Krimforfatter Alex Dahl
Åpner opp: – Barna mine kan oppleve at jeg er tusen mil unna selv om jeg er i samme rom
Alex Dahl drømte for stort for omgivelsene sine. Allerede som 8-åring skrev hun sin første bok, kopierte den opp og solgte den til vennene sine.
Når jeg ser bilder av meg selv som barn, tenker jeg at jeg var veldig selvbevisst. Jeg visste hvem jeg var, og hva jeg ville, sier den norsk-amerikanske forfatteren Alex Dahl (42).
Hun har gjort stor suksess som krimforfatter innen «nordisk noir»-sjangeren. Hun er oversatt til en rekke språk og har vært på bestselgerlister i USA og Storbritannia. Nå er hun aktuell med romanen «En perfekt mor», som ble filmatisert for Disney+ i fjor sommer og snart skal lanseres verden rundt.
Alex er halvt amerikansk og skriver på engelsk. I møtet med Hjemmet har hun funnet frem et barndomsbilde for å ta et tilbakeblikk på livet den gang.
– Jeg vokste opp på vestkanten i Oslo i et veldig borgerlig og snevert miljø. Jeg vet at jeg så ut som alle andre og snakket som dem, men jeg kjente på en dyp følelse av utenforskap, forteller hun.
Alex bodde hos sin norsk-amerikanske mor, som var operasanger, og understreker at det er store kulturforskjeller mellom Norge og USA.
– Amerikanere drømmer stort og er opptatt av å støtte andres store drømmer. Da jeg fortalte klassevenninner om hva jeg hadde lyst til å gjøre, var svaret: «Å ja, skal du ikke begynne på jussen? Det var rart.» Jeg har opplevd janteloven som veldig ekstrem. Allerede som barn skjønte jeg at de tingene jeg ville gjøre og oppnå, ikke var normale. Fremtidsplanene mine sto ikke til forventningene, fortsetter hun.
Oppvokst i Oslo
Familien hennes var bohemsk og kunstnerisk og skilte seg ut i det konservative vestkantmiljøet. Men hun slapp sneverhet på hjemmebane. Moren var operasanger, bestemoren var forfatter, og faren var kunstner og anarkist, og de sa: «Jada, dra til Paris og skriv en roman.»
– Allerede i 8-årsalderen visste jeg at jeg ville bli forfatter, så jeg skrev en bok. Mamma var veldig imponert og sa: «Jeg skal lære deg å bruke kopimaskinen, så du kan selge den til de andre barna». Det gjorde jeg og ble en betalt forfatter allerede som 8-åring, forteller Alex og ler.
Hun husker veldig godt følelsen da hun innså at skriving og forfatterskap ville være nøkkelen for henne.
– Jeg vil ikke bruke ordet «utveien», for det impliserer at jeg hadde et forferdelig liv, og det hadde jeg ikke. Jeg hadde en veldig trygg og fin oppvekst i Oslo. Men samtidig var det vanskelig å føle at jeg ikke var som de andre. Moren min kom med oppmuntringer og fant løsninger for hvordan jeg skulle få til det jeg ville, men jeg møtte skepsis og mistro hos andre, sier hun.
Tjuvstart på Black Friday-salget: Sjekk hvilke utrolige kupp du gjør nå" />
Les også: Forfatter Anne B. Ragde: Kjente ikke igjen barnebarnet
Trives som 40-åring
Alex hadde tidlig en stor utferdstrang. Det var mye hun ville oppleve og gjøre. Men lite av dette fantes i Oslo. Mens de andre jentene gledet seg over festing både før og i russetiden, var tenårene en tid hvor Alex helst ville være alene eller sammen med moren og de voksne venninnene hennes.
– Jeg var rar, for å si det mildt. Jeg er veldig glad i venninnene mine, og vi er fremdeles venner, men jeg pleide å komme med unnskyldninger for å slippe og dra på byen med falsk legitimasjon. Jeg følte meg ikke trygg i den situasjonen og ville heller være hjemme.
– Enten sa jeg at jeg var syk, eller at jeg ikke fikk lov av mamma. Men de ringte til moren min og spurte hvorfor jeg ikke fikk lov, og da sa mamma selvsagt at det var greit, sier hun og ler.
Som 42-åring kan hun med hånden på hjertet si at hun elsker å være i 40-årene, og legger til at hun egentlig alltid har følt seg som en 40-åring. Selv da hun var 17.
– Når mamma skulle ha middagsgjester, pleide hun å si at jeg sikkert ville finne på noe ute. Men da ble jeg snurt og sa: «Skal ikke jeg få være med?» Etter hvert ble det til at jeg avviste venninnene mine når de ba meg med ut hvis vi fikk middagsgjester, forteller hun.
Les også: (+) «Bitching» og «blikking» - er det jentene som nå er de verste mobberne?
På skole i Moskva
Fritiden gikk med til å lære seg russisk på språkkurs. Det tok henne seks måneder å lese «Forbrytelse og straff» av Dostojevskij med ordbok. Interessen for russisk litteratur var sterk, og ordforrådet hennes ble såpass stort at hun valgte å ta russisk på videregående.
For å slippe unna russetiden tryglet hun om å få være utvekslingsstudent ved en videregående skole i Moskva som ingen hadde hørt om. Det fikk hun lov til.
