Morten satt på frivakt da han fikk en uventet ordre som skulle prege livet hans for alltid

To voksne menn sitter på en skipskasse og spiser frokost. Morten Berg har mistet et ben, Kenneth Mesøy har posttraumatiske stressreaksjoner – begge deler resultat av deltagelse i internasjonale militære operasjoner.

De to veteranene samtaler stille. Eller bare ser ut over havet. Sammen.

Felles for mange av veteranene om bord i den hundre år gamle seilskuta Svanen er at de har med seg opplevelser det er vanskelig å snakke om med andre.

Å dele sin historie og høre andres, gjør godt for sjel og sinn. Veteranforbwundet SIOPS «Skadde i internasjonale operasjoner» har organisert seilturen og skapt arenaer for gode og viktige samtaler.

For mange er veien tilbake til det sivile samfunnet tung etter utenlandsoperasjoner. Og for noen kommer ikke reaksjonene før mange år senere. Altfor mange får ikke hjelp.

Traumebehandling

– Dette er årets sommerferie, sier Kristine Pedersen under seilasen mellom Bygdøy i Oslo og Lysefjorden i Rogaland med rundt 30 veteraner fra internasjonale operasjoner.

Pedersen er veteran fra operasjoner i Afghanistan. I Meymaneh var hun en del av det kirurgiske teamet på sykestua. I dag jobber hun som bioingeniør på Bærum sykehus.

– Jeg jobbet primært med blodbank og analysering av blodprøver under traumebehandlinger. Vi merket en sterk økning i antall skadde i perioden jeg var der, sier Kristine.

2. mai 2010 er en dag hun husker spesielt godt. Da ble ni norske soldater skadd, et par av dem ganske hardt, i en langvarig skuddveksling med et stort antall opprørere i Ghormach-distriktet sør for Meymaneh. Kristine forteller hvordan hun først opplevde sjokk og uro når hun skjønte at det var egne som var innblandet.

– Det var en ekstremt stressende situasjon, men etter det første sjokket dreide fokus mot å holde hodet kaldt og utføre jobben vi var trent til, sier hun.

– Men jeg merker at jeg ikke er den samme som før. Man sitter igjen med en del inntrykk som har påvirket en senere, sier bioingeniøren fra Sarpsborg.

Kameratstøtte

Ildsjel Jan-Edgar Nilsen er prosjektleder for Veteranseilasen. Han er selv veteran fra operasjoner både i Libanon og på Balkan. Og han er selv skadd. Først for et par år siden forsto han hvor de psykiske plagene kom fra.

Nå er Jan-Edgar en ildsjel som brenner for å hjelpe andre skadde veteraner.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

– SIOPS ønsker å fange opp skadde veteraner så tidlig som mulig, og hjelpe dem tilbake i samfunnet og i arbeidslivet. På seilasen er det både friske og skadde veteraner. Tanken er å bygge nettverk, og å få et nærere forhold mellom dem som er skadd og dem som ikke er det, sier Jan-Edgar.

Jannicke overrasket ektemannen med skitur til Østerrike. Det ble den siste...

– Vi har ikke noe medisinsk apparat med oss på turen, så vi er avhengig av kameratstøtte hele veien, utdyper han.

Mistet beinet for en ku

Én av dem som har både fysiske og psykiske skader etter operasjoner i utlandet, er Libanon-veteranen Morten Berg fra Oslo, geværmann i UNIFIL-bataljonen tidlig på 80-tallet. Om bord på Svanen forteller han om hvordan han mistet det høyre beinet i nasjonens tjeneste.

– En dag jeg satt på frivakt fikk vi melding om at en ku hadde gått på en mine. Minen hadde sprengt vekk det ene beinet, og kua blødde fra buken, fortsetter han.

Les også: (+) – Jeg har nettopp måttet fortelle din mor at jeg kommer til å være død om et kvarters tid

Mortens lagfører forklarte situasjonen for kompanisjefen som var veldig klar: Kjøttet på kua måtte tas vare på, omtrent koste hva det koste ville.

For Morten skulle kostnaden bli høy.

Han forteller hvordan lagfører og nestlagfører langsomt jobbet seg mot kua mens de pirket i jorden med bajonettene for å avdekke nye miner. Selv gikk Morten for å brekke av kvister for å markere stien som ble klarert. På den andre turen for å hente kvist, tråkket Morten på en mine.

– Jeg landet på ryggen, og skjønte først ikke helt hva som hadde skjedd. Men så oppdaget jeg at foten var borte, forteller han.

Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige

Avkrevd TS for støvel

Morten ble evakuert, operert og returnert.

– På Gardermoen ble jeg plassert i en taxi og kjørt hjem til mor og far. Så hørte vi ikke mer fra Forsvaret, sier han.

– Jeg måtte selv ta kontakt med Sophies Minde for å begynne prosessen med proteser og opptrening, sier han.

Mye er blitt bedre. Alle om bord skryter av Veteraninspektøren og Forsvarets veterantjeneste. «Samhold, mestring, anerkjennelse» lyder kjerneverdiene til SIOPS. Det mange veteraner savner er nettopp anerkjennelse. Det å bli trodd når de sier at de sliter med psyken, og at påkjenningene i utenlandsoperasjonene har skylda.

Men også anerkjennelse for jobben de gjorde for Norge. De forteller hårreisende historier om møtet med byråkratiet.

– Da jeg kom hjem fra Libanon med ett og et halvt ben, måtte jeg skrive taps- og skademelding på en marsjstøvel og en sokk, sier Morten.

Og hvert femte år må han inn til medisinsk vurdering for at NAV skal opprettholde stønaden til proteser.

– Det er mulig noen tror beinet mitt kommer til å vokse ut igjen, sier han.

Tilværelsen raknet

Flere av deltagerne forteller om depresjoner, konsentrasjonssvikt, søvnløshet og aggresjon. Om brutte forhold, og om venner som forsvinner. Men det er lite sykdomsprat om bord i SS Svanen. Fellesskapet utløser mest latter og glede. Kommentarene sitter løst.

– Vi må se fremover, sier Knut Olav Wågsås, veteran fra Libanon og Kuwait.

– Her på Svanen tar vi én dag om gangen. Man er med på aktiviteter, er med og heiser seilene, eller bare finner roen, sier Jan-Edgar Nilsen.

– Målet er at de som er med utvider nettverket, finner nye venner og kanskje en ny hobby, sier han.

Flere av deltagerne har vært med i en dugnadsgjeng som har bidratt til å vedlikeholde Svanen gjennom vinteren.

– Er det noen som føler noe kall for å vaske opp etter lunsjen? roper Stina, kokk på skuta.

Kenneth Mesøy melder seg. Over såpevann, kost og kopphåndkle forteller han om hvordan angsten tok kontroll over livet hans i lange perioder. Han forteller om flashbacks til hendelser under sine to opphold i Libanon.

Hendelser som har satt så dype spor at de har forandret personligheten hans.

Kenneth forteller om jobben som teamleder i Norgesgruppen han ikke greide å beholde, om hvordan forholdet hans sprakk, og at han har bodd i seilbåten sin de siste tre årene.

– For ikke lenge siden trodde jeg at jeg ikke orket mer, sier han.

I åpent farvann mellom Farsund og Kristiansand begynner jobben med å få seilene opp. Alle deltar. Opplevelsen når dieselmotoren stoppes og naturen tar over ansvaret for fremdriften av den flotte skuta, er helt spesiell.

Økonomisk ruin

Flere av veteranene om bord på Svanen ønsker å hjelpe andre veteraner. Knut Olav legger til rette for friluftsaktiviteter. Kenneth vil gjerne hjelpe gjennom å fortelle sin historie. Morten har økonomiutdanning og jobber med SIOPS for å hjelpe veteraner som har fått økonomiske problemer på grunn av skadene sine. Og dem er det flere av.

– Det er mange skjebner vi aldri får høre om, sier Jan-Edgar Nilsen. For mange ble kampen mot systemet for tøff. En forskningsrapport fra Forsvarets sanitet utgitt i 2014, viser at 137 personer som har tjenestegjort i UNIFIL mellom 1978 og 1998 har begått selvmord.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Les også: (+) Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid

Det er morgen i Kristiansand. Nattevakta får seg en blund, mens mannskap og veteraner gjennomfører sine forskjellige morgenritualer. De fleste må ha en kopp kaffe eller te for å komme i gang. Morten må ta på protesen.

– Hver eneste dag blir jeg minnet om det som skjedde i Libanon, sier han.

– Men teknologien blir bedre og bedre. Nå kan jeg kjøre slalåm, selv om jeg har bare ett og et halvt ben.

Denne saken sto først på trykk i Vi Menn høsten 2017.

Hercules-flyet traff fjellveggen i 520 km/t

De norske soldatene kjempet så effektivt at det er blitt pensum