Polfarer og forsker Monica Kristensen
Monica har vært i livsfare flere ganger. Én dag gikk det galt
Monica Kristensen har vært ute på ekspedisjoner de færreste av oss kan drømme om, og har blant annet gått i Roald Amundsens fotspor til Sydpolen.
– Du husker nok ikke det, men jeg var vanvittig berømt, sier hun og setter blikket i meg.
Vi befinner oss på Kvinnemuseet i Monica Kristensens (73) hjemby Kongsvinger.
I andre etasje er det en omfattende utstilling med bilder, tekster og utstyr fra Monicas ekspedisjoner til Syd- og Nordpolen.
Den bekrefter det hun nettopp sa – at hun var vanvittig berømt.
I en tid uten sosiale medier hvor aviser, radio- og TV-reportasjer satte dagsorden, fylte hun metervis med spalteplass på 1980,-90 og 2000-tallet.
Den gang var hun en ung glasiolog med doktorgrad og utforskertrang, og den første kvinnen i verden til å lede ekspedisjoner i polområdene.
Den mest kjente er 90 grader Syd-ekspedisjonen med hundespann til Sydpolen i 1986–87 langs Roald Amundsens gamle rute.
Ekspedisjonen ble fulgt med argusøyne av medier over hele verden, og utallige avisforsider var fylt av Monicas ansikt.
– Det har blitt skrevet side opp og side ned om hvorfor jeg endte opp der jeg gjorde, og jeg har ikke annet å si enn at det var tilfeldigheter. De som vil ha det til at jeg er en eventyrer blir fryktelig skuffet. Jeg er en akademiker, sier hun.
Tok doktorgrad
Monica ble født og bodde sine første år i Torsby i Sverige, før hun flyttet til Våler og siden Kongsvinger med sine svensk-norske foreldre.
Utklipp fra lokalavisen viser at doktorgraden hennes i glasiologi ved Cambridge University i England fikk oppmerksomhet.
Da hadde hun allerede bodd flere år i Tromsø og studert matematikk og fysikk ved universitet der, og overvintret i Ny-Ålesund på Svalbard.
Hun ble tidlig vant til å være den eneste kvinnen i et mannsdominert miljø.
– Overvintringen i Ny-Ålesund var sammen med et team på seks menn, og det var veldig spesielt. Det var her jeg møtte noen engelske forskere som spurte om jeg ville komme å skrive en master i Cambridge. Så da gjorde jeg det.
– Etter masteren tok jeg doktorgrad i temaet antarktiske isfjell. Da var det naturlig å dra dit, og jeg var på tre–fire ekspedisjoner til Antarktis før 90 grader Syd-ekspedisjonen, forteller hun.
Første kvinne
Monica reiste sammen med hovedsakelig engelske forskere på de første turene.
Hun forteller hvordan hun som første kvinne i ekspedisjonssammenheng måtte godkjennes av admiralitetet i England for å kunne være med på det britiske Royal Navy-skipet «HMS Endurance».
– Tidligere hadde det vært helt utelukket å ha med kvinner på skipene til den britiske marinen, langt mindre lede ekspedisjoner. Men de skrev at siden jeg var norsk, så var det kanskje greit, sier hun og ler.
Det gikk såpass greit at hun på den neste ekspedisjonen med samme skip ble forfremmet til offiser i The Royal Navy.
– Jeg stilte i kjole på en av basene på Signy Island i Sør-Orknøyene. Der hadde de ikke sett kvinner på tre år fordi de hadde vært innelåst av is, så det var fryktelig eksotisk for dem at jeg var med, fortsetter hun smilende.
Et stort privilegium
Til tross for et overveldende mannsdominert fagmiljø opplevde Monica å bli møtt med nysgjerrighet og respekt.
Hun understreker at hun ser det som et stort privilegium som kvinne å få oppleve det helt spesielle vennskapet og samholdet med sine mannlige kolleger og ekspedisjonsdeltagere.
Det var en viktig årsak til at hun stadig dro på nye ekspedisjoner til tross for ekstreme værforhold, dårlig mattilgang og farlige omstendigheter.
– Jeg hadde nok aldri gjort alt sammen alene. Vennskapet med disse gutta har jeg satt veldig pris på, også i senere år.
– Det er helt spesielt. Jeg liker virkelig menn, jeg liker holdningen og motet deres. Jeg synes menn generelt fortjener å høre hvor fantastiske de er med alle sine gode, maskuline egenskaper. Mitt inntrykk er at de får høre det altfor sjelden, sier hun.
Monica forklarer at man lenge før en ekspedisjon kjenner til hverandres styrker og svakheter, og aksepterer det.
– Vi snakket aldri om alle de små tilpasningene vi gjorde underveis for å få ting til å fungere, det bare skjedde helt naturlig. Om det var matmangel, fordelte vi maten etter hvem som var mest sulten.
– Jeg husker spesielt en ekspedisjon hvor vi hadde med en bok hver, og jeg leste ut min på kort tid. Jeg var så sugen etter noe å lese på at jeg leste etiketter og alt jeg kom over. Makkeren min så dette og rev boken sin i to, slik at jeg fikk den delen han allerede hadde lest.
Les også (+): Anna ble solgt av ektemannen for 300 kroner
Sjokk og sorg
Monica ble tidlig vant til å bli intervjuet, rett og slett fordi hun alltid har valgt litt annerledes enn folk flest.