– Jeg var der i vårsemesteret og bodde hos en veldig snill vertsfamilie som kun snakket russisk. Selve byen opplevde jeg som stor og uoversiktlig, sier Alex.
Etter videregående dro hun til Tyskland på språkstudier i noen måneder. Deretter dro hun tilbake til Oslo og Blindern for å fullføre studiene i tysk og russisk.
– Jeg har fått mye igjen i skrivingen min for å ha studert språk. Det gir meg en større forståelse for at noe kan uttrykkes på flere måter. Jeg skriver på engelsk fordi jeg har amerikansk mor og har bodd mange år i Storbritannia. Det føles mest naturlig, sier hun.
Les også: Forfatter Einar (84) samler på alt mulig – har et helt spesielt autosøk på Finn
Skriveskole i Storbritannia
I en kort periode jobbet hun som modell, men det passet ikke for henne. Dessuten hadde hun en skremmende episode med en fotograf. Han sa at om hun ikke gjorde som han ville, så ville hun ikke få noen oppdrag som modell igjen.
– Det var en veldig ubehagelig situasjon å være i, spesielt siden vi befant oss på et øde sted. Men jeg kom meg unna. Dessverre er det sånn at man kan møte dårlige folk i alle bransjer, sier Alex.
Modelljobbingen var uansett bare et sidespor. Drømmen om å skrive lå alltid i bakhodet hennes. En gang hun var helt knust av kjærlighetssorg, sa moren at hun skulle betale et skrivekurs for henne i Paris en hel sommer.
– Det var veldig gøy, og ble et vendepunkt for meg. Selve kurset var ganske avslappet, men det ble som en slags «hjemkomst» for meg å treffe andre som også ville skrive. Vi snakket hele dagen om skrivekunst. Jeg hadde allerede kommet inn på en master i skriving i Bath i Storbritannia den høsten, men jeg var ikke sikker på om jeg ville gjøre det. Etter sommeren i Paris forsvant tvilen, forteller hun.
Les også: Kåre Conradi: – Hjemlengselen er alltid der
Forelsket i britisk kvinne
Allerede i Paris visste Alex at hun ikke ville flytte tilbake til Oslo. I løpet av årene hun bodde i Bath møtte hun det som skulle bli hennes nærmeste venner. Hun ble værende i Storbritannia. Hun traff mannen hun fikk sine to første barn med, mens hun var i 20-årene.
Ekteskapet tok imidlertid slutt. Tidlig i 30-årene møtte hun en britisk kvinne som hun forelsket seg i og fikk et barn med. I dag har de vært sammen i ti år, og familien veksler mellom å bo i Sandefjord, Storbritannia og Spania.
– De to eldste barna er tenåringer, og jeg kjenner allerede på en sorg over at de skal bli voksne og flytte ut. Jeg synes det er helt fantastisk å være mamma og orker nesten ikke å tenke på at vi ikke skal bo sammen.
– Jeg ser for meg at det blir en livskrise. Heldigvis har jeg en attpåklatt på 4 år, og skulle gjerne hatt flere, innrømmer hun.
Les også: (+) Jeg innledet et hemmelig forhold til min søsters eksmann. Men så ringte hun og fortalte sjokkerende nyheter
Livet som forfatter
Alex tror det er sunt å oppleve verden gjennom et barns øyne.
– Det er lett å bli distrahert av materialistiske ting eller reising hit og dit. Men en 4-åring kan synes det er helt fantastisk å plukke opp et blad fra en sølepytt. Man må ikke rase rundt for å oppleve noe, jeg liker veldig godt det lille og nære i livet, sier hun.
Livet som forfatter innebærer mye frihet og en del reising, men er også krevende å kombinere med morsrollen.
– Folk sier at jeg er så heldig som kan velge selv når jeg vil jobbe. Men i realiteten er jeg på jobb hele tiden. Når jeg skriver en roman, blir jeg oppslukt i det universet og sliter med å komme ut av boblen.
– Barna mine kan oppleve at jeg er tusen mil unna selv om vi er i samme rom. Så jeg har måttet ta noen grep for å finne en balanse i jobb- og familielivet, sier Alex.
Ikke akkurat A4
A4-livet har aldri appellert til henne. Men hun kan også se at det er noe hun og barna mister ved at hun har valgt det bort.
– Barna mine har hatt mindre stabilitet enn mange andre, men de har hatt mange spennende erfaringer. Jeg tenker at det ikke er en negativ ting, det er sånn deres oppvekst har vært. De har fått være på filmsett i Sør-Frankrike, de har venner i mange land, og de snakker flere språk. De har mange fantastiske opplevelser å se tilbake på. Samtidig har de det rolige livet i Sandefjord å vende tilbake til. Med treninger, venner og lite «glam», forteller Alex.
– Jeg gleder meg alltid til å kjøre og handle mat, stikke innom en eller annen interiørkjede, handle blomster og lande hjemme med kjæresten min og barna. Jeg elsker det, da koser jeg meg og finner roen. Så får jeg oppleve det glamorøse livet i London og andre steder innimellom. Jeg får litt av begge deler, sier Alex.
Denne saken ble første gang publisert 06/11 2024.
