Petter Anton opplevde alle sjømenns store frykt. Han glemte aldri det han så i vannet om natten

I 1956 oppsøkte norsk-kanadieren Petter Anton Pettersen Vi Menn for å fortelle sin dramatiske historie. Les hans gjenfortelling av hendelsene den skjebnesvangre natten under, som publisert i Vi Menn nr. 9 1956.

Jeg hadde bodd i Canada i flere år, og da krigen brøt ut, ble jeg som kanadisk statsborger innkalt og beordret i fraktfart.

Jeg hadde styrmannssertifikat og kom som 3. styrmann ombord i «Donerail», en tidligere Aalborgbåt ved navn «Nordhval» som var chartret av Canadian Australian Steamship Co.

Høsten 1941 hadde vi vært en tur til New Zealand med bensin og fly som last. På tilbaketuren skulle vi ha sukkerlast fra Suva på Fiji, som ligger mellom Australia og New Zealand.

Dessuten tok vi ombord syv passasjerer, deriblant en norsk frue med to barn; hun var visstnok fra Telemark og gift med en håndverker i Australia. De øvrige passasjerer var for det meste briter.

En av de første dager av desember i 1941 gikk vi fra Suva for å krysse Stillehavet. Da vi nærmet oss Hawaii, hadde vi naturligvis ingen anelse om hvilket helvete som skulle bryte løs der den 7. desember da japanerne gikk til aksjon over hele Stillehavet.

Gjennom skipsradioen fikk vi imidlertid telegram fra New Zealand om krigsutbruddet og samtidig forholdsordre om å melde oss to ganger i døgnet, å legge an spesielle kurser, sette ut ekstra vakter og gå med alle lys slukket.

For øvrig hadde vi et visst beredskap ombord, de to livbåtene var testet grundig og hang utsvingt i davitene. Mannskap og passasjerer hadde nøye instruks om bemanning av dem.

Ubåtangrepet

Katastrofen rammet oss om kvelden den tredje dag av krigen i Stillehavet, 9. desember.

Jeg gikk brovakt den kvelden, og klokken 22.15 fikk jeg plutselig se et svakt lys akterut i den tussmørke overgangen mellom dag og natt. Det var lanternen på en japansk ubåt i overflatestilling.

Den skar opp på siden av oss, gjorde en sving forut og åpnet plutselig ild med mitraljøser og dekkskanoner samtidig som den sendte en torpedo mot oss. Torpedoen gikk inn midtskips og eksploderte inne i sukkerlasten med en kraft som sprengte lukene og sendte dem høyt til værs.

Vi slo naturligvis alarm ombord straks ubåten var blitt oppdaget, og det ble gitt ordre av vår kaptein, ålborgeren N.F. Lie, om å bemanne livbåtene. Det var nifse øyeblikk med japanernes granater og mitraljøseprosjektiler feiende over oss og båten synkende under oss.

Babords livbåt ble bemannet først, her var også passasjerene, blant andre den norske fruen med sine to barn i alderen to og fire år. Mens båten ble firt ned i vannet, dukket imidlertid ubåten opp også på denne siden og avfyrte kraftige salver mot livbåten.

En granat slo livbåten til pinneved, og alle om bord i den ble drept eller alvorlig skadet.

Jeg kunne høre skrik fra noen av dem som kjempet for livet i vannet, men det varte ikke lenge, og ingen av dem unngikk døden. De syv passasjerene og 15 av mannskapet mistet livet her.

Les også: (+) En spesiell detalj ved ubåten gjorde at de allierte ikke trodde sine egne ører

23 overlevende – foreløpig

Mens dette foregikk og kuler og granatsplinter haglet over båten, lyktes det å få ut styrbords livbåt. Det skjedde imidlertid under håpløs forvirring, og selv så jeg ingen annen utvei enn å jumpe over bord som jeg sto og gikk uten en gang å få på meg redningsvest.

Jeg lå og plasket i sjøen i en sverm av maskingeværprosjektiler. Plutselig ble ringfingeren på høyre hånd skutt tvers av, så kjente jeg en brennende svie i nakken – dette prosjektilet hadde skrenset bakhodet og etterlot et gapende, blødende sår. Og sannelig ble jeg truffet to ganger i låret også.

Jeg var fortumlet, men greide likevel å holde meg flytende i sjøen til jeg langt om lenge fikk kontakt med livbåten. De trakk meg ombord. Jeg hadde vært i vannet en times tid.

