Linn Wiik fra NRK åpner opp om overgrep i barndommen
Den eneste Linn delte hemmeligheten med, var dagboken. En dag fant moren hennes den
Som liten jente ble Linn Wiik utsatt for overgrep av onkelen sin. Da kusinen Eline ble født, gjorde hun alt hun kunne for at historien ikke skulle gjenta seg. Men det gjorde den.
«Jeg kjente røyklukten sive gjennom det åpne vinduet mitt igjen, og lå helt stille til jeg hørte døren til kjellerstua lukke seg.
Kjellerstua lå rett ved siden av rommet mitt, og etter en stund hørte jeg at han snorket. Han hadde lagt seg for å sove ved siden av tante og Einar. Jeg ventet litt til, før jeg dro nattkjolen min på plass, lente meg over sengekanten, tok opp den rosa dagboka mi fra skrivebordsskuffen, skrudde på den lille lampa ved siden av senga mi og begynte å skrive.
"Kjære dagbok. Tante og «onkel» kom hit ca. kl. 19.30. Jeg har alltid trudd at onkel var ganske sexfiksert. Og i dag har jeg fått bevist det."
Jeg skrev ned alt han hadde gjort med kroppen min, og det han hadde sagt til meg, før jeg skrev nederst på siden:
"JEG BARE HATER HAN!!!!!"»
Så la jeg dagboka tilbake i skrivebordsskuffen. Jeg krøllet meg sammen i hjørnet av senga og holdt rundt den blå bamsen min.»
«Dette kan være vår hemmelighet»
Med disse ordene innleder NRK-programleder Linn Wiik (40) boken «Dette kan være vår hemmelighet». Boken handler om overgrepene hun ble utsatt for av onkelen fra hun var 12 år gammel.
Les tilsvaret fra mannen som omtales, lenger ned i artikkelen.
Den eneste Linn delte hemmeligheten med, var dagboken. Hun ville ikke at noen skulle vite – ikke foreldrene, ikke tanten eller noen andre. Linn ante ikke hva hun skulle si, og om noen ville tro på det.
Og var det egentlig alvorlig nok til å lage noe styr rundt det? Var det alvorlig nok? Hun hadde jo sagt at onkelen kunne klø henne på ryggen. Hun hadde ikke sagt nei, hun hadde ikke ropt, ikke protestert. Var det kanskje også litt hennes egen skyld?
– Jeg følte bare skam og skyld og klandret meg selv. Tanken på at hemmeligheten skulle komme ut, føltes livstruende. Jeg syntes det var mye verre at noen skulle få vite hva han hadde gjort med meg, enn at det hadde hendt i det hele tatt. For hvis det bare var jeg som visste, kunne jeg late som om det aldri hadde skjedd.
Les også: Linn Wiik åpner opp: Derfor slutter hun i TV 2
Fant dagboken
I tiden etter overgrepene merket moren Lise Wiik (77) at datteren forandret seg. Den ellers glade jenta ble innesluttet og sint, og hun begynte å kaste opp maten. Hun følte et sterkt raseri mot foreldrene, og hun gikk fra å være en glad jente til å lukke seg inne i seg selv.
Hun snakket ikke lenger i familieselskaper, og sa sjelden noe hvis ikke noen spurte henne. Etter de fleste måltider gikk hun rett på do for å kaste opp.
– Linn var sint og sur, og hun syntes hun var tjukk og ville slanke seg. Hun var totalt forandret. Vi skjønte jo at noe var galt, men jeg kunne ikke forestille meg hva det var som plaget henne.
En kveld hadde Linn skrevet dagbok mens hun satt i badekaret, og hun hadde glemt å gjemme den etterpå.
– Da jeg fant dagboken oppslått, tenkte jeg at det er dårlig gjort å lese, men at jeg endelig kunne finne ut hva som plager henne. Jeg fikk sjokk da jeg leste om overgrepene, forteller Lise.
Da Linn kom over moren med dagboken i hånden, fikk hun helt panikk. Lise sa at de skulle fortelle det til tanten, og hun ville anmelde onkelen til politiet. Linn gråt og bønnfalt moren om å ikke si det til noen.
