– Jeg tror han hadde bestemt seg for at det var den siste klemmen

- Sivert lot meg være med så langt han syntes det var mulig, sier moren Tove Irene Langsveen (53).

- Han tok meg med nesten hele veien til slutten av livet. Det er godt å tenke på. Men det er sårt at vår kjærlighet ikke ga ham livskraft nok.

I en pose har hun noen av klærne etter sønnen Sivert. Den er knyttet stramt igjen. Når savnet etter ham er for tungt å bære, åpner hun posen og trekker inn lukten av barnet hun ikke har lenger.

Noen ganger tar hun på seg den rødrutete skjorten hans. Det kjennes godt, da føler hun at hun har ham med seg.

En gang var det et yrende liv her, med fire barn i huset. Ofte brukte ungene trappen som håndballmål, og utrolig nok ble aldri noe knust. Og så elsket de å leke butikk. Sivert levde seg sånn inn i butikkselger-rollen at han solgte de fineste tingene sine. Da det gikk opp for ham at tingene ikke var hans lengre ble han fortvilet, og da startet forhandlingene om å få tingene tilbake. Som regel gikk det bra.

Savner ungeflokken

Nå tenker hun ofte på at hun skulle gledet seg enda mer over ungeflokken sin mens de bodde her. Kost mer med dem, kanskje lekt mer med dem?

Alle våkenettene og strevet med fire barn er glemt. Med glede tenker hun på alle helgene og kveldene hun og mannen var med på håndball- og fotballtreninger. Nå er huset stille.

Tove Irene viser oss inn på rommet til Sivert. Det var her han sov siste natten han var hjemme. Den siste julegaven foreldrene ga ham henger på veggen. Et maleri med tittelen «Ensom rytter».

Ikke visste de da hvor ensom han virkelig var. På skrivebordet har hun satt pc-en hans.

Noen som tar livet sitt gjør det uten å etterlate ett ord, noen skriver en liten lapp. Noen et brev. Sivert hadde skrevet en bok på denne pc-en. Det siste han gjorde før han forlot Gausdal var å sende manuset til et forlag. Han hadde lest det første kapittelet høyt for moren sin. Da hun ba om å få lese resten sa han: «Det skal du lese når boken kommer ut». Han visste selvsagt at om hun hadde fått lese alt da ville hun forstått hvilke planer han hadde.

En boblende latter

Duften av hjemmebakt hvetekringle og nytraktet kaffe
fyller huset i dag. Tove Irene dekker på til oss på terrassen.

Akkurat her hun og Sivert satt timevis og diskuterte og analyserte. Dikt, bøker og livet selv. De satt ofte til langt på natt når resten av familien hadde lagt seg. De sto hver­andre så nær, mor og sønn.

Les også: Pappa brøt kontakten med Jan-Arne

– Jeg tenkte ikke halvveis så dypt som han. Når jeg hadde fortalt hva jeg så i en tekst, sa han: «Ja, slik kan det være, men …» Han hadde tenkt mye mer og likte å sette meg på prøve. Han presenterte meg for forfattere jeg aldri hadde kommet til å lese. Sivert var den av barna jeg snakket mest med. Vi har hatt så mange lange, dype samtaler. Derfor er det så vondt at han ikke sa noe om hvor vanskelig det var å være ham, sier Tove Irene.

– Sivert var sistemann i flokken. Han hadde storesøster Line som var seks år eldre, Jonas som var to år eldre og tvillingbroren Jørgen som kom noen minutter før ham. Sivert var litt mindre enn tvilling­broren, nysgjerrig, aktiv og fryktelig ivrig. Han begynte tidlig å gå og elsket å utforske livet. Han hadde en trillende latter og var så slagferdig i kommentarene. Jeg tar meg i å smile når jeg tenker på alt han sa. Men han var også et sart barn. Når ting ble vanskelig bevret munnvikene, og da trakk han seg tilbake, forteller moren.

Er det noe?

Norsk var hans favorittfag og han likte å lære, likte å lese og han likte å skrive. Da de begynte å få karakterer ble gleden over å lære nye ting litt borte. Da ble karakterene fokuset og ikke hvordan han skulle bruke kunnskapen.