Ombord i livbåten, som hadde plass til 24 mann, var vi 23. Av dem hadde syv omfattende skuddskader og var til dels stygt lemlestet.

Båten var også gjennomhullet av kuler, og vi fikk et svare strev med å tette de verste lekkasjene og øse. De vanntette rommene med kjeks og nødproviant var gjennomhullet og fylt med sjøvann som ødela både kjeksen og annet forråd.

Vi prøvde senere å tørke kjeks, men de var salte og vonde og umulig å få ned. Det eneste brukelige vi hadde der vi lå og drev ute i Stillehavet, var noen bokser med vitaminpiller.

Kapteinen satte i gang en streng rasjonering. Selv avslo kaptein Lie sin rasjon, hans eneste tanker gjaldt mannskapet.

Førstestyrmannen var første offer. Han hadde fått avskutt det ene benet og lå der halvt bevisstløs og fantaserte og ga kommandoordrer som om han sto på brua på skipet igjen. Han døde utpå natten og ble buksert over esingen. Like etter døde to av de andre hårdt skadede og ble lempet etter.

I de følgende dagene så vi mann etter mann bukke under. Selv hadde jeg den avskutte fingeren og kulesårene i nakken og låret å stri med. Jeg fryktet hele tiden for infeksjon og koldbrann, dårlig utstyrt som vi var med medikamenter, men merkelig nok begynte sårene etter hvert å gro.

Vi åt sjøfugl rå

Vi hadde seil og årer ombord, og fikk heist seilet, men de spesielle strømforholdene var slik at kaptein Lie anså at vår eneste sjanse var å la oss drive med vind og strøm mot Gilbertøyene, selv om avstanden til Hawaii var meget kortere, og antagelig kunne vært tilbakelagt med seil og årer på et par døgn, hvis vi ikke hadde hatt vind og strøm mot.

Når vi tenkte på det uendelige Stillehavet og på den håpløse situasjonen vi befant oss i, var mange fristet til å gi opp og legge seg ned for godt. Noen gjorde da også det.

Etter noen dager plaget sulten oss slik at det var til å bli gal av. Heldigvis greide vi å fange noen små sjøfugler som satte seg på båten om kveldene. Vi plukket fjærene av dem og tygget dem rå.

Jeg husker at en av karene bet hodet av fuglen med fjær og det hele og tygget det grundig for til slutt å spytte ut nebbet.

Til alt hell hadde vi vann nok og såpass jevn nedbør at forsyningene holdt seg. Vi slapp tørstevanviddet som i en slik situasjon visst er det verste, og som fører til at man drikker sjøvann og blir gal. Legene mente etterpå at ferskvannet reddet oss.

Les også: (+) Født i Farsund, død som sydhavskonge – hvor hans etterkommere ennå lever

Kaptein Lie skylles over bord

Etter håpløse dager og netter i to uker møtte vi en kraftig stillehavsstorm med opptil 15-20 meter høye bølger. Vi lenset unna for harde livet og strevde med å holde båten rett. Sjøene slo inn over oss og halvfylte båten. Vi slet desperat med å øse.

Kaptein Lie satt trutt ved roret, men var både avkreftet og slapp etter to uker uten næring. Han ble plutselig truffet av en voldsom sjø rett bakfra som sendte ham flaksende over hodene våre og rett i havet forut. Han gikk så vidt klar av baugen.

I det voldsomme uværet, hvor den usle farkosten vår hvert øyeblikk kunne bli brukket ned, var det umulig å gjøre noe.

Kaptein Lie hadde redningsvest på da han ble skylt over bord. Fra bølgetoppene så vi ham flyte et stykke unna mens han kjempet for å nå oss. Vi hadde kontakt med ham på denne måten en halvtimes tid, men i det harde været var vi for svake til å makte mer enn å holde båten rett.

Det gikk hardt inn på oss med kaptein Lie. Han var en strålende kar, høy, flott og en mann med hjerte på det rette sted. Han tok seg av oss og satte mot i oss fra første stund i livbåten og ga avkall på sine egne rasjoner til fordel for oss.

Tragedie på dødens terskel

I løpet av de første par ukene var antallet skipbrudne i livbåten redusert fra 23 til 11-12 mann. Da kaptein Lie ble skyllet over bord, var jeg nærmeste offiser til å overta kommandoen. Det bød på utfordringer.

