Rekordene satt løst på den legendariske skøytebanen: Derfor gikk det så fort her

Hintene om et forestående jordskjelv kom på diskret vis, tidlig i 1951: «Oppsiktsvekkende russiske skøyteresultater ved åpning av ny bane i Alma Ata», meldte Arbeiderbladet. Kommunistavisen «Friheten» trykket et spørsmål som minnet om den sedvanlige fremsnakkingen av Sovjet på bekostning av alt vestlig:

− Har Sovjet bedre bane enn Davos?

Norsk skøytesport var inne i gullalderen. Bislett og Frogner stadion var idrettstempler. Skøyteløperne var ikoner, navnet på byer som Inzell, St. Moritz og Helsingfors utløste hjertebank, kaldsvetting og nasjonal stolthet blant store deler av den norske befolkning.

Og så kom meldingene fra dypet av Sovjetunionen, fra et sted hvis navn hørtes ut som en sammenstilling av navnet på en gammel svensk tante og et norsk skuremiddel.

Alma Ata. Rekordfabrikken i Kasakhstans høyfjell, klemt innimellom bratte fjellsider, der vinden aldri var noe problem og der iskalde netter og varme dager ga helt enestående forhold:

− Den glatteste isen i verden, sier den norske skøytelegenden Sten Stensen (76). Alle hans personlige rekorder på de fire klassiske allround-distansene er satt på Medeo-banen i Alma Ata.

320 rekorder

Februar 2024: En mann står med en svær ørn på armen utenfor tribuneanlegget. Bak står en kar og tilbyr skinnet fra en ulv, angivelig skutt i nærheten, ifølge selgeren. Røyken fra sigaretten hans stiger gjennom klar og skarp luft på 1700 meters høyde i Kasakh­stans fjell.

Bak de to ligger skøytebanen omgitt av betongtribuner og flomlysmaster. Størrelsen på anlegget er først og fremst et vitnesbyrd om fordums storhet. For Medeo-­skøytebanen var en gang kjent som «verdens raskeste skøytebane».

− Her er det satt rundt 320 rekorder, derav mange verdensrekorder, skryter Zhanar «Janna» Gabit, fra Almaty, navnet Alma Ata i dag er kjent under.

Sten Stensen fra Lier og Norge sto bak én av dem.

− Skøytesporten hadde flere gode baner, både Inzell og Davos, men øverst lå Medeo, minnes Stensen og påpeker at han aldri har gått på raskere is i sin tid.

Vann-vittig

Janna Gabit har jobbet på Medeo-anlegget i seks år. Hun har lest alt som er å lese om Medeo og ikke minst snakket med de gamle sovjetiske løperne som husker da banen ble bygd.

Medeos beliggenhet 1691 meter over havet er blitt oppgitt som hovedårsaken til at banen var så rask. I en canyon hvor lufta er tynn, vintrene kalde og hvor det nesten aldri blåser, får solen tak selv på iskalde vinterdager. Her kunne løperne legge stillongsen i garderoben og konkurrere i lette klær.

− Men den viktigste forklaringen til Medeos ekstreme antall rekorder, er isen og vannet den lages av, sier Janna Gabit.

Isen ble laget med vannet fra elven Malaya Almatinka.

− Egenskapene til det krystallklare brevannet er unike, hevder hun. Noe også de sovjetiske løperne var overbevist om.

Allerede i 1951 sa den sovjetiske skøyteløperen Vladimir Prosjin til norsk presse at «hemmeligheten bak Medeos raske is, er isbrevannet den blir laget av».

Under den offisielle åpningen i februar 1951, ble første verdensrekord satt på Medeo. Noe også Norge fikk med seg: «Sophia Kondakova fra Leningrad forbedret Laila Schou Nilsens 1000 meter rekord», meldte Arbeiderbladet.

Russerne var likevel frustrert. De satte rekorder på super-isen i Alma Ata, men nådde ikke opp i mesterskap. Og så fikk de i stedet besøk av norske gull-grossister på rekordjakt. Som Sten Stensen.

Revansjen for OL-sølv

Tidlig på 70-tallet var de beste skøyteløperne for nærmest ­rockestjerner å regne. Under store mesterskap avgjorde NRKs sendeskjema tidspunkt for middager og søndagsturer. Knut Bjørnsen og Per Jorsett snakket om menn som «kastet armene» og «lå etter skjema».

Når «De fire S’ene» − Jan Egil Storholt, Amund Sjøbrend, Sten Stensen og Kay Stenshjemmet, skulle utpå isen, sto Norge nærmest stille. Men ikke når de gikk på Medeo-banen. For fra rekordbanen i dypet av Sovjet var det knapt bilder å se.

Sten Stensen debuterte på Medeo i 1974, og fulgte opp de fire neste sesongene. Minnene fra 1976 sitter nok ekstra godt i:

Stensen var allerede gullvinner i både OL, VM og EM. Men på 10 000 meteren i OL i Innsbruck i 1976 ble han slått av sin store rival Piet Kleine fra Holland − som samtidig tok verdensrekorden på distansen fra nordmannen.

− Piet og jeg ble satt i par på 10 000 meter under en landskamp mellom Sovjet, Nederland og Norge på Medeo i mars 1976, forteller Stensen.

− Vi lå og knivet side om side på Medeo helt til siste slutt, men jeg kom først over målstreken.

Stensen smiler. Ikke bare vant han, han satte også ny verdens­rekord på 10 000 meter med 14.38.08, og var dermed første i verden til å gå under 14.40.

