Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren Wilhelm viet resten av livet til å ta hevn

Wilhelm Holst er ridder av St. Olavs Orden og er tildelt tre av de høyeste æresbevisningene som finnes i Frankrike for sin innsats under krigen. Likevel er han nærmest ukjent i Norge.

– Jeg tror det er to hovedårsaker til det: Den ene er at han hele tiden opererte fra utlandet, det var bare noen få her hjemme som hadde den minste peiling på hva han drev med. Den andre er at han døde så tidlig som i 1949, før historieskrivingen om 2. verdenskrig. Dermed gikk han i glemmeboken for alle andre enn de nærmeste, sier journalist og forfatter Sigrun Slapgard.

Hun ga nylig ut boken «Eit hemmeleg liv» om skippersønnen fra Drammen som ble internasjonal storagent.

Og som betalte den høyeste pris – tapet av det kjæreste han eide; sine to unge sønner.

Lukkede arkiver

Å gå opp sporene etter Wilhelm Holst har vært en møysommelig reise gjennom arkiver i USA, Storbritannia, Spania, Frankrike og Norge.

Til å begynne med var det mange oppoverbakker. Hverken den britiske etterretningen, MI6 eller det norske Hjemmefrontmuséet hadde noen opplysninger om Holst.

– Helt frem til 2013 var nesten alt av britiske arkiver lukket for innsyn og etterretningstjenestene har ikke for vane å bekrefte hvem som har vært deres agenter, selv ikke lenge etter. Men etter hvert fikk vi tilgang til en god del mapper, og de inneholdt fascinerende informasjon, forteller Slapgard.

Materialet var ikke sortert, det lå hulter til bulter, de fant noe her og noe der. Sakte fikk hun satt sammen materiale nok å skape en slags samlet forståelse av hendelsene over 80 år tilbake i tid.

Wilhelm Holst ble født i Drammen i oktober 1895 som sønn av seilskuteskipper Ole Christian Olsen og hans kone Gunhild. Sammen med sin kone Anna flyttet Holst fra Norge til Hamburg i 1922 og etablerte seg som forretningsmann. Paret fikk etter hvert tre barn, sønnene Einar og Per og datteren Lissen. Etter noen år i Tyskland, flyttet familien til Paris der Holst fortsatte sin virksomhet innen shipping og befraktning.

Les også: Først da barna hennes var nesten voksne, fortalte Margrete om alt det grufulle hun hadde gjennomgått

Fraktet ambulanser

De første årene gikk det riktig bra, familien var velstående og trivdes godt. Men det var vanskelige tider på 20- og 30-tallet, og da den spanske borgerkrigen brøt ut i 1936, hadde Holst alvorlige pengevansker. Wilhelm fikk besørget kone og barn tilbake til Norge, til Annas rommelige farsgård i Ådalen nord for Hønefoss, mens han selv forsøkte å få forretningene sine på rett kjøl i London.

I februar 1937 tok livet en dramatisk og brå vending for Wilhelm Holst. Han tok på seg oppdraget med å frakte tre ambulanser fra London via Dieppe i Frankrike til den republikanske fronten i borgerkrigens Spania. Lite visste han da om at jobben skulle forandre fremtiden for både ham og familien.

Les også: (+) Tyskerne satte fyr på Finnmark i narkorus

Våget livet

Lidelsene han opplevde på nært hold i den brutale og blodige krigen mellom de republikanske regjeringsstyrkene og Francos fascisthær, gjorde at han bare måtte engasjere seg videre. Han ble i Spania så lenge borgerkrigen pågikk – frem til våren 1939.

Hans viktigste jobb var skaffe utstyr, mat, bandasjer, medisiner, i første rekke til de mange tusen sivile som ble rammet av krigens redsler. Holst jobbet natt og dag, reiste gjennom krigsherjede områder. Med fare for eget liv tok han seg frem til utsatte områder.

Det humanitære arbeidet i Spania bedrev Holst gjennom en organisasjon grunnlagt av kvekere. Hvor dypt hans egen tro stakk, er usikkert, men det er på det rene at da Holst var vitne ved en norsk domstol etter krigen, så nektet han i overensstemmelse med kvekernes lære, å avlegge ed.

Men han lovet å snakke sant.

– Det vi vet, er at da Holst måtte ta stilling i moralske spørsmål, så valgte han riktig. Vi har ikke funnet tegn til at han var spesielt politisk skolert eller at han hadde partisympatier, selv om han ble oppfattet som lojal AP-mann. Men han tok standpunkt for demokrati og mot fascisme og diktatur og engasjerte seg for dem som virkelig trengte hjelp, sier Slapgard.