Menneskene i båten var langt fra normale nå. Hver og én følte at vi drev mot døden mens kreftene svant. Vi hadde vært fire lange uker i livbåten.

Jeg satt for det meste ved roret, men merket at noe var i gjære blant en gjeng karer foran i båten. Det var to karer av fremmed nasjonalitet, en telegrafist og en dekksmatros, som stakk hodene sammen og forsøkte å få andre med på ett eller annet.

Den tragedien som nå utspant seg, må naturligvis vurderes på bakgrunn av den håpløse og desperate situasjonen vi befant oss i. Telegrafisten og hans medsammensvorne matros hadde, med fantasteri om ren kannibalisme, planlagt å ta livet av en 25-årig norsk kamerat, som hadde vært smører ombord i skipet.

Han var fysisk sett en av de sterkeste av oss, men situasjonen hadde angrepet nervene hans, og nå satt han og småsnakket for seg selv eller sang, og virket noe «rar».

Tragedien skjedde en kveld da jeg hadde fått avløsning ved roret og prøvde å sove litt. Jeg våknet ved leven og bråk, og da jeg krøp frem for å se hva som var på ferde, lå den unge sjøgutten der livløs. De to desperadoene hadde gått løs på ham med metallhylsen vi oppbevarte draftet i.

Hva som videre hendte i denne forbindelse, vil jeg unnlate å fortelle her. Det ble opptatt politiforklaring om saken etter at vi var reddet, men noen slags forføyninger ble ikke truffet.

Etter hvert ble vi redusert til åtte mann. To av oss var norske. Foruten meg var det en maskinsmører fra Stavanger. Mann etter mann var gått over bord.

Jeg husker særlig én av dem. Han døde av et skuddsår i brystet. Da det lakket mot slutten, var han for svak til å snakke, men pekte på seg selv og deretter på haiene som fulgte båten. Disse haiene fulgte oss som spøkelser hele tiden, to 9-10 fots nifse udyr. Om natten kunne vi se konturene av dem og det grønne lyset fra øynene deres. Jeg glemmer det aldri.

Vi fanget flere av de små sjøfuglene og også noen flyvefisk. De holdt oss i live.

Les også: (+) Ubåtmysteriet i Hardangerfjorden rystet Norge

I land på Tarawa

Plutselig en dag begynte vi å finne drivende kokosnøtter i vannet. Håpet steg. Skulle vi likevel greie oss? Selv veide jeg nå ikke mer enn 42 kg. Den 38 dagen fikk vi endelig landkjenning.

Vi hadde hele tiden drevet med vind og strøm mot sørvest, og akkurat som kaptein Lie hadde beregnet, nådde vi en av de 13 Gilbert-øyene, Tarawa.

Vi drev inn mot det farlige revet på utsiden av øya, helt hjelpeløse. Vi kunne hverken stå oppreist i båten eller bruke årene. Heldigvis var vi blitt observert fra land.

En utriggerbåt med innfødte gutter kom ut, tok seg av livbåten og fikk loset oss inn gjennom åpningen i revet. Vi red inn på dønningen. Da vi nådde stranden, måtte alle mann hjelpes eller bæres i land, bare to av oss var i stand til å stå på bena.

Vi ble båret til den katolske misjonsstasjonen på øya, og der ble vi tatt vel imot. De stelte oss og vasket av de inntørkede saltlagene, men ga oss første dagen bare litt te. Mat tålte vi ikke ennå.

Det ble opptatt forklaringer, vi fikk klær utlevert og ble plassert i forskjellige hytter og hus.

Vi ble værende på denne øya i fem måneder, og etter hvert som vi kom til krefter igjen, hjalp vi til med forskjellige gjøremål. Japanerne hadde imidlertid besatt også denne øygruppen, og vi var under stadig oppsikt.

En dag fikk vi imidlertid melding om at amerikanernes invasjon var nær forestående og at vi burde se å komme oss vekk.

Tilbake til Canada

Vi hadde kontakt med kaptein Halland, New Zealands guvernør på øya. Livbåten gjorde vi i stand og utstyrte den på alle måter. En natt lurte vi oss sammen med kaptein Halland ut fra øya, hjulpet av noen innfødte.

Vi rodde og seilte sørøstover i fire døgn og nådde en av Elliceøyene, hvor vi kunne sette oss i forbindelse med New Zealand og Australia.

