Margit glemmer aldri øyeblikket da hun forsto hvordan ting hang sammen: «Vet hun at du ikke er moren?»

 Flesberg i Viken: På en avsides gård, syv kilometer fra nærmeste dagligvarebutikk, sitter en dame som for litt siden fikk en hyggelig gratulasjon av Kong Harald.

Ildsjelen og dugnadsdamen Margit Johanne Hafslien (100) har strikketøyet i fanget og smilet på lur da Hjemmets journalist kommer på besøk.

– Men jeg tror ikke jeg har noe spennende å fortelle deg. Mitt liv kan vel ikke være verdt å skrive om, sier hun nærmest spørrende.

Det skal vise seg at det er mye å fortelle om de 100 årene hun har levd, og det er spesielt én hendelse som skiller seg ut.

Under krigen jobbet hun en periode som kokkelærling på Regnbuen restaurant i Oslo. 25. september 1942 fikk hun virkelig føle krigen på kroppen. En tilfeldighet gjør at hun deler denne opplevelsen, som kunne ha endt fatalt også for henne.

Margit nevner nemlig en bygning som ble bombet. I første omgang høres det ut som om hun bare gikk forbi. Men så kommer det frem at hun var i sitt eget hjem da bombene traff bygningen.

– Jeg bodde i Cort Adelers gate 14 og var hjemme da jeg plutselig så bombeflyene komme. Jeg klemte meg godt inntil veggen som en ren refleks. Det neste jeg husker er at jeg lå på bakken med en stor bjelke over meg. Det var røyk overalt, minnes hun.

Les også: Grace (101) år bor alene og klarer seg selv: – Jeg har hatt englevakt gjennom livet

Gestapo var målet

En sjekk på nettet er nok til å forstå hva hun snakker om. På nettstedet okkupasjonen.no står det:

«Samtidig med Quislings riksmøte kommer et britisk flyangrep mot Oslo. Målet er Gestapo-hovedkvarteret Victoria terrasse, men bombingen slår feil og treffer andre bygg. Seks sivile nordmenn omkommer, og rundt 70 blir såret. Ett av de fire britiske flyene blir skutt ned. Bildet viser store skader i Cort Adelers gate 14.»

Margit var en av dem som ble såret. Et stygt brudd i et ben førte til et flere måneder langt opphold på sykehus.

– Jeg husker best at jeg ble reddet og dratt bort fra brannen, og at jeg ble liggende i et nabobygg til jeg ble hentet og kjørt til sykehuset, forteller hun.

Shopping

50 julegaver under 500 kroner

I sofaen rundt henne sitter de hun bor sammen med til daglig: Barnebarnet Dag Hafslien Skriudalen, kona Helle, oldebarnet Erik André og hans forlovede Charlotte Brekke. Helle sier at de ikke visste noe om den dramatiske hendelsen før Margit havnet på sykehus en gang for cirka 15 år siden. Da spurte en sykepleier om hun hadde ligget på sykehus før. Hun svarte at ja, det hadde hun, under andre verdenskrig.

– Da ble jeg veldig overrasket, for det hadde vi ikke hørt om tidligere, sier Helle og smiler.

Hun legger til at Margit ikke pleier å dramatisere ting. Tvert imot har hun bena godt plantet på jorden.

Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den

Ble satt bort

Det skal vise seg at jubilanten har flere sterke opplevelser å dele. Vi skal tilbake til barndommen.

– Jeg ble født i Brumunddal, foreldrene mine fikk totalt åtte barn. De klarte ikke å brødfø oss alle, og jeg ble sendt til en tante i Røyken da jeg var tre år gammel. På den tiden var det ikke uvanlig å sette bort barn fra store søskenflokker. Den eldste søsteren min vokste opp hos besteforeldrene våre, forteller Margit.

Blottet for dramatiske vendinger forteller hun at hun ikke møtte sin biologiske mor før hun ble konfirmert. Deretter så hun henne ikke igjen før de tilfeldigvis satt på samme tog da hun var 18 år gammel.

– Jeg kjente henne ikke igjen, og vi pratet ikke sammen. Sannheten er at min tante, Julie Hansen, ble moren min. Hun hadde to egne barn og behandlet meg som det tredje.

Margit glemmer aldri da hun forsto hvordan ting hang sammen. Tanten hadde sy­møte, og hun overhørte at en av de andre damene spurte: «Vet hun at du ikke er moren?»

– Jeg må ha vært rundt åtte-ni år gammel, men fordi jeg hadde det godt, opplevdes det ikke dramatisk for meg. Jeg følte meg ikke sviktet av noen, og da jeg senere fikk muligheten til å flytte hjem til de biologiske foreldrene mine, ville jeg ikke det. Jeg kjente dem ikke, forklarer hun.

Les også: Johan (98) overlevde de verste grusomheter – i sitt siste intervju kom han med en advarsel til alle

Sånn var det bare

Med tiden ble hun kjent med sine biologiske søsken, men de kom hverandre aldri veldig nær. Det har heller aldri plaget Margit.

– For nitti år siden var alt veldig annerledes enn i dag. Jeg vokste opp på en husmannsplass hos en tante og mannen hennes, og jeg måtte hjelpe til med alt fra å sette poteter til å dra opp kålrabi. Onkelen min jobbet på jern­banen, og tante strikket og spant. Det var på ingen måte overflod av noe, og sånn var det bare, konstaterer hun.

Via et bekjentskap fikk Margit likevel anledning til å dra ut i verden, som i denne sammenheng var Oslo. 18 år gammel fikk hun lærlingplass på Grand Hotel og flyttet inn på en liten hybel i sentrum av hovedstaden.