Den siste tiden før borgerkrigen tok slutt i april 1939, bodde Holst i Valencia. Det var ikke lett å få utreisepapirer for å komme seg vekk, men det lyktes ham omsider. Med seg tok han en, frem til nylig, ukjent kvinne (se undersak).

Mester i dobbeltspill

I Frankrike fortsatte Holst og den ukjente kvinnen med sitt humanitære arbeid etter utbruddet av 2. verdenskrig. Mange spanjoler hadde flyktet over grensen fra hjemlandet, blant dem mange barn som trengte all den hjelp som kunne skaffes.

På våren 1941, etter at Frankrike hadde kapitulert, ble Wilhelm Holst rekruttert som en av de fem første agentene i det nyopprettede Special Operations Executive (SOE) i DF seksjon for Frankrike, Clandestine & Communication. Vervingen skjedde gjennom Forsvarsdepartementets etterretningskontor i London.

Holst ble en glimrende hemmelig agent. Under dekke av å drive nødhjelp kunne han under store deler av krigen pendle mellom Paris og Marseille. Det ga ham muligheter til å drive også med andre ting. Gjennom størstedelen av krigen var han sentral i flere store sabotasjeaksjoner, og skaffet viktig informasjon.

Arbeidet var farlig, til dels svært farlig. Gestapo jaktet nådeløst på alt som kunne smake av agentvirksomhet, i tillegg måtte Holst hele tiden vokte seg for angivere og kollaboratører av alle slag. Flere ganger var det nære på, men Holst kom seg gjennom krigsårene uten å bli tatt.

Han var en mester i dobbeltroller, snakket flere språk flytende, hadde nærmest en identitet i hver lomme, og manøvrerte glatt utenom fellene han lett kunne ha ramlet i.

Les også: (+) «Rottehærens» hevn i Narvik

Falsk trygghet

Like bra gikk det ikke for familien i Norge.

Det gikk nemlig ikke lang tid etter overfallet på Norge før Wilhelm Holst og hans nærmeste fikk merke krigens redsler på det mest brutale og nådeløse vis. Wilhelm hadde følt seg trygg ved at resten av familien befant seg i Ådal – langt fra Oslo der tyskerne gikk i land. Det skulle vise seg å være en falsk trygghet.

Da de tyske troppene bare noen dager etter overfallet på Norge skulle ta seg forbi Hønefoss og oppover i Valdres, havnet Ådalen i skuddlinjen. Sørgarden, Annas barndomshjem, lå ved en sidevei i Somdalen. Der håpet folket at tyskerne ikke ville komme deres vei. Men 15. april så de en røyksøyle stige fra tettstedet Hallingby en halv mils vei unna. Krigen var på dørterskelen.

Gårdsfolket på Sørgarden søkte tilflukt i en gammel møkka-
kjeller som var gravd ut og rengjort. Da de hørte prat på gårdsplassen, fikk Anna oppdraget om gå ut og snakke med dem. Datteren Lissen løp etter moren ut av kjelleren.

Les også: Henrik var en mild og varm familiemann. Få visste om hemmelighetene han bar på

I boken skildrer Slapgard det som så skjedde:

Henrettet

«I fullt firsprang fór gutane ut og opp skråninga frå kjellaren, i retning mora som stod med armane i vêret og børsepiper retta mot seg. For seint oppdaga dei tyskarane som kom frå den andre kanten. Alt skjedde kontant og utan nøling. Harde grep rundt overarmar, det stod ein dunst av sprit og raseri frå soldatane. Einar (16) og Per (14) var begge fødde i Hamburg og snakka flytande tysk, men nå kom dei tydelegvis ikkje på eit einaste tysk ord.

Makteslause ble dei dratt med bort til låven. Kristian Hval (42) og drengen Thor Moen (32) blei også tvinga med, i hardhendte dytt med geværmunningar. Onkelen gjekk som ein tinnsoldat, med vaggande, stive steg. Dei blei alle stilte på rekke med ryggen mot veggen, to vaksne menn og to gutungar.

Eit par andre soldatar kom med Anna og ni år gamle Lissen. Anna prøvde seg med bønnfallande ord på tysk, men fekk ingen svar. Tyskarane tvinga kvinna og barnet fram på tunet, peika mot staden dei måtte stå. Ei gruppe soldatar stilte seg opp og løfta våpna mot dei fire ved låveveggen.

Einar flytta blikket til Per da geværa blei heva, yngstebroren heldt knyttnevane mot auga. Mora rakk å få snudd Lissen med ryggen til. Så small skota. Salve på salve slo inn i kroppane, fekk dei til å snurre, falle over kvarandre. Det rykte ei stund i dei falne før det blei stille.»

«Dreven og slu»

Tapet av sønnene gjorde noe med Wilhelm Holst. I Spania hadde han holdt seg unna den politiske jungelen; krangelen mellom sosialister, anarkister, kommunister, trotskister. For ham var det humanitære oppdraget det viktigste.

