner, håndballtrenere eller lærere vet om mørket inni henne. Det som gjør at hun så ofte tenker på å dø.
Les også: Marianne (6) skulle bare på butikken og kjøpe godteri. Hun kom aldri tilbake
Skadet seg selv
På et pikerom på Kongsberg, våren 1990: Marita sitter på sengen sin, som er oppredd med sengeteppet som bestemor har vevd og gitt henne.
Det er i blåtoner og minner litt om en fillerye. Marita synes det er så pent. Men inni henne er det vondt!
Det hjelper hverken å klype seg eller rispe seg hardt med neglene lenger når hun er sint eller redd. Derfor har hun nettopp sneket seg ut på kjøkkenet og hentet en brødkniv i skuffen. Nå sitter hun på bestemors blå sengeteppe med kniv i hånden og låst dør. Mor er i en annen etasje. Storesøsknene og halvsøsknene ute.
Hun kutter seg selv, men smertene er uutholdelige. Hun tørker febrilsk med dorullen hun har lagt klar, så ikke sengeteppet skal bli rødt. Håndballjenta har lager med bandasjer som kommer godt med nå.
Det blir ikke siste gang hun skal skjære seg i armene for å flytte smerten hun kjenner inni seg, til et annet sted. Marita har nesten bestandig bandasjerte armer og gjerne langermede trøyer på seg på håndballbanen. Alle godtar svaret «treningsskade» når de spør.
Les også: De to babyene ble forlatt på trappen til et barnehjem. 43 år senere møtes de igjen
Det desperate hoppet
Høsten 1997: Marita er 18 år og bor alene. Hun har forsørget seg selv med avisrunder ved siden av skolen fra hun var 15.
Hun er redd. Hun vanker i et rusmiljø der hun prøver ut kokain og amfetamin på fest i helgene.
Hun kjenner hvordan det lindrer, men også hvordan hun stadig må ha mer for å oppnå ønsket effekt. Det er det som gjør henne redd, for hun vet hvor farlig stoff er. Hun prøver å kutte ut både stoffet og miljøet.
Denne høstkvelden er hun ute med noen venner på byen. En relativt uskyldig episode utløser det Marita i dag har vanskelig for å forklare hvorfor skjedde.
Føler du deg alene med tunge tanker? Vit at det alltid er hjelp og få. Snakk med noen, venner, familie eller legen din. Her kan du også ta kontakt:
- Kirkens SOS Norge er en døgnåpen på telefon22 40 00 40 og meldinger.kirken-sos.no hvor du kan skrive melding eller chatte.
- Sidetmedord.no er en nettjeneste som drives av Hjelpetelefonen til Mental Helse som du kan ringe på 116 123.
- korspaahalsen.rodekors.no er driftet av Røde Kors. Her kan alle opp til 18 år ringe, maile eller chatte med en voksen eller en på din alder. Telefon 800 333 21.
- Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord: 955 20 848
- Send melding, chat eller snakk med noen om ditt eller andres rusbruk på rustelefonen.no/915 08 588
Hun hopper ut av bilen hun sitter i, midt i Kongsberg. Løper rett mot gjerdet på Nybrua over Lågen og kaster seg utfor. Hun lander i den mørke, ville fossen, seks meter under broa. Det eneste hun husker, er smerten i knærne når de treffer stein, og det kalde vannet som gjør det umulig å puste.
Så blir alt svart.
– Det var ikke planlagt, og jeg har alltid hatt høydeskrekk! Jeg tror det bare skjedde i fortvilelse og affekt, etter å ha gått og tenkt på å dø over så mange år. Det var den berømmelige dråpen som rant over, forteller Marita i dag.
Det er et under at ungjenta blir funnet og reddet av dykkere og ambulanse få minutter senere. Marita blir gjenopplivet på stedet.
Sluttet tvert da hun ble gravid
Hverken sosionom, psykiatri eller psykologer klarer å hjelpe Marita lenge om gangen. Rusen får mer overtaket, men da hun blir gravid 19 år gammel, slutter hun tvert.
