verdens farligste fjell
Dødsdramaet på K2: Én gruppe skrev seg inn i verdenshistorien – den andre kom aldri ned fra fjellet
Fem mennesker mistet livet i strabasene, og det var krangel og beskyldninger i flere retninger da den historiske bragden skulle gjennomføres. Midt i dramaet; to «norske» sherpabrødre.
Før jul i 2020 sto bare ett av verdens 14 fjell over 8000 meter ubesteget vinterstid; beryktede og fryktede K2. Denne vinteren var en stor gruppe klatrere fra flere land samlet i Base Camp. På det meste var de 70 personer. For vanlige, fornuftige mennesker fremsto deres forehavende som galskap: Kun 367 personer hadde besteget fjellet, og 91 var omkommet. Flere sesonger hadde ingen nådd toppen, til tross for at det bare var erfarne klatrere som prøvde seg.
K2 var og er beryktet for skredfare og lunefullt vær. En vinterbestigning var lenge sett på som bortimot umulig.
– Da K2 omsider ble klatret på vinteren, ble det et drama. Triumfen var enorm for de klatrerne som gikk arm i arm inn på toppunktet. Tragedien var bunnløs for andre klatrere som mistet livet høyt oppe på fjellet, forteller den norske forfatteren, journalisten og klatreveteranen Jon Gangdal til Vi Menn.
Han har skrevet boken «I gudenes rike.» Der forteller han historien om sherpafolket fra Nepal – en gruppe som helt siden jakten på verdens høyeste fjell begynte, har vært avgjørende for at klatrere overhodet kunne lykkes.
Sherpa-kjenner
– Opprinnelig var det ren nød som tvang sherpaene over snøgrensen og opp i gudenes rike, der de ifølge sin tro kan risikere å miste både dette og det neste livet, sier Gangdal.
Gjennom flere tiår har han besøkt de sentrale områdene der sherpaene holder til utallige ganger, han har lært mange av dem å kjenne personlig, og han har engasjert seg i ulike prosjekter for utviklingen av flere lokalsamfunn. I sin bok forteller Gangdal inngående om dramaet som utspant seg da K2 for aller første gang hadde besøk av mennesker på toppen vinterstid.
Midt i dette dramaet befant de to «norske» sherpaene seg.
Mange norske fjellturister har blitt guidet opp til toppen av Galdhøpiggen og andre fjell av de to nepalske sherpabrødrene Dawa Tenjin Sherpa og Kilu Pemba Sherpa. I mer enn ti år har de arbeidet ved turisthyttene Leirvassbu og Juvasshytta.
Men de færreste som treffer de vennlige karene, har den fjerneste anelse om at de to har utført en enestående bragd i fjellklatringens dramatiske og begivenhetstette historie, og samtidig løftet sherpaene ut av vestlige klatreres skygge.
Les også: (+) For noen er det ikke bra nok å nå toppen av verdens høyeste fjell
Skuffelse og uvær
Opptakten til det som skulle bli ett av mange K2-dramaer, fant sted noen måneder tidligere.
I begynnelsen av januar 2020 ankom den islandske klatreren John Snorri Sigurjónsson K2 Base Camp sammen med fire sherpaer fra Nepal. Lederen for sherpaene var Mingma Gyalje Sherpa, i klatrerverden best kjent som Mingma G.
John Snorri var allerede en av Islands mest erfarne Himalaya-klatrere. Hvis han kunne bli den første som greide å bestige K2 vinterstid, ville det sannsynligvis gi hans karriere et kraftig løft.
Været var ekstremt i Karakorum denne vinteren, med konstante temperaturer på minus 40–50 grader og ustanselige jetvinder som feide over fjellet og helt ned til Base Camp på 5100 meter.
Flere ekspedisjoner forsøkte å trosse de umenneskelige forholdene, men ingen av dem nådde høyere enn Leir 2 på 6800 meter gjennom vintersesongen 2019/2020. John Snorri Sigurjónssons ekspedisjon endte med at en av sherpaene ble truffet av en isblokk og falt i en bresprekk.
