mistet tvillingsøsteren
Tanja (14) stopper brått og vet med en gang hva som har skjedd. – I kveld kommer ikke Wanja hjem, sier hun til moren
Klokken 03.00 samme natt kommer presten som for en måned siden har konfirmert tvillingene Tanja og Wanja på døra.
Den 11. juni 1993 er Tanja Setsaas 14 år. Hun bor i Askim sammen med mamma, pappa, en fire år eldre storesøster og tvillingsøsteren Wanja.
Tvillingene er toeggede og ulike på mange måter, men det er likevel et helt spesielt bånd mellom dem.
Denne fredagskvelden går Tanja
ned til veien ved Askims kjente bærpresseri for å møte Wanja, som har vært på badetur ved Lyseren sammen med tre venner.
Et par av de andre er litt eldre enn Wanja og har lappen.
Klokken er 22.50 da Tanja stopper brått og blir stående helt stille noen minutter.
Det kjennes ut som om hun får en kniv i hjertet, og Tanja vet med en gang hva som har skjedd. Hun går sakte tilbake til huset.
Toeggede tvillinger oppstår ved at to forskjellige eggceller blir befruktet med hver sin sædcelle. Siden de to individene utvikler seg fra forskjellige eggceller og sædceller, ligner de ikke hverandre arvemessig sett mer enn vanlige søsken.
Kilde: Store medisinske leksikon på snl.no
– I kveld kommer ikke Wanja hjem, sier Tanja til moren, som ikke skjønner hva datteren snakker om.
Klokken 03.00 samme natt kommer presten som for en måned siden har konfirmert Tanja og Wanja.
Tanja hører bare morens hjerteskjærende skrik og skjønner at budskapet har nådd dem. Livet blir aldri det samme.
En aktiv familie
Da Tanja og Wanja blir født 22. september 1978, er familien komplett; mor, far og tre friske døtre. I oppveksten er det mange som ikke tror at Tanja og Wanja er tvillinger, fordi de er ulike både av utseende og sinn.
Wanja er lyshåret, utadvendt og kjenner alle, Tanja er mørkhåret og mer stille og forsiktig. Wanja er aktiv i fotballmiljøet, Tanja liker speideren.
De er født i Vestby, men flytter til Askim da de begynner i tredje klasse. Dette blir hjemstedet deres.
Mamma og pappa jobber, de tre døtrene går på skolen og fritidsaktiviteter.
Tvillingene går alltid i samme klasse, noe annet ville vært utenkelig. De gjør aktiviteter både sammen og hver for seg.
De trenger ikke ord for å forklare det hvis en av dem har det vondt. Det kjenner den andre inni seg.
Det hender Tanja og Wanja snakker om dette, men ingen av dem synes det er rart, det har jo vært slik hele livet.
De kan være uenige og krangle innimellom, men forsvarer hverandre alltid når det virkelig gjelder.
Begge er familiekjære, og det kjennes ekstra trygt og godt med det nære tvillingsøsterbåndet. De savner hverandre fort hvis den ene er borte.
Mange gode venner
Både besteforeldrene og oldeforeldrene til de tre jentene bor på Sørlandet, der de tilbringer mesteparten av sommerferiene.
Når foreldrene har ferie, er de også der, ellers får jentene bo hos oldeforeldrene. De har mange venner på Sørlandet, og det er stas å treffes igjen etter en lang vinter.
Tanja og Wanja holder som oftest sammen, de har felles sommervenner. Det blir mye bading og fisketurer, skravling, latter og moro. Jentene sover i telt og har det supert på sørlandsferiene.
Da de drar hjem høsten 1992, skal Tanja og Wanja begynne på konfirmasjonsforberedelser.
Også dette gjør de sammen, og de har felles konfirmasjonsselskap 2. mai 1993. Begge er glade for gavene de får, blant annet hvert sitt gullhjerte i kjede.
Juni kommer varm og fin, badesesongen starter tidlig dette året. Her er det Wanja som er mest aktiv, og drar ut med venner for å bade og ha det gøy.
Fredag 11. juni kommer hun ikke hjem fra turen.
Ryktene svirret om ulykken
14 år gamle Tanja får ikke bli med da foreldrene drar på sykehuset for å identifisere Wanja.
Hun får se henne på bårehuset dagen etter.
Da har noen stelt henne, og Wanja ser veldig fin ut. Hun har et lite blåmerke over venstre øye, og det ser ut som om hun sover fredelig.
Gravferdskonsulenten har fått konfirmasjonssmykket av Wanjas mor. Det vakre hjertet er nå festet rundt Wanjas hals. Helt fra hun var liten, har Wanja drasset på bamsen Kåre. Nå ligger den i armkroken hennes.
Tanja er takknemlig for å ha sett søsteren, for ryktene begynner snart å gå i lokalmiljøet. Det blir snakket om at ungdommene har mistet både armer og ben i ulykken, noe hun vet ikke er sant.
Hele samfunnet i Askim er preget av den grusomme ulykken som koster fire ungdommer livet.
Tanja får vite at søsteren satt i baksetet, og at bakhodet hennes ble knust i ulykken.
Wanja døde momentant. Men Tanja har tusen spørsmål hun ikke får ordentlige svar på. Hun blir skjermet for alt som har med dødsulykken å gjøre.
Hun vet det er godt ment fra familiens side, og det finnes heller ikke kriseteam eller andre som blir koblet inn.