Det ble avtalt møtested med en kystvaktbåt på en nærmere oppgitt posisjon, men da vi seilte ut, måtte vi fare omkring i fem-seks dager før vi ved det rene lykketreff møtte båten.

Vi ble ført til Suva-øya, hvor vi syv måneder tidligere var gått ut med sukkerlasten, og fikk behandling på et sykehus der.

Med en amerikansk krysser som skulle over Stillehavet til Statene fikk vi så en hurtig og behagelig reise til San Francisco, og herfra dro jeg til Vancouver, hvor jeg ble liggende et helt år på det militære sykehus.

Det tok tid å komme til krefter igjen etter de 37 døgnene i livbåten. Nervene mine var dessuten helt i ulage.

Senere arbeidet jeg på kystbåter i Canada, men merket at jeg var svekket og hadde vanskelig for å komme helt til hektene igjen. I 1951 måtte jeg ta permisjon.

Tross en såvidt høy alder som 60 år var jeg blitt angrepet av tuberkulose, sikkert som en konsekvens av den svekkelsen krigsdramaet i Stillehavet ga meg.

Nå har jeg vært på rekonvalesens i Norge og håper å finne noe arbeid her.

Fra Vi Menn nr. 9 1956

Tilbake til gamlelandet

Norsk-kanadieren Petter Anton Pettersen var 65 år da han oppsøkte Vi Menn i 1956 for å fortelle sin dramatiske historie, angivelig etter forslag fra den andre nordmannen som overlevde stillehavsdramaet, og som han helt tilfeldig hadde støtt på i Oslos gater.

Etter å ha studert det lille som finnes på internett av materiale om skipet Donerail og dets mannskap, er vi kommet frem til at det må dreie seg om smøreren Kåre Cecil Solberg som fylte 23 en drøy uke etter at de ble angrepet av ubåten I-10.

Han mønstret på igjen i oktober 1942 og var i aktiv tjeneste gjenneom hele krigen.

Pettersen, derimot, foreligger det sparsomt med informasjon om. Han er oppført som A. Petersen i Krigs­seilerregistret. Og bekreftes som overlevende. Men innslaget er helt fritt for biografiske data. Alt han har etterlatt seg er antagelig dette intervjuet med Vi Menn.

Les også: (+) Krigen var praktisk talt over. Da skjedde den ufattelige tragedien

Torpedoen bommet

Pettersen hevder at Donerail ble rammet av en torpedo midtskips. Det er en forståelig feilobservasjon da det hersket fullt kaos om bord da ubåten åpnet ild mot Donerail, både med mitraljøse og skipskanon.

Riktignok ble det avfyrt en torpedo, men denne bommet. Det gjorde ikke de syv granatene fra ubåtens kanon , og det er nok virkningen av én av disse som Pettersen feiltolket som torpedering.

Foranledningen til dramaet var at Donerail holdt på å ramme ubåten I-10 som befant seg i overflatestilling og ikke hadde oppdaget skipet som hadde kurs rett mot dem.

De måtte foreta et brått nøddykk for å unngå katastrofen, og var neppe mindre krigerske da de kom opp igjen, på siden av Donerail nå.

Donerail ble utsatt for voldsom ildgivning, branner brøt ut, og mannskap og passasjerer gikk i livbåtene. Den ene av disse ble truffet av kanonen, og samtlige ombord med unntak av en australsk matros, med navn Murray Chambers, omkom.

Chambers kom seg opp i den andre livbåten som også var blitt beskutt, og som knapt greide å holde seg flytende.

De øste for livet og stappet det de kunne unnvære av klær inn i mitraljøsehullene. Og slik begynte den 38 døgn lange ferden mot Tarawa.

Bare 8 av de 24 var i live da de ble funnet. 2 av dem var nordmenn.

I-10 ubåt

Ubåten som angrep Donerail, var den andre av fire i den såkalte A-klassen, bygget i 1937 og 1939.

De hadde en hangar med utskytningsrampe for et rekognoseringsfly og en kraftig 140 mm-kanon akter.

I-10 ble satt i tjeneste i 1941 og deltok under angrepet på Pearl Harbor.

Hun ble senket i 1944 under sitt syvende oppdrag ved Saipan i Mikronesia i juni/juli 1944.

Norske Alfred fikk skylden for den ufattelige katastrofen – så kom en innrømmelse på dødsleiet

Den norske kapteinen sto på broen til skipet sank