– Så kom krigen. Tyskerne inntok hotellet, og vi kunne ikke fortsette. Jeg var så heldig å få ny jobb på restauranten Regnbuen. Der var jeg til jeg havnet på sykehuset, sier hun.

Månedene da hun lå på sykehus i slutten av 1942, husker hun ikke så mye fra. Men da hun ble utskrevet, dro hun tilbake til tanten og onkelen og fikk jobb på Gjellum gård.

– Våren 1945 ble det endelig fred, og jeg møtte Einar, som også jobbet på gården. Mens jeg arbeidet inne og bodde på et rom i hovedhuset, var han fjøs- og gårdsarbeider, såkalt sveiser, og bodde i et slags stabbur. Sveiser er en eldre yrkesbenevnelse for en mannlig fjøsrøkter, forklarer Margit.

Så en prinsesse gifte seg

Hun smiler når hun tenker tilbake. Da de giftet seg i 1948, fikk de endelig bo sammen hos tante og onkel. Så fikk de datteren Bjørg i 1951. I 1950-årene fikk Einar jobb på et gartneri, og den lille familien på tre bodde i Asker.

– Fortell hva du fikk være med på der, sier Helle.

– Vi fikk være til stede da prinsesse Ragnhild giftet seg med Erling Lorentzen. Det skyldes at faren til en venninne av meg var fjøsrøkter på Skaugum. Han lurte meg inn som familie, og jeg fikk fem uforglemmelige minutter.

Margit stopper opp og sier at livet tok en annen retning rett etter det. Einar var eldste sønn på en husmannsplass under Haukeli gård i Flesberg. Da svigerfaren døde, flyttet de dit. Plassen lå oppe i ura, et godt stykke fra naboer og sentrum i bygda.

– Bjørg var 11–12 år gammel, og både hun og jeg slet med overgangen. Brått hadde vi flere kilometer til nærmeste butikk, og hun måtte gå tre kilometer til skolen på egen hånd. Det ble veldig stille og rolig, spesielt for henne.

Men driftige Margit fant fort sin plass i den lille bygda. Hun ble med i bondekvinne­laget og begynte å jobbe som kokk på Fagerfjellstua.

– Der var jeg i ni år, til Einar ble så syk at jeg måtte slutte. I mange år hadde han kjørt drosje ved siden av ådrive gården, forteller hun.

Les også: En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass

Enke i 40 år

Hun mistet Einar i 1981 og var 60 år gammel da hun ble enke. Hun fylte dagene med jobb og mening. I mange år jobbet hun tidvis som kokk på Blåberg Fjellstue.

– I alle år har det vært mye hardt arbeid. I yngre år var jeg ute i skogen og hugde og kvistet ved. I senere år har jeg gjort det jeg klarer. Jeg vil si at jeg har hatt alt jeg ønsker meg og har ingen gode grunner til å klage, sier hun.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Men hun og mannen ønsket seg flere barn. En gang var hun gravid, men mistet barnet.

– Sånn var det bare, den gangen fikk du ikke gjort noe med det, sier hun nøkternt.

I nesten 60 år har hun bodd på mannens slektsgård. I dag bor barnebarnet Dag og hans familie der også.

Det betyr at Margit har selskap og blir tatt vare på. Når sant skal sies tar hun vare på de andre også. Hun strikker sokker til alle og baker fremdeles kaker og boller.

– Når i livet har du møtt størst motgang?

– Først mistet jeg svigersønnen min i 1998, og så datteren min, Bjørg, for to år siden. Å miste datteren min gjorde vondt og gjør det fremdeles. Foreldre skal ikke overleve sine barn. Akkurat det føles urettferdig – at jeg lever og ikke hun.

Margit ser bort på barnebarnet Dag, hans kone Helle og oldebarnet Erik André.

– Det mest fantastiske er at jeg er frisk og har god helse. Jeg kan bo hjemme, og jeg er så heldig å ha mine kjære rundt meg i hverdagen. Jeg pleier å si at Helle er min sekretær. Når jeg slipper opp for garn til å strikke sokker av, er det hun som kjører ut og handler inn mer.

Les også (+): Dag (64) var i godt humør og koste seg på restaurant i Strømstad. Det var siste gang noen så ham

Har lært å klemme

Familiens eldste sier at hun som ung ikke pleide å klemme folk, den gang føltes det fremmed og rart å ta imot en klem. Helle har lært henne å sette pris på det. I dag er det å klemme en selvfølge.

Det hører med til historien at den hjertevarme og høyst oppegående 100-åringen har strikket 344 par ullsokker, mange av dem er gitt til Frelsesarmeens sokkeaksjon. Hun er ustoppelig, har alltid strikketøyet i fanget og har dessuten gitt Helle et kurs i sokkestrikkekunsten.

– Vi pleier å si at Margit er dronningen her på gården. Når hun sier noe, lytter vi. Når hun ber om noe, så gjør vi det, sier svigerdatteren.

Den spreke damen, som ble født i 1921, har stått på for menighetshuset i bygda, i Haugens Venner, i Lions og på konfirmasjonsleirer opp gjennom årene. Bygdekvinnelaget står henne fremdeles nær.

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

– Dette er bygda mi. Å få bidra til fellesskapet har beriket mitt liv. Jeg tror at alt jeg har fått drive med, har holdt meg frisk og sterk. Alder er bare er tall. Selv nå kan jeg ikke sitte her og tvinne tommeltotter, sier jubilanten.

Hun elsker å være omgitt av unge mennesker og sier at det er viktig å få ung energi inn i livet. Faktisk tror hun ungt selskap gir år til livet.

Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren Wilhelm viet resten av livet til å ta hevn

Jeg ble rasende da halvbroren min skulle få arve pappa