– Linn ble forbannet på meg, hun ble rasende og hylte og skrek. ‘Du våger ikke å fortelle det til noen, da blir det mye verre!’, sa hun.
Les også: TV 2-Linn om den dramatiske opplevelsen etter fødselen: – Jeg tenkte: «Hva er det som skjer nå?
Truet moren til taushet
Linn truet moren med å rømme, og å skade seg.
− Jeg var livredd for at hun skulle gjøre alvor av truslene, så jeg bestemte meg for å gjøre som hun sa. Min oppgave som mor var jo å beskytte henne, og jeg visste ikke om jeg kunne ta sjansen, sier Lise.
I etterpåklokskapens lys ser hun at denne avgjørelsen var helt feil. Det var alvorlige overgrep det dreide seg om, og det burde vært anmeldt.
− Jeg er ikke i tvil om hva jeg hadde gjort i dag, men der og da turte jeg ikke å gjøre annet. Jeg holdt tett, sier moren.
I boken står hun frem med sin historie for å gi råd til andre foreldre om ikke å agere som hun selv gjorde.
− Det er en pekepinn til andre mødre om at de ikke må gjøre som meg, sier Lise.
Der og da var Linn lettet over at moren holdt på hemmeligheten hennes, men etter hvert ble det vanskelig å være alene om det som hadde skjedd. Det å selv få ansvaret for å finne ut av om det onkelen hadde gjort var feil eller ikke, ble nesten vanskeligere for henne enn selve overgrepet.
I dag er hun helt tydelig på at hun skulle ønske moren anmeldte den gangen. Men hun synes det er modig at moren i dag forteller sin side av historien i boken, og at hun innrømmer at det var feil å la være å anmelde.
Samtidig som onkelen var en overgriper, var han også en av Linns nærmeste voksenpersoner. Han var en kul onkel, og da Linn tok avstand til foreldrene og tanten, var det han som sto igjen.
Det var onkelen hun snakket med om sine ungdomsproblemer, det var onkelen hun ringte for å låne penger til klær, og det var onkelen som kunne kjøpe alkohol til henne.
− Han forsto meg, og han dømte meg ikke. Jeg var glad i ham samtidig som jeg hatet ham, forteller Linn.
Les også: Som barn var Jawad Raja konstant redd. Derfor tilga han moren
Ville beskytte kusinen
Det skulle gå flere år før Linn valgte å anmelde overgrepene. Det å sette sin barndoms helt i fengsel satt langt inne. Da tanten og onkelen fikk barn nummer to, og det var en jente, bestemte hun seg for å gå til politiet. Hennes største frykt var at den nye kusinen skulle bli utsatt for det samme som hun selv hadde blitt utsatt for.
Som 18-åring tok Linn med seg den rosa dagboken sin og dro til politistasjonen for å anmelde saken. At hun hadde dagboken som bevis, gjorde henne enda tryggere i sin sak. Året var 2002, og kusinen Eline var to år gammel.
– For meg var det utløsende at Eline ble født. Det er mange gutter i familien, og jeg ønsket at det skulle bli en jente. Samtidig visste jeg at hun kom til den pappaen hun gjorde, og jeg visste hva han var i stand til. Det ble umulig for meg å ikke prøve å gjøre det jeg kunne for å beskytte henne.
Linn hadde ringt både politi og krisesenter ukene i forveien før hun troppet opp på politistasjonen med dagboken sin. Hun ble forberedt på at det ville bli en tøff kamp.
– Og det var jo sant, men det var rart at jeg nesten ble advart mot å anmelde, sier hun.
I kombinasjon med dagboken hennes ble Linns vitnemål utløsende for at onkelen ble dømt til seks måneders fengsel. Eline var fire år gammel, og hun og storebroren ble fortalt at faren skulle til Kosovo på jobbreise.
Familien dro til Gardermoen med en tom koffert, og etter at de hadde sagt ha det ved sikkerhetskontrollen, dro faren til fengselet for å sone.
