De norske soldatene kjempet så effektivt at det er blitt pensum
Når norske offiserer skal utdannes, går gjerne turen til Valdres. Erfaringene herfra i april 1940 er gull verdt, og krigsskolens kadetter studerer slagmarken i detalj.
Kulehullene i tømmerveggene taler sitt tydelige språk. Stillingene er fortsatt synlige i terrenget og byr på de kjempende soldatenes synsvinkel.
Bagnsbergene gård har vært åsted for ekte krigshandlinger. Rundt og mellom de gamle tømmerbygningene har det foregått kamper på liv og død mellom soldater fra en angripende fremmed makt og norske soldater i forsvar av fedrelandet.
Kadett Audun Bentzrød småfryser, men lar seg knapt merke av 20 blå januargrader. For besøket gjør inntrykk. Selv om det er gått 80 år siden kampene, er det noe helt annet å stå der slaget ble utkjempet enn å lese om det i godt oppvarmede klasserom på Krigsskolen i Oslo.
21. april 1940 hadde tyskerne etablert seg på gården i dalsiden ovenfor Bagn i Valdres. Et norsk kompani åpnet ild med maskingevær mot begge våningshusene. Det nordmennene ikke visste, var at det befant seg 28 sivile personer på gården, blant dem flere barn. Bygdefolk som hadde flyktet opp i høyden for å unngå kampene nede i Bagn, var på feil sted til feil tid, og endte opp i skuddlinjen mellom norske og tyske soldater.
Å se alle kulehullene i både vegger og på inventar, gjør historien virkelighetsnær, synes Audun Bentzrød:
– Som kadetter presenteres vi til daglig for krigens realiteter og natur. Vi lærer om taktikk og ledelse i strid. Men her fikk jeg en ekstrem nær opplevelse av det, der vi sto i kulde og høy snø – i akkurat samme terrenget hvor kampene fant sted. Kaldt og mye snø var det også i april 1940.
Dratt tilbake i tid
23-åringen er halvveis i sin offisersutdannelse på Krigsskolen. Han er én av 3000 kadetter som har vært igjennom en todagers ekskursjon for å lære om kampene i Valdres.
− Vi oppsøker kamparenaer der nordmennene bet ekstra godt fra seg, sier guide, instruktør og forteller Knut Werner-Hagen (57).
Han jobbet ved Krigsskolen i 20 år frem til 2011. Da var han oberstløytnant. Allerede for 30 år siden var han på sin første tur med kadetter til Bagn og andre steder i Valdres for å studere åstedene for kampene i april for over 80 år siden. I 2004 leverte han sin hovedfagsoppgave i historie ved Universitetet i Oslo. Tema var operasjonene i Valdres, med utgangspunkt i tyske og norske kilder. I fjor høst ga han ut boken «Kampene i Valdres 1940» om den norske 4. brigade i kamp med tyske 163. divisjon.
– Detaljeringsgraden i Werner-Hagens beretning var enormt høy, så det var lett å leve seg inn i hvordan det må ha vært å kjempe mot tyskerne. Vi ble dratt tilbake i tid, og satt i en situasjon som kunne minne om det vi kan møte som offiser hvis det blir alvor, sier Audun Bentzrød.
– Jeg følte der og da at jeg sto i troppssjefens sko, og måtte ta raske og riktige avgjørelser i en uoversiktlige situasjon der usikkerhet, kaos og frykt råder. Der vi sto utendørs, ble vi på en effektiv måte eksponert for vår profesjons realiteter, forteller krigsskolekadetten.
Mer enn teknikk
– Kamphandlingene i Valdres gir et unikt innblikk i hvordan menneskene oppfører seg i krig, sier historiker og eks-offiser Knut Werner-Hagen. Hans idé var oppsøke et kampsted for å gå igjennom hva som skjedde akkurat der. Slik ville kadettene få noe mer enn det rent militærtekniske om hvordan lag, tropp, kompani og bataljon opererte i forhold til hverandre.
– Menneskene har ikke forandret seg mye på 80 år, så det er fortsatt relevant å reise dit. Ved å oppsøke stedene der det ble kjempet hardt mot tyskerne, får kadettene en bedre innsikt i det menneskelige aspektet. Det mentale er det vanskeligste i kamp.
– Trefningene i Valdres var noen av de hardeste under felttoget i Sør-Norge. Særlig av den grunn er dette et interessant landskap å slippe kadettene inn i. Kampene gir et nært bilde av hvilke utfordringer mennesker står overfor i en krigssituasjon. Gjennom historiske eksempler får de tydeliggjort hva krig handler om, sier Knut Werner-Hagen.
Les også: (+) De fire fatale feilgrepene som skapte legenden Martin Linge
I gjeld til heltene
På fagspråket kalles slike ekskursjoner for «krigshistorisk TØUT (Taktisk øvelse uten tropper). De første årene var veteraner fra kampene på besøk på Krigsskolen før avreise. Slik fikk kadettene førstehåndsberetninger om det som skjedde i april 1940.
– Undervisningsopplegget forandret seg over tid, og menneskets rolle i situasjonen ble mer sentral, forteller Knut Werner-Hagen.
Major Ola Kjørstad (47) tok over ansvaret for opplegget. Også han er historiker ved Krigsskolen, og tidligere kadett under Werner-Hagens vinger. De jobbet deretter noen år sammen med undervisningsopplegget i Valdres før «læremesteren» etter planen skulle slutte. Men Kjørstad ville veldig gjerne ha med seg Werner-Hagen videre.