Han manglet ikke kamerater, men var likevel ofte alene.

Tove Irene husker en kveld hun kom fra senvakt på Helsehuset der hun jobbet som hjelpepleier. Han satt med russedressen på seg, og på bordet sto det tre tomme ølglass. Hun ble så glad: Du har hatt besøk, så koselig! Nei, de er mine alle tre. Jeg ville bare at det skulle se ut som det har vært noen her, svarte han.

En kveld de satt her på terrassen hadde hun en følelse av at det var noe han ville fortelle.

– Er det noe du har lyst å snakke om, Sivert, spurte hun.

– Neeei, hva skulle det være, svarte han.

Året etter fikk hun bekreft­elsen: «Mor, husker du den gangen du spurte om det var noe jeg ville snakke om? Du hadde skjønt det da, ikke sant? Jeg er homofil, og det har jeg visst hele livet.»

Selvsagt hadde hun skjønt det, men hun ville at han skulle si det når det kjentes riktig for ham. Men så følger en samtale Tove Irene har tenkt mye på.

– Det var viktig for meg å fortelle ham at han betydde akkurat like mye for meg, og at jeg var akkurat like glad i ham nå. Men jeg spurte ikke hvordan han hadde det med å være homofil. «Hvordan har du det, Sivert». Det var jo det vi skulle ha snakket om, sier hun ettertenksomt.

Les også: Få nye venner som voksen

Tre store tabuer

Hun tror ikke han fortalte det til vennene sine. Hun håper at de vil synes det er bra at hun tar opp tabuene nå.

– Historien om Sivert rommer de tre store tabuene: Ensomhet. Homofili. Selvmord. Vi må snakke om det, ingen skal behøve å bære slike vanskelige tanker alene. Å snakke om det vanskelige
er med på å ufarliggjøre det. Å dele slike tanker med noen gjør det lettere å bære, og få hjelp. Hvis det er vanskelig å snakke om vonde tanker, skriv dem ned og la noen få lese dem. Jeg er stolt over den Sivert har vært, og for at han skrev ned sine tanker slik han gjorde. Jeg skulle bare ønske at jeg, eller noen hadde fått lese dem før det var for sent, sier Tove Irene.

– Jeg mener at det er viktig at når vi ser at noen har det vanskelig må vi våge å spørre hvordan de egentlig har det. Har du tenkt tanken på å ta ditt eget liv? Vanskelige spørsmål å stille, og vi må tåle å høre svaret, sier hun.

Sivert var flinkere til å skrive om følelsene sine, enn å snakke om dem.

Sivert dro til Trondheim og lektorstudier rett etter videregående. Han likte ikke å ha folk tett på seg, så kollektiv eller studenthybel var ikke noe for ham.

Han leide en hybel i en enebolig i et stille strøk. Han gledet seg til å flytte til en ny by og bo for seg selv.

– Overgangen til student­livet er et møte med en ny verden. Alt er opp til en selv. Ingen savner deg om du ikke kommer på forelesning. Tilbakemeldingene var ikke personlige, slik de hadde vært på videregående. En under­søkelse som ble tatt opp blant studenter i Trondheim høsten etter at Sivert døde, viste at mange studenter følte seg ensomme. Ja, og så! Vi må gjøre noe med det. Alle er unike og verden blir fattigere uten hver og en av oss. Vi har ikke råd til at noen tar livet av seg. Men det skjer hver dag, sier Tove Irene.

Sivert trivdes ikke med studiene og sluttet. Han begynte med akvarellmaling og kulltegninger «Noe må jeg jo gjøre», i tillegg hadde han jobb i en bokhandel.

Søkte hjelp

Sivert hadde slitt med humørsvingninger i flere år. Han syntes det var vanskelig å leve med, for det tok mye krefter. Derfor søkte han hjelp. Men istedenfor å søke hjelp i Trondheim valgte han å få hjelp hjemme på Lillehammer. Legen overførte ham til DPS, distriktspsykiatrisk senter. Da hadde han allerede fått tilbud om, og startet på antidepressivene. Siste gang han var hjemme var i
forbindelse med denne timen.

