En vanskelig oppvekst
Merethe bar på en vond hemmelighet: – Var sikker på at jeg skulle bli avslørt
Det var ikke før det første året på videregående at Merethe virkelig begynte å slite og de tunge tankene kom snikende. Redningen kom fra uventet hold.
«Hendene mine tok notater. Munnen min svarte, men selv da læreren sto like foran pulten min og snakket som om det var til meg og meg alene, lød ordene som de kom fra et annet rom.
Bokstavene jeg skrev var uten mening, som tegninger. Jeg var en maler som malte det han malte. Det ene øret lyttet til dem. Det andre lyttet til hjertet, lyttet til løgnen, lyttet til fingrene som dunket mot bordplaten.
De andre kjentes så nær for meg, for nær. De pustet luften min og skygget for utsikten. Jeg skulle ønske jeg var normal.»
Slik beskriver Merethe Kvam (46) skolehverdagen til Mai, hovedpersonen i sin siste bok, «Den hvite hesten».
Selv om hovedpersonen heter noe annet, er det sine egne opplevelser Merethe skriver om. Det er et tema som ligger hennes hjerte nært.
– Boken er fiktiv, men den beskriver mine egne erfaringer med angst og depresjon. Det er en bok for både ungdom og voksne som bedre vil forstå hvordan det er å slite psykisk når man er ung.
Hun vet selv hvordan det er å ha problemer med å komme seg på skolen fordi du er redd for at andre skal se hvordan du egentlig har det.
– Jeg har kjent det på kroppen. Jeg ønsker først og fremst å formidle håp til unge mennesker og familiene deres. Det finnes en vei ut av det, du trenger ikke leve i det for alltid, sier hun.
I dag har Merethe et godt liv med mannen Jørgen og de to barna som nå er blitt 16 og 20. Huset deres på Saupstad ligger rett ved barndomshjemmet hvor foreldrene bor, og har nydelig utsikt over Trondheim.
– Det har vært flott å vende hjem til barndommens rike, men det har vært tider hvor jeg aldri trodde livet skulle bli slik.
Les også: Tones hemmelighet: «Du må aldri fortelle noen om meg. Da vil det gå deg ille»
De tunge tankene
I barneskoleårene er Merethe den sjenerte og stille. Den som ikke vil stikke seg ut, og helst ikke synes.
Hun forteller ikke om mobbingen hun blir utsatt for til foreldrene. Redningen for henne blir naturen, og hun finner glede og fellesskap i dyr.
Men det er ikke før det første året på videregående at Merethe virkelig begynner å slite. Det starter med de tunge tankene som kommer på kvelden når hun er alene.
Følelsen av å ikke passe inn. Det er så mye som er nytt. Så mye forandringer. Når de tunge følelsene kommer, klarer hun ikke å stoppe dem.
Hun lengter etter noe hun kan kontrollere, i en hverdag hvor hun ikke finner plassen sin. Og det er en ting hun kan få kontroll på. Nemlig mat. Endelig får hun mestringsfølelsen hun har lengtet etter.
Hverdagen blir med ett lettere. Det blir Merethe også. Etter hvert som månedene går, blir hun stadig tynnere. Foreldrene blir bekymret, men Merethe vil ikke at noen skal vite hvordan hun egentlig har det.
Hun forstår ikke at det som nå hjelper henne å mestre livet, er i ferd med å utvikle seg til en alvorlig sykdom.
– Jeg stengte både foreldrene og vennene mine ute. Jeg ville ikke at de skulle bekymre seg for meg. Jeg ville klare meg selv.
I 2009 skrev Folkehelseinstituttet i sin rapport om psykiske lidelser i Norge, at 15 til 20 prosent av barn og unge i Norge har nedsatt funksjon på grunn av psykiske vansker.
Angst og depresjon er de psykiske lidelsene den aldersgruppen oftest rammes av.
Tall fra HUNT fra 2022 viste at depresjon og angst blant unge har doblet seg i løpet av ti år. Nye tall viser at dette har flatet ut, men også at flere unge har vært i kontakt med psykolog enn for ti år siden.
