traumatisk oppvekst
Ingen kunne forutsett de vidt forskjellige veivalgene søsknene Monica og Roy skulle ta som voksne
Oppveksten til søsknene Monica og Roy Merli bar preg av omsorgssvikt. Som unge voksne endte de opp med å ta to høyst ulike veivalg.
– Da jeg var seks–syv år, leide mamma et hus i Son. Høres det hyggelig ut? Alt jeg husker er at ulike mannfolk gikk ut og inn, og så forsvant mamma – igjen.
Monica Merli (57) har for lengst lært at du ikke kan styre alt som skjer med deg.
Hun og halvbroren Roy Thomas Merli (45) forteller om sine svært ulike veivalg i livet.
Hun ble politi og han kriminell.
– Oppveksten var ingen dans på roser for noen av oss, er søsknene enige om.
Lyspunkt å få en bror
Trygghet er en livsviktig ingrediens i et menneskes liv. Det handler om noe stabilt, noe forutsigbart, at vi vet hva vi har i vente. Som å ha et hjem, nok mat og noen å prate med når hverdagen går en imot.
Et slikt fundament ble aldri Monica forunt.
– Jeg vokste opp i en krigssone mellom mine foreldre. De kranglet konstant. Da jeg var fem år skilte de lag. Selv om jeg var liten, skjønte jeg at det var bra. Men å bo alene med mamma ble dessverre ikke bedre.
I alt syv ganger flyttet moren rundt omkring med datteren.
– Vi bodde i den ene lille, kummerlige leiligheten etter den andre. Utryggheten klorte seg fast i kroppen. Jeg brukt mye tid og energi på å finne trygghet.
Faren hennes skulle senere etablere seg på nytt. Da Monica var 12 år, fikk han sønnen Roy.
– Det var et av få lyspunkt i min barndom, smiler hun og ser over mot sin to meter høye, kjekke bror.
Det var hun som fikk velge fornavnet hans. Moren hans føyde til Thomas.
– Jeg kaller ham Roy Thomas. Alle andre sier bare Roy.
– Du var et veldig vakkert barn, sier hun henvendt til ham.
– Og så snill! Når jeg tenker på deg som guttunge, eller den ressurssterke mannen du er i dag, er det helt vilt at du i flere år var en skikkelig skurk.
De ler når det sies, selv om begge har kjent på det tunge alvoret bak ordene.
Forlot datteren hele alene
Moren til Monica hverken drakk eller brukte andre rusmidler. Likevel forlot hun titt og ofte sin mindreårige datter alene i alt fra flere dager til uker.
– Mamma bare stakk av. Jeg ante aldri når eller hvor hun dro. Da vi bodde i sentrum av Oslo, gikk jeg ofte hvileløst rundt i gatene om natten.
Om sommeren ble hun sent på feriekoloni.
– Hun spurte meg om jeg ville, men svaret mitt var forventet å være: «Jaaa, det vil jeg!» Hvis ikke ble det bråk. Det hendte at hun slo meg. De andre barna på feriekolonien kom og dro. Jeg var der seks uker i strekk, til den stengte.
To ganger har hun vært på ferie med moren.
– Da jeg var seks–syv år, leide hun et hus i Son. Høres det hyggelig ut? Alt jeg husker er at ulike mannfolk gikk ut og inn, og så forsvant mamma – igjen.
Den andre gangen var hun litt eldre, og de var på en campingplass.
– Om natten låste mamma meg inne i bilen. Selv om det også hendte at hun låste meg inne på soverommet hjemme, slo panikken imot meg.
Selv koste moren seg i teltet med sin daværende kjæreste.
– Jeg har fremdeles et snev av klaustrofobi.
Det eneste gode minnet fra turen, var at hun ble mett.
– Jeg har alltid vært pratsom av meg og ble kjent med noen voksne som spanderte middag. Det ble bestilt regnbueørret. Jeg har alltid hatt livlig fantasi og ventet spent på en fargerik rett. I stedet lå det en blass liten fisk på tallerkenen, ler hun.
Men jeg ble uvant mett. Hjemme var det lite mat. Jeg var konstant sulten. En bivirkning da jeg ble ung voksen, ble bulimi. Da mat endelig var innenfor rekkevidde, klarte jeg ikke å si stopp.
Som 25-åring klarte hun å få kontroll på spiseforstyrrelsen.
– Følelsen av ikke å vite når det blir mat neste gang sitter likevel dypt i meg.
Skamklipt i raseri
Monica manglet også klær og skotøy.
