sy bunad
Live (14) sydde bunaden sin selv: – Jeg vet at jeg kommer til å føle meg veldig fin
Når Live står til konfirmasjon nå i mai, skjer det i en Vestfoldbunad hun i stor grad har sydd selv, med støtte og hjelp fra den særs sømkyndige grandtanten Tove.
Tenk deg at du skal stå til konfirmasjon og vet at det du ønsker deg aller mest er en bunad.
Da sier tanten til mammaen din: Den skal du sy med min hjelp. Og så, i året som følger, har du helger og ferier sammen med et familiemedlem som bryr seg om deg, og som viser deg hvordan du syr en bunadsskjorte, hvordan du lager en stakk og hvordan en vest kjøpt på finn.no kan bli helt perfekt til nettopp deg.
Det er Live Freding (14) og Tove Fevangs (64) store prosjekt som beskrives. De to, med en generasjon mellom seg, har en felles kjærlighet for søm og håndarbeid.
Gjennom bunadsprosjektet har de kommet enda nærmere hverandre.
– Det har vært veldig lærerikt og morsomt, men har også vært tidkrevende pirkearbeid. Hele veien har jeg lært masse, sier konfirmanten. Når hun står festpyntet og fin på den store dagen 11. mai, er det sannsynligvis én person som er enda litt stoltere enn henne. Grandtante Tove. For det er hun som bærer med seg historien om den gamle bunaden som de i utgangspunktet tenkte at de kanskje kunne sy om.
– Live, som bor i Horten, arvet min mors gamle Vestfoldbunad og jeg skjønte at det måtte gjøres store grep om den skulle passe henne. Min mor var 1,52 høy og litt trinn, mens Live er 10 centimeter høyere og tynn som en spiker, forteller Tove.
De landet på at den gamle arvebunaden, en Vestfoldbunad fra 1972, ikke egnet seg til omsøm, og satte i gang å planlegge en ny bunad i stedet.
Den skulle være lik den oldemoren til Live hadde. Den måtte ha rød ullvest og ligne bunadsmodellen fra 1956. Vestfoldbunaden finnes i to modeller, den andre modellen er fra 1932.
50 år skiller konfirmasjonene deres. Grandtante Tove ble født 2. desember 1959, Live 23. desember 2009. Toves søster er bestemoren til Live.
Les også: Slik vasker du bunadsskjorten: Ikke vent til siste liten
Proff hjelp
Ikke alle er så heldige å ha en så dyktig håndarbeids-grandtante som Live har. Og for de som er dedikerte håndarbeidsmennesker, er ikke Tove Fevang et ukjent navn.
Hun har skrevet flere håndarbeidsbøker, som er blitt oversatt til mange språk. Privat har hun sydd flere bunader, også herrebunader til sønnen, som for lengst er voksen.
Men det begynte lenge før det.
– Da jeg skulle stå til konfirmasjon for femti år siden, hadde moren min allerede sydd to Vestfoldbunader på to år. Fordi jeg var interessert i håndarbeid og hadde sydd mye allerede, sa hun at jeg kunne prøve å sy bunaden min selv. Med litt hjelp fra henne ble det slik. Den bunaden har jeg hatt utrolig mye glede av, sier hun.
Også den gangen måtte man gå på kurs for å sy bunad. Toves mor var på kurskveldene, kom hjem og fortalte datteren hva hun hadde lært og satte henne i gang med ukens hjemmearbeid. Uken etter dro hun igjen tilbake på kurs, dro hjem og fortsatte å lære opp og igangsette Tove.
Bunadsskjorten som hun sydde den gangen, var utslitt da hun skulle lære Live å lage sin, så hun begynte på en ny til seg selv parallelt.
De to har sittet i hver sin godstol hjemme hos Tove og ektemannen Geir i Asker, med hver sin blivende bunadsskjorte på fanget og med nål og tråd i hendene. Det har vært tellesøm og nitid pirkearbeid i arbeidet med å få broderiene vakre, riktige og fine.
– Ingen av venninnene mine syr bunad selv, og de vet heller ikke at jeg syr min. Nå gleder jeg meg bare til å få den ferdig, sier Live.
Alle hun kjenner skal ha bunad til konfirmasjonen, og de får den sydd av personer som er godkjente for oppdraget. Det er strenge regler for hvem som får lage en godkjent Vestfoldbunad. Den som syr, må først ha sydd tre bunader gjennom å delta på kurs.
– Jeg har ikke den riktige bakgrunnen, men vi har lirket det til likevel. Ikke minst ved å få kjøpt en brukt vest, forklarer Tove.
Forseggjort
Sort ullstakk med vevd bånd i rødt, gult og grønt nederst. En gul snor mellom overgangen på det røde stoffet nederst og den sorte stakken. Det er detaljrikdom og fargeprakt i detaljene i den enkle og vakre Vestfoldbunaden.