Konflikt og brudd
Kanskje var det skuffelsen som gjorde at det oppsto splid mellom John Snorri og Mingma G etterpå. John Snorri mente sherpaene ikke hadde vært godt nok forberedt, mens Mingma G sa han ga opp på grunn av vedvarende hoste, og fordi én av klatrerne led av korona.
Konflikten mellom de to mennene ble like dyp som tilliten mellom den hadde vært noen uker tidligere da begge bar på drømmen om å være de første på K2 vinterstid. Det skulle senere få stor betydning for de «norske» sherpaene Dawa Tenjin Sherpa og Kilu Pemba Sherpa.
Ekspedisjoner i kø
I begynnelsen av desember 2020 var Mingma G tilbake i Pakistan med et nytt K2-team som bare besto av ham selv og de to «norske» brødrene Dawa Tenjin og Kilu Pemba.
– I motsetning til Mingma G, som har en utadvendt stil, fremstår de to brødrene som svært beskjedne og forsiktige – helt til du opplever dem på et høyt fjell, slik jeg har vært så heldig å gjøre med begge to på flere ekspedisjoner, forteller Gangdal.
Denne vinteren var også den 37 år gamle tidligere ghurkasoldaten Nirmal Purja (Nimsdai) på plass. Han hadde i all hast kastet seg inn i racet om å bli førstemann på toppen vinterstid, og hadde følge av et solid lag på fem sherpaer.
Et tredje lag ble ledet av John Snorri, som denne gangen hadde slått seg sammen med Pakistans mest erfarne ekspedisjonsklatrer Muhammad Ali Sadpara og hans 22 år gamle sønn Sajid.
Ekspedisjonene begynte som vanlig med å samarbeide om å legge faste tau oppover Abruzzi-ryggen, den mest brukte, men like fullt bratte og eksponerte ruta. De etablerte hver sine leirer, den øverste i 7800 meters høyde.
Det var allerede ny vinterrekord.
Les også: (+) Verdens første på toppen av Galdhøpiggen ... i bil
Godvær
Om kvelden den 15. januar 2021 var Mingma G, Dawa Tenjin og Kilu Pemba, samt Nimsdai og fem av hans sherpaer pluss en sherpa fra den nepalske Seven Summit-ekspedisjonen, på plass i Leir 3 på 7200 meter.
I et eget telt lå John Snorri og hans to pakistanske kamerater.
– Ifølge Dawa Tenjin var det minus 60 grader, men nesten vindstille og klart vær da Nimsdai og de ni sherpaene krøp ut av teltene ved 05-tiden om morgenen. Ingen truende skyformasjoner var å se. Beslutningen om å gjøre et hurtig toppfremstøt var nærmest blitt til av seg selv for både Mingma G og Nimsdai. Derfor slo de to gruppene seg like godt sammen og fortsatte å jobbe som ett lag, forteller Gangdal.
Avgjørelsen om å gå mot toppen kom muligens overraskende på John Snorri og far og sønn Sadpara. De valgte i alle fall ikke å følge sherpaene oppover, men bestemte seg for å gå ned igjen til Base Camp.
Det skulle vise seg å bli en fatal avgjørelse.
Verdens nest høyeste fjell K2 (8611 m) har fått tilnavnet «The Savage Mountain» (det ville fjellet), og er kanskje det farligste av alle toppene over 8000 meter.
Fjellet er beryktet for ekstreme værforhold, med sterke stormer som gjerne kommer brått på ekspedisjoner som befinner seg på fjellet. Uvær på K2 har gjennom årene ført til flere ulykker med til dels store tap av menneskeliv.
I august 1986 mistet 13 klatrere fra flere ulike ekspedisjoner livet under en sterk storm på fjellet. I 1995 mistet syv klatrere livet da uvær igjen rammet flere ekspedisjoner.