– Å få vinterstøvletter, for eksempel, var ingen selvfølge. Jeg gikk som regel rundt og frøs i et par utslitte joggesko.
Klær måtte hun gjøre seg fortjent til.
– Hun kunne kjøpe en bukse til meg – uten at jeg fikk bruke den. Jeg måtte, etter hennes skjønn, gjøre meg fortjent til den. Som regel vokste jeg ut av plagget innen den tid.
Monicas lange, mørke hår fikk sjelden klipp eller stell. Da hun ble tilbudt gratis klipp hjemme hos noen, ble hun veldig glad. Fornøyd trippet hun hjemover.
– Mamma så straks at håret mitt var pent stelt. Rasende slengte hun meg inn på kjøkkenet og hentet frem saksen. Mens jeg hylgråt og strittet imot, ble jeg både slått og skamklippet. Da var jeg bare 10–11 år, men jeg forsto at hun ikke var frisk i hodet.
Etter den episoden distanserte Monica seg fra moren følelsesmessig.
– Jeg hadde allerede en plan for fremtiden: Jeg ville bli politi.
Veslevoksen tenkte jeg at «hun der skal ikke få ødelegge mitt liv!»
Sendt på barnehjem
Som voksen har hun stilt en del spørsmål om sin barndom.
– Da jeg gikk i første klasse, ble jeg sendt på barnehjem i ett år. Hvorfor? Det var ikke verre der enn hjemme, men jeg tenkte: «Hva har jeg gjort galt?» Jeg var jo alltid føyelig og snill.
Moren var påpasselig med å holde fasaden overfor andre.
– Jeg har ikke mange fysiske bilder fra barndommen, men på det ene holder hun rundt meg. Det ser veldig hyggelig ut, men det var slett ikke det. For at hun ikke skulle bli sint, måtte jeg bare late som. Jeg var ikke et problembarn. Selv om det viste seg å være det hun hadde fortalt barnevernet for å få meg sendt på barnehjem. Hun sa hun trengte en pause fra meg.
Da Monica flyttet hjemmefra som 17-åring, brøt hun all privat kontakt med moren.
– En periode jobbet vi i samme butikk og forholdt oss praktisk til hverandre til jeg var 20.
Selv er hun mamma til to jenter i 20-årene og har vært bevisst på å gi dem det hun selv savnet.
– Uansett hva som skjer kan du derimot velge å gi dine barn bøttevis med kjærlighet.
Monicas døtre traff aldri bestemoren, og ingen av dem var i begravelsen hennes.
– Jeg har vært åpen om hvorfor jeg kuttet kontakten, men lurer fremdeles på hva som red mamma. Det virket som hun likte å se meg lide. Kjærlighet kan jeg ikke huske å ha blitt vist. Bare gode ord og klemmer hvis andre var til stede. Trolig er det ikke så rart at jeg alltid følte meg annerledes enn andre barn.
Roys alkoholiserte far
Broren hennes lytter oppmerksomt.
– Min oppvekst var langt mindre traumatisk enn din, Monica, sier han sympatiserende.
Søsteren protesterer.
– Jo da, du hadde mat og klær og en mor som var glad i deg, men vår felles far var en plaget alkoholiker. Jeg tror han gjorde en hederlig innsats med deg, men det var på langt nær nok, Roy. Du hadde ingen faste rammer.
Fra han var 12 år bodde Roy alene med faren. Morens nye samboer var ikke en snill kar. Faren lot ham være ute til langt på natt.
– Pappa var jo ikke slem, men var overhodet ikke i stand til å ta vare på et barn, sier Monica.
– En gang jeg var besøkte Roy som åtteåring, tok han meg med til Oslo og drakk opp pengene sine. Rusen sov han ut på en benk. Ved siden av satt jeg og ventet på første morgenbuss.
– Det samme opplevde også jeg med ham, sier Roy.
De ser på hverandre og rister på hodet. Skjønt enige om at noen burde ha meldt fra til barnevernet.
Omsorgssvikten stoppet dem ikke fra å gjøre det skarpt på skolen. Mens Monica hadde en plan for fremtiden, ante ikke Roy hva han skulle finne på.
– Det var nok med på å føre meg på villspor, tror han.
Les også: Isabel (10) har Downs syndrom. Det har ikke tvillingbroren Fabian
Ble med i Tveita-gjengen
På begynnelsen av 1990-tallet flyttet han på internat.