Men etter hvert som berømmelsen vokste, opplevde hun oppmerksomheten som altfor tidkrevende.
Hun fikk erfare alle sider ved medienes søkelys – fra å bli rost opp i skyene og til ren slakt – flere ganger.
– ‘Man venner seg til alt, sa reven da han ble flådd’, sa mamma til meg bestandig. Jeg tror ikke du finner et eneste oppslag hvor jeg sutrer over behandlingen jeg fikk, men det gikk hardt for seg til tider.
– Men det tok tid fra andre ting jeg ville gjøre, og derfor tok jeg et valg på 90-tallet om å drive prosjektene mine utenfor søkelyset, sier hun.
I 1993 ledet Monica på ny en ekspedisjon til Antarktis, hvor et av målene var å lokalisere Amundsens telt på Sydpolen.
Men ekspedisjonen fikk en tragisk og brå slutt da logistikksjefen Jostein Helgestad falt ned i en bresprekk og omkom.
– Jeg hadde syv forskergrupper ute i felt på ulike steder i Antarktis, og selv var jeg like ved Sydpolen sammen med en engelsk forsker. Da jeg fikk beskjeden om dødsfallet, som var 600 kilometer unna, reagerte jeg først og fremst med sjokk og sorg. Så var det om å gjøre å få alle sammen trygt tilbake, inkludert de som hadde opplevd uhellet, sier hun.
– Det går knapt en uke uten at jeg tenker på dødsfallet nå 30 år senere. Det satte dype spor i meg, sier Monica.
Reaksjoner i ettertid
Ulykken kom som lyn fra klar himmel for Monica den gangen. Etter hvert som årene har gått har hun snakket med andre som har vært i samme situasjon.
Noen av dem har hatt mange av de samme reaksjonene som Monica i ettertid – mareritt og nerver.
– Posttraumatisk stress er det ikke så mye å gjøre noe med, det må bare gå seg til, sier hun og blir stille.
På alle ekspedisjonene hun ledet var hun alltid opptatt av å få alle trygt hjem. Men det er ikke til å stikke under stol at det var stor risiko forbundet med forskningsarbeidet hun har vært en del av.
– I dag grøsser jeg over alt jeg utsatte foreldrene mine for, som måtte sitte hjemme og høre på alle spekulasjonene. ‘Hvor er hun nå? Vi har ikke hørt noe på seks dager’, sier hun.
Noe av det viktigste man må forstå i hennes virke er at mot ikke handler om å presse på, trosse alle farer og gjennomføre ekspedisjoner uansett.
– Mot handler blant annet om å kunne avbryte en ekspedisjon fordi du ser at risikoen er for høy. Ingenting er verd å miste livet for, det vet alle som er profesjonelle. Det var også derfor det var så tungt at jeg ikke fikk med alle hjem i 1993 da Helgestad omkom, sier hun.
Les også (+): Da Kjell Ola gravde i slektsgårdens historie, tvang familiehemmelighetene frem
På nære nippet
Monica beskriver farefulle ferder over bresprekker og utallige situasjoner hvor hun har reagert med latter selv om det har vært nære på å gå galt.
– Jeg har vært i livsfare så mange ganger at jeg driver ikke med tull. Jeg hopper ikke i tandem og i strikk og den slags. Jeg har ingen interesse av å oppsøke spenning, det er for andre. Jeg er kanskje i overkant nervøs for mine nære og kjære. De får ofte oppleve min uro, men de har vent seg til det, sier hun.
Med sine nære og kjære mener Monica ektemannen Arne Roy Solås og datteren Emma (21). Hun giftet seg med Arne i 1988, og har uttalt at det å møte ham var som å komme hjem.
Arne tålte avstanden og konas utforskertrang. Han ble også med til Svalbard, hvor de bodde i flere år. På slutten av oppholdet fikk paret datteren Emma. Monica var 52 år da hun ble mor.
– Jeg gråt i to uker da jeg ble mor. Jeg ble helt irrasjonell og var utrolig stolt over dette lille barnet. Både Arne og jeg var helt tussete av lykke, og er det fremdeles. Da hun var baby, plagde jeg folk i butikker og over alt jeg kom med historier og skryt. Etter hvert gjemte folk seg da de så meg komme med vognen, sier hun og ler.
– Emmas liv kan nesten beskrives som en ekspedisjon – hun ble med oss på alt vi foretok oss. Før man får barn er det helt umulig å vite hvordan det er. De kommer inn i livet ditt og tar over kontrollen, og det fortsetter bare. Og det er jeg veldig takknemlig for.
Krim og fagbøker
I dag har polfareren fremdeles mange prosjekter på gang. Hun skriver både fagbøker og krimromaner, og i en alder av 73 år har hun ingen planer om å pensjonere seg.
Men når den dagen kommer, så gleder hun seg til å pusle med matematikk, fordi det synes hun er fryktelig morsomt.
– Krim og forskning ligger veldig tett opptil hverandre. Når du tar bort alle scenarioer som ikke kunne ha skjedd, så sitter du igjen med et svar, sier hun og smiler.
Men hun savner ikke Antarktis. Der har hun vært, og dit skal hun ikke tilbake. Svalbard, derimot, drar hun til så snart hun får anledning. Men akkurat nå har hun et kranglete kne.
– Svalbard er farlig, men så utrolig vakkert. Vestkysten ser så tilforlatelig ut i all sin prakt. Jeg blir aldri lei, sier hun.
Denne saken ble første gang publisert 21/02 2024.
