DE BLÅ SIDENE
Jeg ble rasende da halvbroren min skulle få arve pappa
Jeg vokste opp med halvbroren min, Harald. At min pappa ikke var hans far, visste vi begge. Men vi ble behandlet likt, og det plaget meg. Først da pappa lå på dødsleiet, fikk jeg vite sannheten.
Storebroren min, Harald, var ulik meg på alle måter. Han var mørk, mystisk og stille og hadde på et vis et dystert sinn. Han sa ikke mye og satt ofte i sin egen tankeverden. Dette gjorde barndommen hans vanskelig, for han hadde få venner og ble ertet på skolen.
Mamma var en praktisk anlagt dame som ikke viste store følelser. Hun var streng, men ikke slem. Hun var opptatt av høflighet og dannelse og korrigerte oss stadig vekk. Men jeg følte at hun skjente på oss mildt og med omsorg. Samtidig bar jeg på en følelse av at hun ikke virkelig elsket oss, for hun ga aldri en klem eller satte oss på fanget sitt.
Haralds biologiske far
Far var helt annerledes. Han var øm, snill og snakket og tullet mye med oss barna. Siden jeg var hans eneste biologiske barn, følte jeg meg i en spesiell stilling. Jeg gikk tidlig ut fra at han måtte være mer glad i meg enn i halvbroren min. Jenta mi, pleide han å si, og det opphøyet meg til noe viktig, og jeg følte meg sett.
Men han så Harald på samme måte. Når pappa skulle ut i verkstedet eller i skogen for å hugge ved, tok han med seg den tre år eldre halvbroren min.
Jeg kan ennå se for meg ryggene deres, der de marsjerte side om side. En stor og høy, blond mann og en liten og mørk gutt. Mamma pleide å følge dem med blikket fra vinduet, men hun sa ingen ting.
Hvem som var Haralds biologiske far, ble det aldri snakket om. Pappa pleide å si at han kom med storken, mest som en avledning hvis jeg spurte. Harald selv spurte aldri. Han kalte faren min for pappa. Hans egen far så vi aldri. Mor ble taus hvis noen stilte spørsmål rundt hennes førstefødte.
En gang jeg var hos mormoren og morfaren min, sa jeg til dem at jeg syntes det var rart at vi ikke fikk vite hvem som var faren til broren min. Mormor ble sint og sa at det uansett ikke betydde noen ting. Hun sa at i hjertet var Ivar pappaen til oss begge.
Sjalusi
Jeg må ha vært rundt 10 år. Da skjedde det noe som gjorde at jeg forsto at det var ett eller annet med broren min som ikke tålte dagens lys.
Etter hvert ble jeg sjalu på Harald fordi pappa tok ham med seg overalt. Jeg fikk beskjed om at dette var gutteting, og måtte være igjen hjemme.
Jo eldre jeg ble, jo mer oppmerksom ble jeg på at jeg var pappas eneste barn. Jeg mente det var innlysende at han måtte være mest glad i meg. Likevel ga han Harald masse oppmerksomhet og kjærlighet. Det plaget meg at det var slik.
Jeg skulle ønske at jeg kunne si at Harald og jeg hadde et godt og nært søskenforhold. Men slik ble det ikke, og det var ikke hans skyld. Jeg var ufin mot ham. I det skjulte minnet jeg ham om at pappa ikke var hans egentlige far. Jeg hvisket infamt at han var mest glad i meg.
Harald fikk en vanskelig ungdomstid, og jeg trodde at det var fordi han var sær og annerledes.
Ingen fortalte meg at han ble utstøtt på grunn av en historie som fulgte ham. Vi bodde på et lite sted der alle visste alt om alle. Jeg tror alle kjente til det som jeg selv ikke hadde den fjerneste anelse om.
Sær og spesiell
Jeg ble voksen, og foreldrene mine begynte å bli gamle og ville snakke om arv. De ville forberede oss på hvordan de ville ha det, og på hvem som skulle få hva. På dette tidspunktet var jeg 30 år. Fordi jeg jobbet på et advokatkontor som sekretær, visste jeg hvilke rettigheter jeg hadde.
