Lille Camara satt i badekaret og skrubbet kroppen hardt. Hun håpet å få like lys hud som mamma

– Mamma og pappa fikk tre barn og var sammen i syv år. Fordi det ikke var mange andre med mørk hud rundt oss, ble vi lagt merke til, sier Camara Lundestad Joof (32).

Hun er en flott, ung kvinne med krøllete, mørkt hår og gyllen, vakker hud. I vår er hun aktuell med teaterstykket Eg snakkar om det heile tida, satt opp av Riksteatret og
basert på den bitte lille boken hun skrev om egne erfaringer som mørkhudet i Norge.

En halv klode skiller oppveksten til foreldrene hennes. Moren vokste opp i Mosjøen i Nordland, mens ble faren født i Gambia i Vest-Afrika. Han dro til Europa 18 år gammel og kom til Sverige på begynnelsen av 1980-tallet. De to møttes på en nattklubb i Oslo, og han ble med henne nordover til Bodø.

Besteforeldre i sjokk

I dag vet Camara at det var et sjokk for de fantastiske besteforeldrene å oppleve hvordan datteren og hennes afrikanske mann ble tatt imot. Mange ga direkte uttrykk for at de syntes det ulike paret var «ekkelt og unaturlig».

Mormoren og morfaren visste ikke hvordan man skulle snakke om rasisme, og er i dag åpne om at de klønet det til for sin flerkulturelle familie.

– De måtte plutselig stå og forsvare min mor. Når det er sagt, har jeg vært utrolig heldig med besteforeldrene mine. De støtter meg i alt. Da jeg skrev bok om rasisme, ønsket de at jeg skulle dele feilene de hadde gjort. Mormor er 76 år og har vært med meg når jeg har holdt foredrag om boken, smiler Camara.

Hun forteller at moren er sjaman og har vært mye i Afrika. Hun har gått sin egen vei, og med en slik mamma ble det en spennende oppvekst.

Les også: Noe er alvorlig galt, men Ann-Iren er maktesløs mens moren blir en skygge av seg selv

Annerledes

Camara er blitt fortalt at hun tidlig ble gjort oppmerksom på at hun ikke var som alle andre. Noen ba henne dra tilbake dit hun kom fra. «Hvor skal jeg dra – til Bodø?», kunne den fremmelige, lille jenta svare da.

Hun var fire år da familien flyttet fra Nord-Norge til Sandefjord.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

– Fra da av opplevde jeg jevnlig å føle meg annerledes og utenfor gjennom ting som ble sagt. Jeg skjønte at jeg ikke var en hvit nordmann.

Allerede som seksåring satt hun i badekaret og forsøkte å skrubbe vekk brunfargen. Hun ville bli som sin norske mamma.

– Jeg klippet også håret for at det ikke skulle bli så krøllete. Jeg var veldig opptatt av å være den flinke jenta, som innordnet seg.

Les også: Christine (31) tilbrakte 14 år på psykiatriske institusjoner – på grunn av misforståelser

Rasisme på 17. mai

Noen episoder knyttet til å være annerledes har brent seg fast. Som en 17. mai da hun var fem-seks år gammel. Endelig passet Nordlands­bunaden som gikk i arv fra barn til barn i familien.

– Jeg var så stolt og følte meg så fin, minnes hun.

To eldre damer kom gående på torget mens den lille, glade jenta viftet med det norske flagget. Mormor var et øyeblikk i en minibank for å ta ut penger. Plutselig skjedde det som endret alt. Den ene damen rappet til henne med para­plyen og sa at hun burde skamme seg over å gå i bunad – hun var jo ikke norsk!

– Rundt oss var det mange voksne mennesker. Ingen grep inn eller sa noe, og de to damene gikk videre. For meg ble episoden så vond og vanskelig at jeg i årene som fulgte, diktet opp at mormor kom tilbake og slo damen for å forsvare meg. Jeg fortalte dette så mange ganger at jeg til slutt trodde på det selv, sier 32-åringen stille.

Måtte pynte på historien

Hver gang hun delte denne historien, la hun til mye som ikke var sant.

– Som at mormor tok meg med på tivoli og ga meg sukkerspinn etterpå. Jeg trengte en god avslutning, og derfor ble det sånn. Mange år senere har jeg måttet ta innover meg den sanne versjonen. Jeg fortalte ikke mormor hva som hadde skjedd før dagen etter. Resten av den nasjonaldagen var jeg opprørt og lei meg.

Camara er blitt godt voksen. Fordi hun har bearbeidet de vonde, rasistiske hendelsene, både gjennom terapi og kunstnerisk virksomhet, føles det lettere å sette ord på det som var tungt og vondt. Hun sier at det er for lett å henge seg opp i de sensasjonelle hendelsene, traumene, og poengterer at
rasisme er så mye mer enn det.

– Som voksen tenker jeg at damen som slo, ikke har så stor betydning. At det skjedde i påsyn av mange andre, og at ingen sa noe, er det verste. Stillheten til alle rundt meg ble min skuffelse, forklarer hun, og minner om at vi alle kan være hun som sto stille og så på. Den som lukker øynene og ikke vil se.

Les også: Som 14-åring vurderte Camilla å ta sitt eget liv. Da tok hun et valg som endret alt

Ble kalt Brunsvarten

Helt til Camara ble voksen, funderte hun på hvorfor hun bar med seg skammen over å være mørk i huden. Hun hadde heldigvis venner som var glad i henne, og som hun følte seg trygg og glad sammen med. Likevel var det som om hun ikke klarte å være tilfreds med den hun var.