Tanja vil gjerne se ulykkesstedet, men får ikke lov. Hun vil vite hva som har skjedd med Wanja hvert sekund etter ulykken. Hvordan fikk de henne ut av bilen? Hvem stelte henne? Hva er en obduksjon?
Tanja blir gående alene med alle spørsmålene og klarer ikke å slå seg til ro. Hun prøver å spørre, men får unnvikende svar.
Det er som om hun helst ikke skal snakke om tvillingsøsteren. Men det er jo umulig, med Wanjas død ble en del av Tanjas liv borte. Hun kjenner på den ensomme sorgen som en klump i magen.
Les også: (+) Da faren forlot dem, tok Leonard Cohen til seg norske Axel. Den turbulente oppveksten satte dype spor
Måtte finne egne svar
Sommerferien står for døren, og det er sårt å reise til Sørlandet uten Wanja. Tanja opplever mye støtte blant sommervennene og deres familier, som blant annet tar henne med til Sommarland i Bø.
Da det blir høst og skolen begynner igjen, er det ingen som snakker om ulykken lenger.
Tankene kverner i Tanjas hode. Familien takler ikke påkjenningen ved tapet av Wanja, og det meste rakner. Tanja flytter inn hos en venninne og hennes familie.
Der bor hun til hun får kjæreste og flytter sammen med ham som 19-åring. På videregående får Tanja for første gang tilbud om en form for terapi.
Det er etter at klassen har fått i oppgave å skrive om en dag i livet de aldri glemmer. Tanja skriver om Wanjas dødsdag. Da anbefaler læreren psykolog. Men å forklare alt som har skjedd til en vilt fremmed dame uten kjennskap til miljøet i Askim, gir ingen mening. Tanja går til psykologen kun én gang.
Hun utdanner seg til omsorgsarbeider. Men før hun klarer å lande på hva hun vil bruke utdannelsen til, vet Tanja at hun må få svar på spørsmålene om Wanja.
Hun tar rede på hvilken gravferdskonsulent som hadde ansvaret for Wanjas begravelse, og oppsøker ham.
Der blir hun tatt imot med åpne armer og et hav av tålmodighet. Først da løsner klumpen i Tanjas mage, og uroen forsvinner.
Gravferdskonsulenten ser Tanjas indre verdier og oppfordrer henne til å søke samme jobben som han har. På den måten havner Tanja i Fonus begravelsesbyrå i Oslo.
Hun har trivdes fra første stund og føler hun har litt ekstra å gi de pårørende, nettopp fordi hun har mistet tvillingsøsteren sin.
Gifter seg på dødsdagen
Tanja får to døtre, som får vite om tante Wanja på Askim kirkegård så fort de er gamle nok til å forstå. De snakker om Wanja på en helt naturlig måte i familien.
Tanja kan føle behov for å betro seg til Wanja, og når hun sitter ved gravsteinen, er det akkurat som om Wanja vet hva hun skal fortelle. Det spesielle båndet mellom søstrene er ikke revet over, selv om den ene er død.
Samboerforholdet ryker, men Tanja klarer seg godt alene med jentene. Hun fortsetter i samme jobb, kan ikke tenke seg noen bedre.
Å kunne hjelpe andre i en sårbar situasjon blir nesten som terapi. Tanja gir mye av seg selv og får mange gode tilbakemeldinger som varmer.
Etter en stund treffer hun en ny mann, og for seks år siden giftet de seg på Wanjas dødsdag. Noen synes det er rart, mens de fleste synes det er en fin gest. Slik har Tanja klart å snu det vonde til glede.
11. juni vil alltid være en merkedag, og Tanja er sikker på at tvillingsøsteren ville satt pris på valget av bryllupsdag.
Sorgen forsvinner aldri
Tanja har nå levd lengre uten enn med Wanja. Det betyr imidlertid ikke at sorgen er borte, den har heller blitt en del av livet.
– Hadde jeg ikke fått de svarene jeg fikk som 22-åring, vet jeg ikke hvordan jeg ville hatt det, sier Tanja ærlig.
– Da jeg fikk vite alle detaljer, kunne jeg begynne å bearbeide alle de vonde følelsene på en annen måte. Og takket være den kloke gravferdskonsulenten fikk jeg også en meningsfull jobb som gir meg mye.
Tanja forteller at hun leder konfirmasjonsundervisningen i kirken, der hun snakker med ungdom på samme alder som hun selv var da Wanja døde.
Hun opplever at dagens ungdom strever med mye av de samme essensielle spørsmålene, og at de setter pris på konkrete svar og en åpen dialog.
– Alle kommer til å miste noen de har kjær før eller senere i livet, og jeg unner ingen å oppleve den vonde ensomheten jeg selv kjente på i mange år etter ulykken. Folk visste ikke hva de skulle si, og mange valgte en annen vei for å unngå å treffe meg.
Tanja forteller at en god del venner forsvant, og at hun oppdaget hvem som er ekte venner. Hun er glad for at det nå finnes tilbud til etterlatte, uansett alder. Ofte kan følelsene bli enklere å bære når man har noen å dele dem med.
– Jeg har et trygt og godt liv nå og vil alltid ha Wanja med meg. Men jeg trenger ikke å dra på kirkegården for å få kontakt med henne. Følelsene sitter i hjertet, sier Tanja.
Hun forteller at ektemannen er hennes kollega på Fonus begravelsesbyrå, og at begge synes det er fint å jobbe med livets slutt.
– Jeg både gir og får mye omsorg, det er ikke alle som er like heldige, avslutter Tanja.