– Derfor er jeg fortsatt med som forteller, sier Werner-Hagen.
– Å kjenne på det samme som de som kjempet for å forsvare Norge i aprildagene 1940, er veldig lærerikt for kadettene, mener major Ola Kjørstad
– Men vi diskuterer også mye taktikk, vurderer taktiske disposisjoner og utfordringer. Bagn er en unik arena for å skjønne disse viktige temaene.
Han påpeker dessuten at det er viktig at morgendagens offiserer kan sin historie. Derfor blir det også årlig arrangert ukesturer til Narvik og fjellene i Ofoten.
– Vi skylder dem som kjempet under krigen å vite hva som skjedde. Bare de som har vært gjennom ekte strid vet fullt ut, hva som kreves av soldater og befal, sier Ola Kjørstad.
Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren viet resten av livet til å ta hevn
Tilflukt blant sivile
Opptakten til dramatikken på Bagnsbergene i 1940 fant sted dagen før i Gråbeinhølet, et dalsøkk i skogsterrenget rett nedenfor gården. Like før klokken 06.00 lørdag 20. april kom den tyske løytnant Stemmers 9. kompani i kamp med kaptein Rieber-Mohns kompani.
Den tyske fremrykkingen kjørte seg fullstendig fast da nordmennene rettet kraftig ild mot dem med maskingevær og rifler. Åtte tyskere døde og mange ble såret.
Tyskerne søkte etter kampene tilflukt på Bagnsbergene oppe i åsen nord for Bagn sentrum. Der hadde allerede en mengde nordmenn søkt tilflukt. Da tyskerne oppdaget det, stuet de nordmennene sammen i det innerste kammerset i kårstua på gården.
Ved 16-tiden dagen etter startet kompaniet til kaptein Fredrik Rieber-Mohn ny fremrykningen oppover i åsen. Forpatruljen kom snart frem til gjerdet rundt gården. En speider snek seg frem mot husene og kunne melde tilbake at det var tyskere inne i husene.
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Stormet gården
Rieber-Mohn besluttet å storme gården. «Vi torde ikke vente med angrepet til det ble for dårlig belysning for våre maskingevær», skrev Rieber-Mohn senere.
«Det ble gitt ordre om åpning av ild mot begge våningshus. Dette ble gjort samtidig som stormtroppen, uten pakninger, styrket frem mot gården. Et tysk maskingevær ble slengt frem gjennom glasset i et vindu i første etasje og avfyrt mot de fremstormende, men skuddene gikk for høyt til å treffe noen. Straks etter styrtet tyskerne under skrik og skrål ut av husene med hendene i været».
En opptelling viste at det var 56 tyske soldater på gården. Fem var drept, 19 var såret.
Men da kaptein Rieber-Mohn også fikk vite at det var 28 norske sivile i det ene huset, fikk han seg en skikkelig støkk.
Gården blir snart fredet
Bangsbergene gård er i ferd med å bli fredet av Riksantikvaren. Forholdene skal legges til rette slik at kulturminnet blir tatt vare på for kommende generasjoner.
Gården i Bagn i Sør-Aurdal kommune har i stor grad stått urørt siden april 1940.
Kong Olav V besøkte Bangsbergene gård i 1986, og innviet den som nasjonalt krigsminne. Kongen var opptatt av at det skulle formidles hvordan sivile måtte lide da tyskerne angrep Norge.
«Hjertet sank i brystet, og jeg tenkte på livsfaren vi utsatte dem for. Men så banet en liten barneflokk seg vei frem mot meg, med oppstrakte hender. «Takk for befrielsen, takk for befrielsen», lød det.» Med unntak av en 85-åring som ble truffet i brystet og døde og én som ble skadet av skudd i låret, kom samtlige sivile kom fra slaget uten skader. Den yngste av dem var et spedbarn på seks måneder.
Totalt sett må Fredrik Rieber-Mohn sies å ha vært usedvanlig heldig med utfallet av hendelsene på Bangsbergene gård denne kvelden. Kompaniet hans tok hoveddelen av det tyske 9. kompani til fange. Men det er tvilsomt om Rieber-Mohn hadde angrepet gården om han hadde visst at det var sivile der. Spørsmålet går videre til kadettene; hva ville de ha gjort i kaptein Rieber-Mohns sted?
Glemmer aldri
På de årlige utfluktene sover kadettene alltid ute under åpen himmel i skogbrynet bak Bangsbergene gård.
Les også: (+) Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull
– Men jeg lå der og kikket opp mot stjernehimmelen etter at vi hadde trasket i fire timer rundt i et område så fullt av krigshistorie, kom jeg en i andektig stemning, forteller Audun Bentzrød.
– Jeg tenkte med ærefrykt på kampviljen befal og soldater viste overfor en mye bedre utrustet fiende. Tyskerne hadde flystøtte, stridsvogner og artilleri til disposisjon. Før jeg sovnet var jeg fortsatt trygg på å ha valgt riktig yrke – til tross for å ha blitt konfrontert med krigens brutalitet og realitet, sier kadetten fra Asker.
Våren 2023 vandrer Audun Bentzrød ut av porten på Krigsskolen på Linderud i Oslo som ferdig utdannet løytnant og klar for tjeneste som vognkommandør i kavaleriet i Rena leir. Med seg i minnet vil han for alltid ha det han lærte på Bagnsbergene gård.
Les også: (+) Ingeborgs tullebilde fikk forferdelige følger