Faren min sa at Harald skulle få hytta og jeg huset. De to eiendommene var like mye verdt. Men jeg innvendte at han ikke var pappas barn. Jeg mente at Harald bare hadde krav på morsarven. Mamma kommenterte at det kom til å bli som de sa, og at vi to var likestilte.
Jeg var opprørt og sint og sa hva jeg tenkte om den fordelingen de la opp til. Med skam å melde, unte jeg ikke halvbroren min å få arve like mye som meg. Jeg var deres eneste felles barn. Han hadde en annen far.
I flere år plaget det meg at foreldrene mine hadde foregrepet arveoppgjøret og skrevet et testament, og det påvirket mitt forhold til Harald.
Jeg var rasende på ham, så på ham som en inntrenger og at han bare var sær og spesiell.
Egoistisk
En kveld jeg hadde faren min på tomannshånd, tok jeg opp temaet på nytt. Da sa han at det var mamma som ville ha det sånn. Jeg minte ham på at vi var hennes to barn, og at vi skulle dele morsarven likt, men at farsarven var min alene. Han lovte meg å snakke med mamma om det.
I flere år var jeg sint på mamma. Sint fordi hun tvang pappa til å behandle meg og halvbroren min likt, selv om han hadde en annen far.
10 år etter denne samtalen med pappa, døde mamma. Pappa fikk fortsette å bo i uskiftet bo, og Harald og jeg byttet på å ta vare på ham.
Jeg spurte pappa om de fikk endret testamentet. Han sa at han ikke ville snakke om det. Jeg påpekte at hvis de ikke hadde endret det, kunne han gjøre det nå. Jeg minnet om at Harald ikke hadde noen rett til å arve pappa. Pappa svarte at han visste det.
Jeg skammer meg når jeg tenker tilbake på det. Jeg blir flau når jeg ser på hvor egoistisk jeg var. Heldigvis var pappa klokere enn meg. Lenge lot han meg tro at jeg ville få mer enn halvbroren min. Men så ble han syk og forsto at han kom til å dø. Da tok han hånden min og sa at det var noe han måtte fortelle meg.
Jeg var rystet langt inni sjelen da jeg la meg senere den kvelden. Brått forsto jeg hvorfor moren min hadde vært så lite raus med klemmer, og så lite nær.
Et uønsket barn
Da hun var 18 år ble hun voldtatt på vei hjem fra en fest. Hun turte ikke å fortelle noen om det som hadde skjedd. Da hun oppdaget at hun var gravid, var det for sent å ta abort. Hun fødte Harald og fikk skammen å bære på.
Ryktene gikk i bygda. Alle visste at babyen hun fikk var et uønsket barn, og at barnefaren var en ukjent voldtektsmann. Mor gikk nesten aldri ut med Harald de to første årene han levde.
Men så møtte hun pappa, og han ville ha henne likevel, til tross for hva som hadde skjedd. De giftet seg og fikk meg.
Pappa sa at fra første dag hadde Harald vært hans sønn, og derfor skulle han arve ham på lik linje med meg. Han hadde lovet mamma at det skulle bli slik, og slik kom det til å bli.
Jeg så tårene i øynene hans, og jeg begynte å gråte selv også. Hvorfor hadde de ikke fortalt meg dette før?
Det hører med til historien at pappa døde etter kort tids sykdom. Harald og jeg satt sammen på dødsleiet, og jeg så at han var minst like lei seg som meg.
Les også (+) Mamma valgte bare helt håpløse menn – jeg måtte gjøre noe
Snakket om oppveksten
Da alt var over, gjorde jeg noe jeg aldri tidligere hadde gjort: Jeg ga broren min en stor klem og sa at nå var det bare oss to igjen, og at jeg var glad i ham.
Alt ble delt likt. For første gang snakket jeg med halvbroren min om oppveksten hans. Han visste alt, og jeg fikk høre om ryktene og mobbingen han ble utsatt for som barn. Han sa at hvis det ikke hadde vært for pappa, hadde han ikke orket å leve.
I dag er jeg god venn med min egen bror. Når vi er sammen, føler jeg at mamma og pappa sitter på en sky over oss og smiler. Det ble som de håpet på. Sannheten er at det var mer enn nok igjen etter dem til oss begge.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
Denne saken ble første gang publisert 26/05 2021, og sist oppdatert 27/05 2021.