Datteren Rebecca Magdalena (i dag 20 år) blir født. Marita elsker veslejenta si. Hun synger «Kjære Gud, jeg har det godt» for henne hver kveld når den lysegule dynen pakkes omsorgsfullt om babyen.
Marita er helt rusfri helt frem til det skjærer seg med barnefaren halvannet år senere. Etter det begynner hun å ruse seg når datteren er hos faren annenhver helg.
Barna ble lyspunkt i rusen
22 år gammel treffer Marita en ny mann og gifter seg i 2004. Samme år kommer datteren Kine Marita (i dag 16) til verden. Året etter blir hun mamma til Lise Maria (i dag 15).
Rusen har ikke sluppet taket, men hun klarer å holde det på et nivå der hun likevel klarer å fungere som mamma. «Kjære Gud, jeg har det godt» er fortsatt fast kveldsrutine, og ofte tar Marita med seg jentene ut for å se på stjernehimmelen, slik hun selv så ofte gjorde som barn.
Hun forklarer at hun alltid vil være med dem, selv når de ikke er sammen og kan se henne, bare de går ut og ser på stjernene.
Marita tatoverer tre stjerner på høyre kinn. Slik at de alltid skal synes. En stjerne for hvert barn.
Barnehagen skryter både av barnas utvikling og av at Marita alltid har alt på stell. De vet ikke at hjemme på kjøkkenet hennes, om morgener med abstinenser, kan hun stå med spybøtten på den ene siden og smøre fine matpakker til jentene på den andre.
Les også: Renate går aldri i bikini. Ingen spør – ingen erter. Alle vet
Dramatisk bilulykke
Flesberg utenfor Kongsberg, 6. mai 2010: Familien har de siste fem årene bodd på en gård i Flesberg.
Marita passer alltid på at hun aldri er påvirket når hun er sammen med barna eller kjører bil.
Denne vårdagen setter Marita seg i bilen for å kjøre på trening. Styrketrening og fysisk aktivitet gjør at 31-åringen trenger mindre rus.
Etter noen minutter kjører hun utfor veien. Den mørkeblå stasjonsvognen går rundt flere ganger, og Marita blir kastet ut av bilen. Hva som forårsaket utforkjøringen, er uklart.
En blodprøve kan senere bekrefte at hun ikke var ruspåvirket. Kanskje mistet hun oppmerksomheten mens hun fiklet med CD-spilleren. Marita vet ikke.
Fra dette øyeblikket er hukommelsen igjen svart. Lenge.
Marita er i koma mens luftambulansepersonellet opererer begge de punkterte lungene hennes der i veikanten, før de flyr henne til Ullevål sykehus.
Legene tror ikke hun kommer til å overleve. Ektemannen og barna blir bedt om å komme til sykehuset, og at de må forberede seg på å ta farvel med Marita. Ingen andre får komme inn til den hardt skadde moren.
En sykepleier følger småjentene inn på rommet der mammaen deres knapt er synlig mellom ledninger og nakkekrage. Kine har tatt med seg mammas yndlingsdelfin fra nøkkelknippet hjemme. Hun legger den på bordet under alle apparatene, så moren kan se den når hun våkner.
Les også: De var et trekløver. Så skjedde det utenkelige med Martine
Overlevde mot alle odds
En uke senere våkner Marita fra koma. Hun får full panikk både av de kraftige smertene og at hun ikke vet hva som har skjedd. Hun river febrilsk ut respirator, sonde og andre ledninger. Så ser hun den lille nøkkelknippe-delfinen på bordet ved sengen sin.
«Jentene mine! Jeg må være her for jentene mine», tenker Marita.
Hun har overlevd det ingen trodde var mulig å overleve. Hun er i live med fire hjerneblødninger, mageblødninger, og hovedpulsåre i halsen som går til hjernen, i klem. Hun har brudd i nakken og i kraniet. Skulderbladene er knekt flere steder.