I begynnelsen av august 2008 mistet 11 klatrere livet på Abruzziryggen på sørøstsiden av K2. Blant de omkomne var nordmannen Rolf Bae som ble tatt av et isras som gikk over et utsatt parti. På samme ekspedisjon var Lars Nessa og Baes kone Cecilie Skog, som da raset gikk var på vei ned etter å ha nådd toppen tidligere på dagen.
Nessa og Skog er to av fire norske klatrere som har vært oppe på K2, de to andre er Frank Løke og Kristin Harila.
Krise i kulden
Mingma G fortalte etterpå i flere intervjuer at han etter et par timer var så kald at han nesten ikke greide å bevege seg. Han prøvde å kalle opp Dawa Tenjin for å si at han ville snu, men fikk ikke radioen til å virke. Da så han solen stå opp. Og selv om strålene ikke varmet så mye høyt der oppe, hadde de i alle fall mentalt en varmende virkning.
I det samme kom Nimsdai forbi og ga ham noen oppmuntrende tilrop. Det tente en ny gnist et eller annet sted langt inne i Mingma G. Han kom seg på beina og kunne snart slutte seg til resten av gruppen igjen. Alle jobbet nå som ett, sømløst team for landet de kom fra: Nepal!
– Dawa Tenjin har fortalt at det ene beinet hans lenge var helt følelsesløst. Også for ham ble solen redningen. Han kjente til sin glede at frostsmertene flyttet seg nedover – før de helt forsvant, sier Gangdal.
Les også: (+) Kø og forsøpling på Mount Everest
Arm i arm
Sammen med broren Kilu Pemba var Dawa godt i gang med leggingen av tau opp gjennom flaskehalsen og på traversen under den overhengende isbreen da de ble tatt igjen av de andre. Snart var de siste faste tauene lagt opp den bratte is- og snøveggen.
20–30 meter under toppen ventet de raskeste på de andre. Sammen toget alle ti side om side, noen arm i arm, opp til toppunktet, som de nådde klokken 17.00 lokal tid, mens de sang det de orket av strofer fra den nepalske nasjonalsangen.
Videosnuttene fra dette historiske øyeblikket viser at gudene denne gang må ha vært på klatrernes side. Ettermiddagssolen skinte. Snøen var hardpakket av vinterstormer. Det var så stille at det nepalske flagget og noen bønneflagg knapt rørte seg. Kulda gjorde at det heller ikke var særlig fare for is- og snøras.
Det var som om «det onde fjellet» var fullstendig temmet dette døgnet.
Iskaldt gjensyn
Turen ned fra toppen gikk uten problemer for de ti nepalske klatrerne. Ingen av dem fikk mer alvorlige frostskader enn at de lot seg lege med alminnelig førstehjelp da de var nede igjen.
John Snorri og far og sønn Sadpara var ikke til stede da nepalerne vendte tilbake, fordi de deltok i en leteaksjon etter en amerikansk klatrer lenger oppe i dalen. Tilbake i Base Camp var islendingens møte med sherpaene like kaldt som fjelltoppen de kom fra. Han nikket knapt, og Dawa Tenjin kunne ikke registrere at han gratulerte noen av dem, i alle fall ikke Mingma eller laget hans.
Igjen på K2 satt islendingen John Snorri og far og sønn Sadpara, klare til sitt første toppforsøk. De nådde Leir 3 på 7200 meter, men ble tvunget ned igjen til Leir 2 på grunn av voldsomme vinder.
Siste livstegn
Heller ikke det neste toppforsøket den 2. februar lyktes. John Snorri og hans to pakistanske ledsagere returnerte til Leir 2 på 6200 meter. Dit var i mellomtiden 20 klatrere fra en fjerde gruppe − Seven Summit-ekspedisjonen, ankommet. De fleste av dem dro ned igjen til Base Camp dagen etter, fordi været ikke bedret seg.
Nye team ble satt sammen for å gjøre enda et fremstøt mot Leir 3 og deretter; toppen: Ett av teamene besto av John Snorri & Co og Tamara Lunger fra Italia og Juan Pablo Mohr Prieto fra Chile.