− Har du gode forhold, blir det som regel en rekord. Men den er ikke bestilt. Det bare blir sånn.

− Men jeg må jo si jeg var veldig fornøyd, fikk på en måte sagt «takk for sist» til Piet.

Merkelig utvikling

Stensens forhold til Kasakhstan har alltid vært godt.

− I 1993 ble jeg ble invitert til Kasakhstan av Statoil på et litt mer offisielt besøk. Statoil sto på terskelen inn til oljebransjen der borte, forteller han.

På den turen opplevde Stensen noe underlig:

− Store hus ble bygd i lia rundt Medeo-banen. Veier og gater var fulle av gjørme og søle, samtidig som vi forundret observerte folk i svære BMW-er og lakksko. Disse folkene måtte tydelig vise seg frem. Og det synes vi var litt merkelig, husker skøytelegenden i dag.

Irriterte Moskva

Medeo ble skøytebane fordi Sovjet-toppene innså at landet trengte en høylandsbane som i Davos. De irriterte seg over at deres egne skøyteløpere oppnådde bedre tider på utenlandske skøytebaner enn hva de klarte hjemme i Sovjetunionen.

Den første versjonen av Medeo var et lite brevann som ble omgjort til skøytebane om vinteren, ifølge Janna Gabit.

− Små benker ble satt opp på sidene, noen tømmerhytter ble bygd, og det var det hele. Men rekordene kom likevel.

Janna ramset opp sovjetiske løpere som satte rekorder i fleng. Fra 1955 fikk også utlendinger lov å konkurrere på Medeo, selv om banen først og fremst var tiltenkt Sovjet sine egne løpere. I 1970 satte Sovjet i gang med å bygge banen slik den ser ut i dag, med stort stadion og kunstis. Og det er fra denne perioden banen er mest kjent – helt til Sovjet kollapset.

Da ble det brått stille.

Forfallet

− Medeo sin storhetstid stoppet nærmest over natten da Sovjet kollapset, forteller Janna.

På denne tiden hadde skøyte­løpingen flyttet innendørs. Skøytehallen i nederlandske Heerenveen og Sportforum i Øst-Berlin fikk samme betydning som Medeo i jakten på nye rekorder. Tiden hadde løpt fra rekord­arenaen mellom de bratte fjell­sidene.

Kasakhstan var ikke klar for selvstendighet. De første ti årene etter 1991 forfalt Medeo-anlegget. Men omgivelsene forble like attraktive og vakre som før. Et nytt klientell ble trukket til nabolaget; kriminelle som tok seg til rette i nytt land på vaklende ­føtter.

− Før Medeo-banen ble bygd, var området et slags kursted på grunn av den rene lufta, forteller Janna. Kanskje var den friske luften også grunnen til at nyrike banditter bemektiget seg eiendommer i fjellsidene rundt Medeo og bygde hus som om de var i Beverly Hills. Det var nok noen av disse nyrike bandittene Stensen observerte da han var her i 1993. I dag ligger flere av disse husene forlatt, blant annet en stor, halvferdig villa like ved skøytebanen.

− Eieren av huset, kona og deres tre barn ble drept, forteller Janna.

Organiserte kriminelle

− Familien begynte å bygge huset i 1994, forteller Janna og legger til at Kasakhstan var plaget av to ting på 90-tallet: korrupsjon og drap.

Ikke lenge etter drapene, begynte den nye eieren å bygge videre på huset som om ingenting var skjedd. Men så opplevde den nye eieren at to av hans håndverkere døde på jobb i huset.

− Folk hevder huset er hjemsøkt av den døde eieren. Ungdom kommer hit for å overnatte og hevder underlige hendelser skjer hver natt, forteller Janna og ­legger til:

− Blant Almatys ungdom i dag er det hjemsøkte huset mer kjent enn verdensrekordene som ble satt på Medeo for noen tiår siden.

Én av verdensrekord-innehaverne fra Medeo mimrer likevel villig fra tiden da skøyteløp var uløselig knyttet til bekymringer om vind, kulde, snø på banen og behov for tykt ullundertøy.

− Dagens skøyteløpere går på innendørsbaner og vet knapt hva dette er. Nå konkurrerer alle under samme kontrollerte forhold, sier Sten Stensen, blant annet vinner av OL-gull på 5000 meter og OL-sølv på 10 000 meter i 1976, verdensmester i Allround i 1974 og europamester i Allround i 1975.

− Men det vi drev med, hadde jo også sin sjarm, understreker den norske skøytelegenden.

Magisk vann gir glatt is

I dag er vannet fra Malaya Almatinka ­regulert slik at det havner i et lite basseng rett ved skøytebanen.

Kunstisen på Medeo kan etter at fryseanlegget ble oppgradert i 2009, ligge opptil ni ­måneder. Og selv om storhetstiden er forbi, er banen fortsatt svært populær.

Men det har vært utfordringer: Flere ganger siden banen ble bygd, har området vært utsatt for jord- og gjørmeskred.

I 1965 var norske skøyteløpere første gang i Alma Ata. De ble henvist til en bane i selve byen, fordi et stort ras hadde ødelagt en hel landsby noen måneder tidligere. Forholdene på Medeo kunne derfor være utrygge.

I 1966 begynte Sovjet-­myndighetene bygging av en dam over Medeo for å hindre fremtidige ras.

Motorveien inn til byen ble stengt i 1993. Den forteller alt om hvorfor stedet er blitt en spøkelsesby

Roy Erling Karlsøen (57) har levd for eventyrene − nå betaler kroppen prisen