Totalt har trebarnsmammaen 52 brudd i den spede kroppen. Hun blir bygget opp i stål for å klare å holde skjelettet oppe.
Marita ligger i respirator en måned før hun klarer å puste selv.
Stjerneklare netter står tre små jenter i nattkjoler og ser ut vinduene og opp på stjernene. Slik mamma alltid har sagt at de uansett kan være nær hverandre.
Skremmende syn
Jentene besøker Marita på sykehuset. Det er et skremmende syn som møter dem. Selv bestemor kjenner ikke en likblek og tynn Marita igjen under den store nakkekragen. Alt håret på ene siden er barbert bort. Seksåringen tør ikke klemme mamma. Da Marita ser seg selv i speilet, forstår hun hvorfor.
Det tar flere uker før datteren forsiktig legger kinnet sitt inntil hennes.
Jentene gråter mye. Vil de få mamma tilbake slik hun en gang var? Det lurer Marita på selv også.
Mye må læres på nytt. På eget ansvar skriver hun seg ut og insisterer på å flytte hjem på gården for opptrening og hjemmehjelp der. I lang tid er hun pleietrengende. Hun får metadon for rusproblemet sitt, går til nevrolog og hjernespesialist og har trener på medisinsk treningssenter.
Det er beintøft. Men de tre jentene, de tre stjernene i livet hennes, får Marita til å fortsette hver gang hun ikke tror hun har flere krefter igjen og vil gi opp.
Les også: Tre dager før bryllupet får Camilla et sjokkerende brev i posten
Prøver å slutte med rus igjen
Flesberg, september 2010: Det er 50 meter ned til den grønne postkassen nederst i veien. Maritas tårer pipler av glede nedover kinnene. Det er første turen hun klarer gå selv helt uten støtte! Nå må hun hvile litt før hun går opp til gården igjen.
Alt hun tar i, eller gjør, kjennes som bly. Hun klarer ikke å løfte en vedkubbe og kaste den opp på billasteplanet. Hun klarer ikke å slå luften ut av bolledeigen med knyttneven. Alt svikter. Marita er livredd for å forbli sånn.
Hun glemmer navn, og hun må ofte stoppe opp midt i setninger. Det gjør at hun blir redd for å være sosial. Redd for å gå på butikken, i tilfelle hun møter noen hun ikke husker navnet på, glemmer koden på kortet – eller ikke husker hva hun skulle handle.
Marita er redd for at hun er blitt dum og at andre skal oppdage det.
Da er det lett å medisinere seg selv litt ekstra.
Marita velger for egen regning å legge seg inn på Alfa behandlingssenter. Samtidig som hun skal bli rusfri, fortsetter hun med opptreningen av kroppen. Hun vil tilbake til jentene for å være en god og rusfri mamma. Den mammaen de kjenner best og er trygg på. Den mammaen de savner, og den Marita hun selv savner å være. Dette målet, og tre par tillitsfulle, tindrende øyne, holder henne på stø kurs.
Etter noen måneders krevende kamp kan hun rusfri og glad igjen holde rundt jentene sine. Hun begynner også å jobbe i helsesektoren i kommunen. Livet er godt. Helt til hun sprekker – seks år senere. Da blir det for mye for henne.
Les også: Her mistet Roar sin sønn Isak (6)
Sprakk igjen
Ved et vann på Kongsberg, januar 2017: Marita orker ikke engang se opp på kveldshimmelen for å sjekke om det er stjerneklart. Hun har vært på bestemors grav, tent lys og fortalt at nå ses de snart igjen. Hun har sagt farvel til jentene hjemme. Hun har bedt dem huske å se på stjernene, og vite at hun er med dem uansett om de ikke ser hverandre.
Selv om hun har sagt dette til dem mange ganger før, reagerer en av jentene annerledes denne kvelden. Hun blir redd.
«Du skal vel ikke dra fra oss mamma?» sier hun spakt.