– Nå tenker jeg at alt var planlagt, han hadde jobbet masse med boken og var så lettet for at den var ferdig. Han puttet den i postkassen og jeg fulgte ham til toget. Jeg hadde en helt spesiell følelse i kroppen denne dagen, kan ikke forklare den. Jeg så at han var ensom. Da han gikk på toget var det flokker av ungdommer som reiste ifølge. De skrattet og hadde det artig. Han hadde ingen og snakke med. Det gjorde vondt i morshjertet: Kjære gutten min, du virker så alene, tenkte jeg.

De klemte hverandre før han gikk på toget, slik de alltid gjorde. Og de siste ordene de sa til hverandre var: «Glad i deg. Vi snakkes».

– Jeg tror han hadde bestemt seg for at det var den siste klemmen, sier Tove Irene.

Hun gikk på senvakt og den urolige følelsen kroppen slapp ikke taket. Derfor sendte hun ham en melding på messenger da hun kom hjem. Det var ikke alltid han pleide å svare, derfor ble hun glad da hun så at de tre prikkene i svarboblen begynte å danse. Han var på.

Nå vet hun at han gråt mens han svarte på meldingene hennes. For da hun kom for å rydde ut av hybelen lå det strødd med papirlommetørklær rundt pulten hans.

De chattet om løst og fast, og så forsvinner han fra nettet. Hun forsøker å ringe ham, men telefonen er slått av. Det pleide den aldri være.

– Da ble jeg lettere hysterisk og ringte legevakten i Trondheim og sa at jeg var bekymret for sønnen min. Legevakten skulle ringe meg tilbake, og i mellomtiden kom han på nett igjen og forklarte at telefonen lot seg ikke slå på. Nå vet jeg at han ville jo ikke snakke med meg. Det ble for vanskelig for ham.

Avskjedshilsen

Da legevakten ringte tilbake, ba jeg dem avvente. Jeg visste jo at han hadde blitt irritert og fortvilet om jeg hadde sendt politi og legevakt på døren hvis alt var i orden. Og hvordan
ville han reagert på å få folk på døren i siste øyeblikk? Ville han ha åpnet? Jeg vet ikke.

Så snakket vi om løst og fast, og jeg sa at jeg hadde lyst til å besøke ham, jeg hadde noen fridager. Han ville tenke på det til dagen etter. Så sa vi god natt. Men jeg var urolig da jeg gikk og la meg, og akkurat da jeg hadde lagt meg, lød det et pling fra telefonen. Sivert hadde postet en melding på Facebook. Han skrev: «Livet er hardt, og man må gi litt faen. Lurer du på hvorfor du er tagget her så er det fordi du har betydd noe vesentlig for meg.» En rekke navn var tagget i posten.

Da ringte jeg legevakten igjen: – Nå må dere dra. Nå tar han livet sitt.

Les også: Venneløs - men ikke ensom

Så sendte jeg ham en melding: Sivert, trenger du noen å snakke med?

Det kom aldri noe svar.

Dette var natten til torsdag 9. februar 2017, og livet blir aldri det samme igjen.

Da de kom til hybelen i Trondheim var passordet på pc-en opphevet. Da skjønte hun at han ville at de skulle lese alt her. Og der fant hun bokmanuset. Det kom for øvrig i retur fra forlaget ikke lenge etter. Hun prøvde et nytt forlag, med samme resultat. Så skrev hun inn sine egne tanker og refleksjoner. Hun har skrevet dem direkte til Sivert. Hennes tekster er en varm hyllest til en umistelig sønn. Hans tekster viser hvor tungt livet hans var. Nå har boken kommet ut: «Hvor er lyset om vinteren? Da Sivert valgte å avslutte livet». – Det er vår historie, sier Tove Irene.

– Jeg er sikker på at Sivert hadde vært stolt av meg for at jeg har fullført bokprosjektet hans på denne måten. Han var alltid så flink til å støtte meg. «Vær deg selv, og stå på ditt», sa han ofte. Det var på et vis hans livsmotto.