– Foreldrene mine prøvde å få det til å se ut som en jobbreise. Jeg setter jo pris på at mamma prøvde å skjerme oss. Det jeg er bitter for i dag er at faren min beholdt omsorgsretten for oss da han kom tilbake fra fengsel, sier Eline.
Les også: (+) På 30-årsdagen fikk Abid Raja et brev som avslørte rystende detaljer om sin egen oppvekst. Avsenderen var Grete
Anmeldte faren
Foreldrene hennes ble skilt etter at faren var blitt dømt for overgrep. Barna skulle bo to uker hver hos dem, og for Eline ble det skjebnesvangert. Skilsmissen førte til at han hadde Eline mer alene.
Da hun var rundt åtte år gammel, begynte faren å forgripe seg på henne – og det varte i fem år. I 2013, da Eline var 13 år, bestemte seg hun seg for å anmelde.
– Jeg spurte mamma om hun trodde på meg. Og mamma sa ja, for det hadde jo skjedd før. Det var da jeg fikk vite at Linn hadde vært utsatt for det samme. Mamma trodde aldri at han kunne gjøre dette mot sitt eget barn, derfor hadde hun ikke fortalt meg det, sier Eline.
Eline gikk til politiet rett før jul i 2013. Politiet hadde ikke kapasitet til å pågripe faren før jul, og for ikke å vekke mistanke måtte Eline reise på juleferie med faren som planlagt.
– Det var helt forferdelig. Vi dro til besteforeldrene mine i Sverige, og de hadde redd opp til oss på samme rom. Jeg ville for alt i verden ikke ligge i den senga, så jeg tenkte ut en plan for hvordan jeg kunne unnslippe.
– Jeg lot som det var en lek, og tok med meg dyner og puter og lagde meg et «fort» i klesskapet i gangen, forteller Eline.
I januar gikk endelig politiet til aksjon og pågrep faren. For Eline var det en dag med blandede følelser.
– Han var også en kul pappa, så det var også en sorg for meg. Den dagen jeg valgte å anmelde, visste jeg jo at jeg kom til å miste pappaen min.
Les også: Visste du at de seks første årene av ditt liv er de viktigste?
Ødelagt ungdomstid
Det ble noen tøffe år. I påvente av rettssak og dom lå Eline mest på sofaen hjemme hos moren. Hun spiste lite og måtte bruke sovetabletter for å hvile. Denne perioden husker Eline lite av, det er fortrengt.
Men det hun ble utsatt for, resulterte i at hun ikke fullførte ungdomsskole, heller ikke videregående skole. Hun var desperat etter å komme seg vekk fra bygda hun bodde i.
Etter to år slapp faren ut av fengsel, og det var ubehagelig å bli værende. I årene etter overgrepene fikk Eline diagnosene PTSD, alvorlig depresjon og tilpasningsforstyrrelse. Det tok mange år hos psykolog før Eline etter hvert fikk et bedre liv.
Det tok også mange år før Linn, Eline og mødrene deres snakket om hva jentene hadde vært utsatt for. Først for to år siden satte de seg ned for å snakke om alt det de aldri hadde snakket om før. Men da de egentlig begynte å prate, ble det forløsende.
– Vi har alltid vært mye sammen som familie, og har møttes til bursdager, jul, dåp og konfirmasjoner. Vi har hatt det mye hyggelig sammen, men vi har ikke snakket om det som har vært viktig. Min oppfordring til andre familier er å tørre å gå inn i det som er vanskelig, sier Linn.
De fire har kommet hverandre ekstra nær de siste årene, og det har vært veldig fint for alle parter. Døtrene har tilgitt mødrene for at de valgte taushet og at det ble som det ble.
– Vi snakket ikke sammen om det tidligere, men nå har Linn hjulpet oss med å starte samtalen. Det er nå 30 år siden jeg leste dagboken hennes, og vi har kommet styrket ut av det. Jeg forteller min historie for å advare andre om ikke å gjøre som meg. Jeg trodde det var best å tie, men det var helt feil beslutning. Overgrep skal anmeldes, og det er de voksne som skal ta ansvaret, sier Lise.
Nå bidrar de alle fire med sine historier i boken, noe Linn er stolt av.