Marita håper at datteren ikke har merket seg noe alarmerende. Døtrene vil uansett få forklart alt i brevene hun har skrevet til dem. Ett til hver. Med navn på. De ligger i hanskerommet i bilen hun har parkert like ved Kjennerudvannet.
Hun kjenner at alle pillene begynner å virke. For så mørkt er det blitt i Maritas liv etter at hun nylig sprakk og begynte å ruse seg igjen – at hun ikke vil leve lenger. Hun orker ikke livet med rus. Hun klarer heller ikke livet uten.
Det er ingen stjerner på himmelen når kroppen slapt faller sammen på gresset ved vannkanten. Mobilen faller ut av hånden hennes. Heldigvis har hun glemt å skru den av.
Det er eldstedatteren som etterlyser moren. Hun er bekymret. Takket være morens mobiltelefon kan Marita spores opp. Hun blir funnet i tide. På ny blir hun gjenopplivet av ambulansepersonell og fraktet til sykehus.
Les også: Hver dag dekker koronaisolerte Alf (99) på til fem fiktive personer
Sinne og tårer
Da jentene besøker henne denne gangen, er det med like mye sinne som tårer. «Hvordan kunne du, mamma?»
Allerede neste dag skriver Marita seg på ny inn på Alfa Behandlingssenter. Hun føler hun også har god støtte fra helsepersonell i kommunen.
De tror på henne. Både som rusfri og skikket til å være mor. Akkurat det blir svært viktig for den fortvilte mammaen med tre stjerner på kinnet.
Igjen kjemper hun mot rusens grep. Takket være tre jenter som venter på å få mamma hjem igjen, klarer hun det.
De tre avskjedsbrevene i hanskerommet på bilen brenner hun. De skal aldri leses.
Påsken for tre år siden, i 2017, er Marita hjemme hos jentene sine igjen. Rusfri. For godt. De bruker mye tid på å snakke sammen. Marita er helt ærlig om alt. Både selvmordsforsøk og rus.
– Aldri for sent
– Alle har en mulighet til å komme tilbake til livet. Det er aldri for sent eller for ille. Det er jeg et levende bevis på, sier Marita da vi treffer henne, og døtrene Kine Marita og Lise Maria hjemme på Kongsberg.
De har startet et nytt liv alene, etter at Marita og ektemannen ble separert i fjor.
Rebecca Magdalena bor i nærheten, men er høygravid og ikke i form til bilder.
Maritas råd til foreldre:
- Har du mistanke om at barnet ditt driver med rus eller selvskading, sjekk barnet jevnlig!
- Gjennom fastlege eller helsestasjon kan man få en avtale om rusprøver en gang i uken på ubestemt tid, slik at ungdommen ikke skal kunne klare å lure eller manipulere prøvene.
- Prat med barna dine! La de bli sett, og få vite at de er elsket og betyr mye!
Hver tiende uke får Marita ni sprøyter i hodet ved Nevrosenteret i Sandvika, for å avvenne følelsen av smerter. Jevnlig går hun til kontroller hos lege og ruskonsulent, og hver uke får hun ketalar-behandling på sykehuset.
– Alle som hjelper meg, er helt enestående. Jeg kan ikke få rost eller takket dem nok! Det er også både godt og viktig for meg å hjelpe andre familier som tar kontakt med meg.
Marita holder i dag foredrag på skoler.
– Vi må alle stå sammen for å få ned antallet som sliter med rus, psykiske lidelser og selvmord, sier hun alvorlig.
Marita vet at hun aldri mer skal tilbake til ruslivet. Takket være jentene hennes, som gir livet mening verdt å leve for. I både gode og mindre gode dager.
– Rusen tar sjelen din. Jeg har kjempet med alt jeg har, for å få sjelen – og dermed livet – tilbake.
– Og tenk at jeg skal bli bestemor! Hvem skulle vel tro jeg ville oppleve det? Enda en stjerne til livet mitt, sier Marita og stråler.