– Når du skal sy en bunad, er det en jobb i seg selv å få alt du trenger på plass. Husflidene vil sjelden selge bunadsstoff til vest fordi hvem som helst ikke skal få sette i gang å sy. Med en bunad skal alt bli riktig og derfor er det viktig at sømteknikkene og tradisjonene blir holdt i, forklarer Tove.
Det som er tilgjengelig, er det sorte stakkestoffet og stoff til bunadsskjorter, det siste fås kjøpt i pakkeløsning med instruksjon.
I det store, felles prosjektet har bunadsskjorten vært mest krevende. Helt siden i juli i fjor har de sittet og nennsomt brodert med hvit tråd på hvitt lin, i flukt med fibrene.
– Vi begynte med broderiene på halslinningen og ermelinningene. Fordi du må telle hver tråd, krever det konsentrasjon, sier Tove.
På spørsmål om Live har måttet rekke opp noe av arbeidet hun har gjort underveis, ler hun og sier at hun heldigvis har sluppet det. Da skyter grandtanten inn at de er like nøye og opptatte av detaljene.
Les også: (+) Klassekamerat kalte min datters brødskiver «latmanns-matpakke». Kan jeg ta dette opp med skolen?
Gaven til begge
Live sitter og broderer da Familiens journalist snakker med henne og grandtanten. Helt siden hun var ni år har hun hatt symaskin. Som liten jente pleide hun å komme til Tove på ferie med symaskinen. Hun lærte blant annet å sy lappeteknikk. Da maskinen gikk i stykker under pandemien, fikk hun Toves avdankede i stedet.
At det ligger en gave i å tilbringe så mye tid sammen, ser de begge. «Gammeltanta» lærer moderne, nye ord og får en innføring i hva Snapchat er. Live får erfaring og kunnskap i ting hun resten av livet vil ha nytte og glede av.
– Jeg er så heldig å ha en sønn, som også har interessert seg for søm. Han ønsket seg en bunad allerede som syvåring og fikk en ett år senere. Etter det, har jeg sydd Vestfoldbunad til ham. Å ha sammenfallende interesse med en annen generasjon, gir en mulighet til å være sammen på en annen måte, sier den eldste av dem.
11. mai tar Live på seg Vestfoldbunaden som det ligger så mye arbeid bak. Den kommer for alltid til å bære med seg historien om henne og grandtante Tove, som hadde det så hyggelig sammen mens de holdt på. Den borgerlige konfirmasjonen skjer i Bakkenteigen, og 11 fra familien får være med på seremonien. Blant dem er selvfølgelig Tove.
– Etterpå er vi 28 personer fra familien som feirer sammen. Jeg vet at jeg kommer til å føle meg veldig fin, sier den unge jenta.
Les også: Draumen om et småbruk: Slik så det ut da Ida og Sverre tok over
Festplagg for livet
– Mannen min sier at Live gleder seg mer til å ha på bunaden enn selve konfirmasjonen, sier Tove og ler. Hun forstår det godt. Selv har hun brukt sin bunad verden rundt. Den er blitt brukt 17. mai, julaften og i mange andre høytidsstunder gjennom årene, og hver eneste gang den har vært i bruk, har hun følt seg fin.
– Et mer anvendelig festplagg finnes knapt, mener hun.
Ekstra fint å ha en slik bunad
Og Live er en heldig, ung dame. Hun har en farmor som er skomaker og jobber med skinn. Hun har latt barnebarnet arve sitt gamle sølvbelte. Sølvstølene er tatt av og plassert på et nytt skinnbelte, som er laget spesielt til konfirmanten.
– Det blir ekstra fint å ha en bunad som det ligger så mye familiært i, mener 14-åringen.
Og Tove nikker. Hun kan relatere til seg selv og den reisen hun hadde som ung, da hun sydde bunaden sin selv.
– Når du syr selv, får du et helt annet forhold til den enn om du bare får den i fanget, fiks ferdig. Dette har jeg ikke minst merket det siste året, mens jeg har sittet og brodert den nye bunadsskjorten min. Minnene kommer tilbake når vi sitter og broderer og syr sammen, sier hun.
Det gode som følger prosesser. Å begynne med noe som bare er et stoff og ende opp med et festplagg fordi du har lagt ned en innsats gjennom måneder. Det i seg selv har verdi.
– Hvor kyndig må du være for å klare å gjøre som dere?
– Er du interessert nok, får du til det meste i verden, er mantraet til Tove.
Det Live ikke visste da Familien snakket med de to, er at grandtanten har hatt et sideprosjekt, som nesten var ferdig: Fra henne og Geir får hun det broderte forkleet til Vestfoldbunaden.
Stakken måtte bli ferdig først, slik at Tove hadde riktig høyde for å måle til forkleet. For forkleet har selvfølgelig også sin faste høyde i forhold til båndene på stakken.