Kilder: fhi.no, nrk.no, tv2.no, forskning.no
En ny start
Merethe kommer seg gjennom det første året på videregående, men kjenner at hun trenger en forandring. En ny start. Hun velger å ta et år i USA. Men det blir ikke den opplevelsen hun ser for seg:
– Det var overraskende for meg at selv om jeg var tynn så ble ikke livet bedre. Jeg slet også veldig med å få sove. Til slutt møtte jeg veggen.
Hun begynner å tenke på å ta sitt eget liv. Og hun tenker på det ofte. Men naboen til vertsfamilien har hester hun får lov til å besøke. Det blir en del av redningen for Merethe.
– Det å ha ansvar for noen andre enn meg selv ga meg mening. Når jeg var hos hestene, kjente jeg at jeg tross alt ikke ville dø. Det ble starten på å komme meg ut av de mørke tankene den gangen.
En tung natt ringer hun hjem til moren og forteller hvordan hun egentlig har det. Sammen blir de enige om at hun skal reise hjem.
– Jeg har selvfølgelig dårlig samvittighet overfor foreldrene mine. Jeg har en snill og omtenksom familie. Det var jo ikke det at de ikke prøvde, men jeg ville ikke slippe dem inn, forteller hun.
Når Merethe kommer tilbake på skolen, får hun komme tilbake til den gamle klassen. Det blir redningen.
– De fleste mennesker ønsker en hverdag med opplevelser og innhold. Da jeg slet med å komme meg på skolen, var alt jeg ønsket meg en helt normal hverdag. Alt det som de fleste tar for gitt.
Les også (+): Alle venneparene våre har prøvd det. Er vi rare som ikke gjør det?
Å bli tatt på alvor
Merethe var en av de heldige som fikk oppleve akkurat det. Rådgiver og rektor hjalp henne med å få en tilrettelagt hverdag hun følte hun kunne mestre.
Hun var heldig og fikk lov til å ta litt færre fag, og hun fikk samtaler med PP-tjenesten.
– Det betydde så utrolig mye å bli tatt på alvor, og få lov til å komme når jeg klarte det uten at noen kalte meg lat. Noen morgener klarte jeg ikke å gå ut døren når skolen startet, men når det hadde gått et par timer, kjente jeg at jeg likevel kunne få det til. At jeg fikk lov til å komme senere uten at noen stilte spørsmål, gjorde at jeg fikk en hverdag som føltes normal, forteller hun.
For Merethe var det lettere at folk rundt henne trodde at hun ikke brydde seg, enn at noen forsto at hun egentlig var deprimert.
– Derfor vet jeg også godt at det kan ligge så mye bak skolevegring som vi ikke ser. Jeg ble veldig flink til å skjule hvordan jeg hadde det, men hver eneste dag var jeg sikker på at jeg kom til å bli avslørt.
Noe av det som hjalp henne gjennom den vanskelige tiden var omsorg og ansvar for dyr, gleden over naturen og støtten fra gode venner og familie.
– Jeg hadde jo gode perioder også, men det var lettere å få støtte og trøst når jeg turte å være ærlig, sier hun.
Vis forståelse
Med god hjelp og støtte fra både familie, venner og skole, kom Merethe seg gjennom videregående. Det har betydd mye for Merethe.
– Jeg måtte ta opp igjen noen fag senere, men det gikk greit. Jeg er veldig takknemlig for hjelpen jeg fikk, og har tenkt mye på rådgiveren senere. Det betyr så mye å møte noen som ikke dømmer deg, sier hun.
Det verste hun hører, er at ungdommer i dag er for late.
– Det er mange forventninger rettet mot unge i dag, og når dette presset blir for mye, hjelper det ikke med mer press. Jeg tror ikke at strengere fraværsregler eller det å føle seg tvunget til å møte opp løser problemet. Det er ingen som får mestringsfølelse av å bli kalt lat, og vi skal ikke undervurdere den tunge følelsen det er å gå glipp av en viktig del av livet, og det å kunne gjennomføre utdanningen sin med jevnaldrende.
Flere av vennene hennes slet også på videregående, men ingen spurte dem hvorfor de slet. Og der ligger problemet, mener Merethe.
– Vi er så raske til å trekke konklusjoner. Men hvordan skal vi forstå at ungdommer sliter, når de synes det er så vanskelig å fortelle om det?