I Frankrike, i kampen mot nazismen, ble han over natten som en annen, én som var villig til å risikere alt. En uforsonlig og innbitt antinazist, ble han kalt. Av britisk etterretning ble han karakterisert som en mann med «a swift intellect, a painstaking character, and a strong dislike for the nazis». Det virket heller ikke som om han skydde noen fare.

«Kanskje var det kjensla av at det verste hadde skjedd, som gjorde han fryktlaus. Kanskje skulle han hemne sønetapet. Snart fekk Wilhelm ord på seg for å vere driven og slu i all sin omgang med tyskarar. Og at han hadde ni liv som katten. I det franske undergrunnsnettverket skulle Wilhelm frå nå av bli kjent som Billet», skriver Slapgard i sin bok.

Medaljedryss

Gruppen Holst ledet deltok i en serie farlige sabotasjeaksjoner, blant annet da batterifundamentene i kystfestningsverkene ved Marseille ble ødelagt.

Etter krigen drysset utmerkelsene ned over den hemmelige norske agenten. Wilhelm Holst ble slått til ridder av Æreslegionen, han fikk som første skandinav Médaille de la Resistance for innsatsen i motstandsbevegelsen, og han fikk den franske krigsmedaljen med palme – Croix de Guerre – som han satte ekstra stor pris på fordi den ble gitt for utmerket innsats i strid.

27. februar 1948 ble han også utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden – for fortjenester for norske interesser i Frankrike før og under krigen. Etter krigen var han én av et fåtall motstandskjempere som ble invitert på en personlig lunsj med general Charles de Gaulle, den senere presidenten som hadde ledet Frankrikes kamp mot nazistene. Han fikk også utbetalt to års lønn som fransk offiser.

Les også: (+) Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse

Triumfferd

Wilhelm Holst nærmet seg 50 år da Hitlers skrekkregime trakk sitt siste sukk. Han kunne hatt mange gode år foran seg med Anna, som han var blitt forlikt med, og med datteren.

Men slik skulle det heller ikke gå.

Høsten 1949 tok Wilhelm med seg Lissen på en lenge lovet reise til Paris. Det ble en triumfferd. Hvor de kom, ble Holst hilst med respekt. De fikk alltid det beste bordet, og det var aldri snakk om å betale når de spiste og drakk. Datteren var mektig stolt.

Turen ble bokstavelig talt skippersønnens siste reis.
Hjemme i Norge igjen kollapset Wilhelm og ble lagt inn på Aker sykehus. Syv dager etter sin 54-årsdag, den 2. november 1949 døde Wilhelm Holst.

Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på

Den mystiske «fru Holst»

På sykehuset i byen Uclés i Spania traff Holst den britiske sykepleieren Madge Addy, sommeren 1937.

Madge kom til å spille en viktig rolle for ham – både i Spania og senere i Frankrike, både profesjonelt og personlig. Men det var det knapt noen som visste om. I materialet Holsts barnebarn Ole Christian Kleppe hadde fått tak i, var enkelte spor etter en ukjent britisk kvinne som hadde reist rundt med norsk pass som viste at hun var «fru Holst» under borgerkrigen i Spania.

Men Wilhelms kone bodde hjemme i Norge.

Hvem var denne kvinnen?

Madge Addy var en vakker kvinne, britisk, opprinnelig frisør, men hadde gått lei og utdannet seg til sykepleier. Hun hadde meldt seg frivillig for tjeneste i borgerkrigens Spania. Mye er fortsatt uklart om hvem hun var og hva hun egentlig gjorde i Spania, men etter alt å dømme var hun britisk agent i tillegg til oppgaven som sykepleier. Madge og Wilhelm dannet et tett partnerskap, både i Spania-tiden og etterpå da de bodde sammen som ektepar i Marseille i Frankrike.

Men når hun hadde pass som kunne tyde på at hun var hans kone, så var det etter alt å dømme bare et rigg for at de skulle kunne bo sammen og operere sammen i krigens Frankrike.

At de var kjærester er likevel nokså åpenbart.

– Det ser ut som om det var et brudd mellom Anna og Wilhelm i noen år, men vi mangler beviser for at det virkelig var slik. Kildene tyder på at hun kan ha mistet tålmodigheten med ham da livet strammet seg til – fra det veldig vellykkede den første tiden de bodde i Paris til de nærmest havnet i nød, forklarer forfatter Sigrun Slapgard.

I en periode gikk det om lag tre år uten at Anna sendte et livstegn til ektemannen.

Skøyeren Ingeborgs tullebilde fikk forferdelige følger

Han sto bak blodbadet på Nesodden