I vennekretsen fikk hun kallenavnet «Brunsvarten». Camara mener det ble gjort i kjærlighet, og hun fant seg i det, selv om hun ikke likte det. Hun turte ikke å si at hun hatet dette tilnavnet.

– I stedet var jeg den som fortalte rasistiske vitser selv, og den som lo aller høyest av dem, var jeg. Det var en manisk latter, og det er fremdeles veldig sårt å tenke på.

Humor og utenforskap er et tema hun har interessert seg for. Overvektige som fleiper om egen fedme, mørkhudede som forteller rasistiske vitser, homofile som latterliggjør skeivhet. Hun laget en fore­stilling om dette gjennom den kulturelle skolesekken. Den heter Pavlovs tispe og er vist for 26 000 elever. Etter for­stillingene hadde og Camara samtaler med ungdommene, der de snakket åpent om tematikken.

– Det er viktig å få sagt at jeg også bar med meg en kapasitet. Vennene mine, som kalte meg Brunsvarten, vrir seg i dag når de tenker på hva de gjorde. Det var ikke slik at jeg opplevde rasisme hele
tiden. Men når du har opplevd ydmykelser og sjikane, går du rundt og er redd for å utløse mer av det, og det blir en belastning. Jeg følte skam over å være den jeg var.

Les også: Hjertevarme Dolga tok til seg syv små

Banket opp

Som 14-åring ble hun banket opp av nynazister. De ville binde et tau rundt beina hennes og dra henne etter en bil. Hadde det ikke vært for at en årvåken og uredd nabokone grep inn, kunne det ha gått fryktelig galt.

Hvorfor skjer slike ting?

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

– Det er ikke de verste enkeltepisodene som har preget livet mitt mest. Når mennesker er åpenbart rasistiske, er det lett å sette fingeren på det, da er det ingen tvil. Dette var en ekstrem hendelse. Men det er på mange måter verre med de tingene som skjer igjen og igjen, nærmest usynlig.

Eksempler kan være hvis en med mørk hud går på en boligvisning eller søker jobb etter jobb uten engang å bli vurdert.

– Da er det lett å bli usikker. Skjer dette fordi jeg har en annen hudfarge? Det er nesten så det blir en lettelse om noen sier noe rasistisk, for da slipper du å klandre deg selv for å være paranoid, sier Camara.

Språket har hjulpet

Den unge dramatikeren vet at mange med mørk hud har det tøffere enn hun har hatt det. Hun snakker klingende Sandefjord-dialekt og blir norsk i samme øyeblikk som hun begynner å prate.

– Når jeg åpner munnen, opplever jeg tilhørighet på en helt annen måte, forklarer hun.

Det siste året på ungdomsskolen innså Camara at hun var «skeiv» og kom ut av skapet.

– Allerede på barneskolen forelsket jeg meg både i gutter og jenter, og jeg trodde at alle andre hadde det sånn også. Så var det en annen jente som sto frem med sin legning. Hun ble grovt trakassert, og det gjorde at jeg også valgte å komme frem, for å gjøre det lettere for henne.

De to ble bestevenner.

Pappa snudde

– Å stå frem i vennegjengen var uproblematisk for meg. Den viste seg å være raus og fin. Vennene mine ble med meg på Pride. Etter dette ble jeg flinkere til å stå i den jeg er, og det er en god følelse.

Det viste seg imidlertid å være vanskeligere å ha muslimsk familie som bifil. Faren syntes det var vanskelig, og i flere år hadde de liten kontakt. Men også dette endret seg.

– Nå samler min far inn penger til Pride-festival i Gambia og kommer til Pride
i Oslo hvert år. Da spanderer han middag på meg og
vennene mine. Det er rørende, sier Camara.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

I dag er hun ansatt som husdramatiker ved National-theatret. Hun er veldig stolt over at boken hun skrev er blitt til teaterforestilling.

– Som kunstner har jeg valgt å gå inn i en sår og vond tematikk. Jeg ville ikke ha klart det uten den betingelsesløse kjærligheten jeg får fra familien min. Jeg bruker min egen historie, og dermed også deres historier. Derfor dobbeltsjekker jeg alltid med dem om det er greit at jeg formidler det ut.

Les også: Vita og Wanda om neseoperasjonene: – Det var absolutt mobberne som var årsaken

Fant selvtillit

Hun vil ikke romantisere sin egen oppvekst ved å si at hun er glad for motgangen hun fikk. Men hun ser at det gir troverdighet at hun har kjent problemene på kroppen selv. Det fine, sier hun, er at hun har lært å bli glad i selv, akkurat som hun er.

– Jeg fant min selvtillit gjennom bøker og kunst. Andre hadde funnet språket før meg og stått i liv som mitt med rak rygg. Hudfarge og legning er ikke noe du bestemmer. Jeg velger å tenke at unge ekstremister også har en historie om utenforskap. Jeg tror at de ikke er blitt sett.

Når det gjelder hverdagsrasisme, opplever hun det iblant.

– Spesielt som helgekommentator i Dagbladet, i kommentarfeltene. Fremdeles sårer det meg, huden min er ikke blitt tykkere. Forskjellen er at jeg ikke lenger føler skam, og jeg bruker ikke tid på å forsøke å endre meg selv. Nå legger jeg ansvaret hos dem som hetser. Selv går jeg med rak rygg. Jeg fylles derimot av sorg over dem som ytrer sårende ting og er rasistiske, sier Camara.

Jeg trodde alt var fint med datteren vår. Helt til helsesøster ringte

Jeg tok med barna og flyttet inn hos Dagfinn. Det skulle jeg komme til å angre på

Denne saken ble første gang publisert 10/03 2021, og sist oppdatert 10/03 2021.