Angsten
Selv om skolen var fullført og livet så lysere ut, var ikke problemene over for Merethe.
Da hun var 20 år, slo angsten ut i full blomst. Hun jobbet på den tiden i dagligvarebutikk og likte godt den sosiale jobben. Hun slo gjerne av en prat med kundene.
– Det hele gikk veldig gradvis. Først ble jeg urolig av at noen skulle komme og snakke med meg. Så ble jeg redd for å ta bussen, gå på butikken og være på steder med mange mennesker. Jeg sluttet å gå på kafé og være med andre.
Jeg flyktet inn i leiligheten min, og til slutt klarte jeg ikke engang å gå til postkassen. Jeg kunne jo møte noen som så hvordan jeg hadde det, forteller Merethe.
Det ble så ille at hun sa opp jobben sin.
– Jeg gikk fra å være en som likte å snakke med folk til å være redd for at noen skulle snakke med meg. Jeg flyktet inn i leiligheten min, redd for å bli gjennomskuet og at noen skulle se hvor liten jeg følte meg.
Familien slo alarm og sendte henne til psykolog. Der klarte hun ikke å sette ord på hvordan hun følte seg, og hun ble sendt hjem som frisk.
– Da ble jeg virkelig fortvilet. Hvordan skulle noen kunne hjelpe meg hvis jeg ikke engang klarte å fortelle at jeg ikke hadde det bra?
Les også: Tvillingene Brit Mari og Kari Ann var uadskillelige. I voksen alder skjedde det ufattelige
Eksponeringsterapi
Veien ut av angsten skulle vise seg å bli journaliststudiet ved MI (Merkantilsk Institutt). Det ble en form for eksponeringsterapi.
– Jeg hadde planlagt å sitte foran en PC og skrive, men det viste seg at jeg måtte ut og intervjue folk. Hver eneste dag, ler Merethe.
– Det var tydelig at jeg hadde misforstått. Samtidig ble det veien ut av isolasjonen. Det ble en god sirkel til mestringsfølelse å tvinge seg ut av komfortsonen hver dag. Og for hvert menneske jeg intervjuet forsto jeg at alle hadde sine ting de slet med. Det var ikke bare meg. Og det var en stor lettelse som hjalp meg til å slutte å være redd for å bli avslørt.
Nå har hun jobbet i 20 år som journalist, og hun er i tillegg redaktør for NHI.no (Norsk Helseinformatikk).
– Som journalist møter jeg mange som hele livet har skjult problemene sine godt. Da jeg bodde i USA, var det en jente som kom bort til meg og sa at det var så hyggelig å møte meg fordi jeg alltid var så glad. Ingenting kunne jo vært lenger fra sannheten. Det kom nesten som et sjokk, for jeg følte jo at alle andre kunne se at jeg slet, sier hun.
Ikke gi opp!
En av fire har angst i løpet av livet. En av fem blir rammet av depresjon, ifølge NHI.
– Det er vanskelig å støtte noen ut av angsten. Og spesielt vanskelig er det når det er ungdommen din som sliter. Det er lett å føle seg maktesløs når du bare blir avvist. Men budskapet mitt er at du ikke må gi opp. Kanskje må du bare skifte taktikk og fokus. Ikke la samtalene handle bare om skole og utdannelse, men om hva som gjør dagen din bra. Å gjøre noe lystbetont sammen på fritiden som ikke er knyttet til prestasjon er en god start, mener Merethe.
– Etter hvert kommer kanskje tilliten som gjør at man åpner seg opp og tør å snakke om ting. Vær nysgjerrig og lyttende, og unngå å komme med løsninger før du har prøvd å forstå. Men det krever tålmodighet, sier hun.
Hun håper at noen kan kjenne seg igjen i boken og forstå at de ikke er alene. Og at det skal bli lettere for familien rundt å forstå hvordan det føles å være den unge som sliter.
– For meg var det en viktig hjelp å ikke bli dømt. At det jeg fikk til var bra nok. Da klarte jeg å delta i livet.
Dyr var en god trøst, og det kan være en løsning for mange. Omsorg for noen andre enn deg selv hjelper deg å forstå at du er viktig. For andre er det fint å gjøre noe praktisk sammen, da kan det også være lettere for mange å åpne seg, sier Merethe.