– Etter ungdomsskolen startet jeg på Hvam videregående på Romerike. Motivasjonen var at jeg kunne bo på skolen. Jeg ville bort hjemmefra. Min mor hadde flyttet til Lofsrudhøgda i Oslo, og det var der, på besøk hos henne i helgene, at jeg traff folk fra Tveitamiljøet. Det var et relativt stort miljø, som fra 1980-tallet ble kjent for sine kriminelle gjerninger, Tveita-gjengen.
Etter hvert ble han en del av gjengen.
– Det startet med nasking, biltyverier og små innbrudd i bedrifter og lagerlokaler. Vi stjal det vi mente kunne omsettes, eller som kunne være fint å ha selv. Biltyveriene var i starten kun for kjøringen og spenningens skyld.
– Etter hvert fikk bilene en misjon, og jeg var inspirert av andre som drev med sjokkbrekk, altså å kjøre biler inn i butikker og stikke av med varene. Det var alt fra safer, klær, kasseapparater, elektronikk og klokker og briller.
Risikoviljen ble stadig større.
– Vi lekte katt og mus med politiet. Akkurat det ga et adrenalinrush, innrømmer han.
Senere begynte noen i gjengen med væpnede ran.
– Jeg var aldri direkte med på det, understreker han.
– Men jeg ble dømt for etterfølgende bistand.
På det meste fikk han en dom på 18 måneder og sonet et drøyt år.
– Jeg følte meg som en konge, men også en utenforstående. Penger kom og ble brukt raskt.
Rart for politikollegene
Kollegene til Monica var klar over hvem Roy var og hva han gjorde. For henne var det krevende med en bror på den andre siden av loven.
«Har du en bror – og vet du hva han driver med?» var et spørsmål hun fikk av kolleger.
– Først var jeg ikke klar over det, da vi de siste årene bare hadde hatt sporadisk kontakt. Når det først var som det var, måtte jeg sikkerhetsklareres flere ganger.
Hun tok det aldri opp med ham.
– Jeg tenkte som så: «Hvorfor skulle han høre på noen alvorsord fra meg?»
Hun ser mot broren og sier at hun burde ha vært der mer for ham.
– Nei, nei, nei! forsikrer han.
– Jeg har alltid vært mektig stolt av deg, flotte storesøsteren min.
– Dessuten ble det jo folk av meg også.
Kona hjalp ham på rett vei
Æren for at han kom seg på rett kjøl, får kona.
– Takket være Eva – og våre tre gode barn – har jeg et bra liv.
De kjente hverandre fra ungdomstiden i Sørum.
– Jeg gikk i klassen til storebroren hennes. Hun kommer fra en solid familie. I starten var de slett ikke begeistret over å få meg som svigersønn. Det er høyst forståelig, synes han.
– Eva sto støtt ved min side. I dag er jeg for lengst akseptert. Familien hennes har, i likhet med andre, erfart at jeg er til å stole på.
Da Roy begynte jobben med å komme seg ut av det kriminaliteten og miljøet rundt, begynte han på en utdannelse som lærer.
– Det ble fire krevende år fra 2002–2006 på Høgskolen i Telemark. Jeg var jo hverken god på rutiner eller rammer, men var motivert av å ville gi noe tilbake til samfunnet, forteller Roy entusiastisk.
I nesten 20 år har han gjort en innsats for elever i grunnskolen.
Nå driver han og kona «Frauna», en nabolagsrestaurant på Frogner i Lillestrøm kommune. I samarbeid med onkelen hennes holder de også på med eiendomsprosjekter.
Roy er lokalpolitiker på Høyre-siden, driver en ungdomsklubb i eget lokalmiljø og leder FAU på skolen.
– Du har alltid hatt mye energi og, ikke minst, god selvtillit, kommenterer søsteren.
Han har valgt å være åpen om fortiden.
– Jeg kjenner ikke på noen skam over mitt tidligere liv, slår han fast.
– Vi har også pratet om det med barna våre. De respekterer meg for den jeg er i dag.
Han kaller seg et «gnagsår» i nabolaget.
– Hvis jeg får mistanke om at folk ikke har det bra, kan jeg love deg at det blir fulgt opp. Jeg gjør det jeg mener er min samfunnsplikt. Slik jeg tenker i ettertid at noen burde ha gjort for Monica og meg. Det er rart at ingen tok affære.
Det sympatiske søskenparet kan med hånden på hjertet gi andre som ikke har det bra, et råd:
– Vit at du kan få mer ut av livet. Det trenger slett ikke å være imponerende i andre øyne. Alt som teller er at det er bra nok for deg!