Den italienske kvinnen bestemte seg for å gå ned igjen neste dag. John Snorri Sigurjónsson, pakistanerne og chileneren ville fortsette. Før de startet mot toppen sent om kvelden 4. februar, sendte John Snorri en melding hjem via Instagram.
Det skulle bli det siste livstegn fra den stolte og sterke islendingen.
Pusteproblemer
Alle fire gikk greit opp til flaskehalsen på 8200 meter, men der begynte yngstemann, pakistaneren Sajid, å få pusteproblemer. Hans erfarne far Ali bestemte at Sajid skulle snu, mens han selv og de to andre fortsatte oppover.
Det skulle bli det siste far og sønn så til hverandre.
Sajid Sadpara kom seg kjapt og trygt ned dagen etter. Samme dag ble han fløyet i helikopter til den nærmeste byen Skardu. Han ventet hele dagen på at faren og de to andre skulle komme tilbake. Men ingen kom.
− Jeg tror de nådde toppen. De må ha hatt en ulykke på veien ned da vinden økte kraftig. Nå har de vært over 8000 meter i to døgn, og i den høyden midt på vinteren er det liten sjanse for at de fortsatt er i live, sa den unge pakistanske klatreren til media.
Sommeren 2021 ble Ali Sadpara og John Snorri funnet ved The Bottleneck (Flaskehalsen) av sønnen Sajid som selv besteg fjellet.
– En av mine sherpavenner, Pemba Rita, tok bilder av begge. Chileneren så han ikke noe til, men han ble senere funnet i nærheten. Sadpara lå på ryggen i en falmet oransje og sort dundress, og var delvis nedsnødd med et virvar av tau rundt seg. John Snorri hang etter en tynn slynge i sin gule og sorte dundress på et av de bratteste partiene ved siden av tre stramme og faste tau. Han hadde hverken oksygenutstyr eller ryggsekk på ryggen, forteller Jon Gangdal.
Ali Sadparas kropp ble forsøkt fraktet ned av fjellet, men ble til slutt gravlagt i nærheten av Leir 4 av hans sønn og en kanadisk klatrer. Også de andre døde ble igjen på fjellet.
John Snorri ble 47 år og etterlot seg kone og seks barn. Hans død ble målestokk for klatrebragden til de to «norske» sherpaene Dawa Tenjin og Kilu Pemba og de åtte andre nepalske klatrerne gjorde på K2 i vinterkulden.
Les også: (+) Faren er over, sa ekspertene. Så smalt det
Ny sjefer i fjellet
Jon Gangdal betegner den første vinterbestigningen av K2 som et av flere viktige vendepunkter for sherpaens rolle på ekspedisjoner.
Sherpaens nye status er noe forfatteren og fjellklatreren med utallige turer til asiatiske tinder bak seg også har erfart på sine siste klatreturer i Himalaya.
– Fra å være en slags «underdogs» som tidligere lojalt fulgte våre beslutninger – selv om de var tvilsomme, er det nå sherpaene som er sjefene på fjellet. Flere og flere av dem har solid utdanning som både fjellklatrere og guider høyt til fjells, sier han.
Bragden i den iskalde fjellveggen vakte voldsom oppsikt i Nepal, landet der klatring nærmest er for en nasjonalsport å regne. Ved hjemkomst til Nepal den 26. januar ble de ti klatrerne feiret som nasjonale helter. «Alle» ville ha sin del av suksessen, forteller Gangdal.
Klatrerne ble innlosjert på hotell i Katmandu, fraktet rundt fra mottagelse til mottagelse og gjort stas på i en lang rekke ulike arrangementer. For noen av dem ble det i meste laget.
– Jeg vet at i alle fall mine to sherpavenner var nesten enda mer lettet over at den endeløse rekken av mottagelser og seremonier omsider tok slutt. enn de var over å ha besteget det krevende fjellet. Først da kunne de nemlig komme hjem til familiene sine. Dawa Tenjin gledet seg også til nok en gang å komme til Leirvassbu, der han liker å rusle rundt på Storebjørn og de andre enkleste toppene, forteller Gangdal.