– Det er modig av dere å dele, og at dere tør å si at dere burde gjort ting annerledes. Valgene som ble tatt førte til Elines vonde skjebne, selv om dere gjorde det dere trodde var riktig der og da. For meg har det vært viktig at mødrene også skulle få slippe til med sin historie. Det er viktig å høre deres stemmer også, sier Linn.
Les også: (+) Da faren forlot dem, tok Leonard Cohen til seg norske Axel. Den turbulente oppveksten satte dype spor
Ville ikke møtes
Linn tok kontakt med den overgrepsdømte onkelen i forbindelse med arbeidet med boken. Da hadde de ikke hatt kontakt siden rettssaken i 2004.
– Det var med skjelvende fingre jeg sendte e-posten, men han måtte bli informert, og han måtte få sjansen til å komme med sitt tilsvar. Jeg tilbød ham også å møte meg ansikt til ansikt, men det ville han ikke. Han nekter fremdeles for det som har skjedd, forteller hun.
Både Linn og Eline opplevde at det var vanskelig å anmelde. De var redde for ikke å bli trodd, og de visste anmeldelsen kom til å få konsekvenser. De kom til å sende en onkel og far i fengsel, og de visste at det ville få konsekvenser for resten av familien.
– Som liten var jeg livredd for at storebroren til Eline skulle bli skilsmissebarn. Det var det nemlig en jente på skolen som var, og hun var alltid lei seg i friminuttene. Jeg tenkte også på at bestemor kom til å bli lei seg, og hva kom til å skje med julefeiringen da?
– Nettopp dette er en grunn til at ikke barna skal ta på seg dette ansvaret, sukker Lise.
Et dystert eksempel
For Linn har det vært vondt å innse at hun ikke klarte å beskytte Eline, til tross for at hun gjorde alt som sto i sin makt. Da hun ble fortalt av moren at også kusinen hadde blitt seksuelt misbrukt, falt verden i grus. Da Linn var 15 år, ble Eline døpt.
– Jeg var gudmoren hennes. Jeg husker det øyeblikket da jeg sto og holdt henne i den lille hvite kjolen med den rosa sløyfen rundt magen og lovet meg selv at jeg skulle beskytte henne mot det som hadde skjedd meg.
Linn hadde trodd at anmeldelse og domfellelse var det som skulle til for å beskytte kusinen. Men slik ble det ikke.
– Det er jo helt absurd. For ellers i samfunnet får slike handlinger konsekvenser. Overgrepsdømte kan ikke lenger jobbe som lærere, barnehageansatte eller trenere, men de får altså reise rett hjem til sine egne barn. Dette er et dystert eksempel på hvor galt det kan gå. Det viser jo at man nesten kan gjøre hva som helst med sine egne barn uten å miste dem, sier Linn.
– Ja, her er det et hull i lovverket. Vi må beskytte barna mer enn de voksne, avslutter Lise.
Erkjenner ikke skyld i saken
Hjemmet har vært i kontakt med den overgrepsdømte mannen. Han erkjenner ikke skyld i saken og ber om at hans tilsvar fra Linn Wiiks bok gjengis i sin helhet:
«Jeg har blitt gjort kjent med manus. En rekke anklager mot meg har ikke rot i virkeligheten. Jeg har aldri erkjent noe skyld i saken. Da jeg mottok dom, ble jeg sterkt anbefalt å ikke anke av hensyn til fornærmedes helsetilstand. Dette rådet fulgte jeg, selv om det har vært krevende å la saken ligge. Slik det nå har utviklet seg er det viktig for meg å understreke at jeg føler meg uriktig domfelt. Det jobbes nå med en begjæring om gjenopptagelse av hele saken.»
Mannen er dømt i to ulike rettssaker, det foreligger to rettskraftige overgrepsdommer mot ham, og det er to fornærmede. Linn Wiik ba ham derfor presisere hvilken sak han siktet til i uttalelsen sin. Han svarte at det gjelder Elines sak. Hva gjelder Linns sak, svarte han at den er for gammel, og at det ikke er mulig å huske hva som skjedde for så lenge siden.
