DE BLÅ SIDENE
Nå når jeg snart skal miste mamma, har jeg innsett hvor fantastisk hun er
Da jeg var ung, kritiserte jeg mamma og sa hun var overfladisk. Først nå, når jeg snart skal miste henne, innser jeg hvor heldig jeg har vært.
I disse dager går min mor gjennom tøffe cellegiftkurer, og jeg står ved siden av og ser hvor tapper hun er. I stedet for å fokusere på hvor tøft hun har det, gjør hun alt hun kan for å oppmuntre oss rundt henne. Det er typisk mamma å være sånn. Hun har alltid vært slik.
Jeg er blitt en voksen dame og er selv for lengst blitt mor. Derfor oppfatter jeg henne helt annerledes i dag enn jeg gjorde som ung.
Da jeg var 20 år og umoden, klandret jeg henne for å holde ting for seg selv. Hun ville ikke snakke om det som var vanskelig. Hun orket ikke å utbrodere egne sorger.
Jeg beskyldte henne for å ta lett på ting og var kritisk og krigersk. Hun så på meg med et uutgrunnelig blikk og sa at var det noe livet hadde lært henne, så var det å tenke positivt og se fremover.
Mor vokste opp i et hjem der både hun og moren hennes ble slått. Faren var en alkoholisert og voldelig mann, som gjorde barndommen hennes utrygg.
Da hun møtte pappa som 17-åring, følte hun seg reddet, har hun fortalt, for han var snill.
Men pappa hadde store psykiske problemer på grunn av dårlige erfaringer fra sin egen oppvekst. I lange perioder om gangen var han så deprimert at han nesten ikke snakket til noen. Det tæret selvfølgelig på.
Mamma var tålmodig og sa at vi måtte være stille og ta vare på ham fordi han var syk. Vi gjorde som hun sa. Jeg var glad i faren min. Når han hadde gode perioder, var han en fantastisk fin mann og far. Han var kjærlig, varm og tilstedeværende.
At mamma elsket pappa er jeg ikke i tvil om, for hun stelte og tok vare på ham med stor varme og hengivenhet.
Han var bautaen i hennes liv, til tross for nervene han slet med. At han også var en særdeles gavmild og raus person, hører med til historien. Jeg husker at han ga mamma pene smykker og ringer som et symbol på sin kjærlighet til henne.
Les også (+) Mannen foreslo å fjerne én ting fra stua. Forandringen var helt utrolig
Fant pappa
I mange år var pappas psyke som en berg-og-dal-bane, men han hadde en forståelsesfull arbeidsgiver og fikk stå i jobb.
Jeg har tenkt mye på dette og ser i dag at han sannsynligvis var en verdsatt medarbeider, siden de støttet ham slik de gjorde.
Da jeg var 18 år, skjedde det som snudde opp ned på alt. En dag da mamma kom hjem, fant hun pappa død.
Bilen sto og gikk i garasjen og porten var nede. Han hadde tatt sitt eget liv.
Mamma må ha falt sammen inni seg. Men overfor oss sto hun rak og sterk, var praktiske og handlingsrettet. Da broren min og jeg gråt, trøstet hun oss. Hun sa det kom til å gå bra.
Strategien hennes var å ikke snakke om det som hadde skjedd. Hun sa at selvmord hadde smitteeffekt, og at vi derfor ikke fikk fortelle andre om det som hadde skjedd.
Jeg vet at det ble snakket i bygda vår, men mammas historie utad var at pappa døde av et hjerteinfarkt. Hun sto hardnakket på dette, og vi var lojale og holdt fast ved hennes forklaring.
Jeg vet at mamma hadde det forferdelig, men hun viste det ikke til oss.
I stedet gjorde hun alt hun kunne for at vi skulle fortsette å ha en normal og god hverdag. Når jeg var nedfor, for eksempel av kjærlighetssorg, irriterte det meg at hun alltid sa: «Løft blikket. Se fremover. Dette er ikke verdens undergang!»
Jeg hadde en blid og positiv mamma, en mor som ga andre en hjelpende hånd og som aldri klaget på noe eller noen.
Hvis noen spurte henne hvordan hun hadde det, svarte hun alltid: «Bare bra.» Hun fikk leddgikt og mistet jobben sin, og broren min havnet i fengsel på grunn av kriminalitet. Hva gjorde hun? Jo, hun bare fortsatte å smile.
Jeg anklaget henne for å være overfladisk og sa til henne at hun ikke evnet å føle. Hun forsvarte seg ikke, men bare så på meg, stille. I dag ser jeg hvor umoden jeg var og hvor lite jeg forsto.
Da jeg selv ble mamma, og min egen mor ble mormor, ble hun verdens mest fantastiske bestemor.
Hun kom hjem til meg og beordret meg til å gå tur eller legge meg ned for å slappe av.
Hun laget middager til meg og familien og vasket hjemmet vårt, selv om fingrene var krokete og stive. Gradvis endret jeg syn på henne og begynte å forstå hvor fantastisk hun var.
Men hun skulle bli alvorlig syk av kreft før jeg for alvor innså hvilket nydelig menneske hun er.
For ett år siden ble det konstatert brystkreft med spredning. Siden da har hun vært gjennom flere cellegiftkurer og operasjoner.
Min tanke har hele tiden vært at hun må ha det fælt, og at hun trenger meg som støttespiller. I stedet er det igjen blitt motsatt. Hun er den sterkeste av alle.
Les også (+): Jeg var hans elskerinne i 20 år. Til slutt kjørte jeg hjem til ham
Jeg har vært så heldig
Mammaen min er den tapreste personen jeg kjenner.
Og nå, i en alder av 43 år, ser jeg hvor heldig jeg har vært som har hatt henne som mor. Hun har ikke latt meg bli i livets store sorger, men har loset meg videre og minnet meg om hvor vakkert livet er.
«Vet du, dette er ikke så ille. Jeg møter så mange fine mennesker», sa hun til meg for noen uker siden, etter å ha ligget på sykehuset en tid. Hun lå blek og tynn i den store, hvite sengen, men smilte.
Jeg spurte mamma om hun ikke syntes at livet har gitt henne vel mange sorger. Men da ristet hun på hodet og sa: «Jeg har hatt et godt liv og føler takknemlighet. Mange har det mye verre enn meg!» Det er typisk henne å være positiv og se lyspunktene.
Nå har vi fått beskjed om at hun kanskje ikke har lenge igjen å leve. Legene vil ikke sette henne på en ny cellegiftkur. Hvis ikke noe skjer, gir de opp.
Jeg falt sammen da jeg fikk vite dette. Men en hånd tok min, og en stemme jeg kjenner så utrolig godt, sa til meg: «Ikke vær lei deg, dette går bra!» Det var mamma.
Til og med nå, når hun skal dø, tenker hun på meg og min familie. Hun smiler, ler og forteller historier. Nei, hun er ikke overfladisk, hun er det dypeste mennesket jeg kjenner. For hun setter andre mennesker foran seg selv.
Tanken på andre har drevet hennes liv videre. Hun har søkt mot lyset og alle gledene hele tiden, fordi hun har visst at det er det eneste riktige.
Jeg forteller min historie fordi jeg trenger å rope ut for hele verden hvor heldig jeg har vært.
Jeg er sikker på at det finnes mange mødre som min.
Ta vare på din. Sett pris på henne.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier
