DE BLÅ SIDENE

Jeg tok med barna og flyttet inn hos min nye kjæreste. Det skulle jeg komme til å angre på

Av og til kan li­vet føre deg inn på et si­de­spor. El­ler til et blind­spor, slik jeg er­far­te. Da er det vik­tig å ten­ke igjen­nom hva som egent­lig be­tyr noe.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsfoto.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsfoto. Foto: Getty Images
Først publisert Sist oppdatert

En­de­lig har jeg mak­tet å ta det siste opp­gjø­ret med mitt eget sto­re feil­steg, som også ram­met bar­na mine. Vi har blitt eni­ge om å leg­ge den ti­den bak oss og se frem­over.

Jeg har bedt om unn­skyld­ning, og mine to barn har til­gitt meg.

Et­ter at jeg ble skilt for fem år si­den, kom leng­se­len et­ter en ny mann og ny kjær­lig­het. Barna mine var seks og åtte år da jeg bli skilt, og de flyt­tet med meg.

Jeg sav­net ikke ek­sen min, men gan­ske snart be­gyn­te jeg å sav­ne noen å dele hver­da­gen med, og det ble til at jeg meld­te meg inn på en da­ting­side på net­tet. Hå­pet var å få en ny sjan­se til å tref­fe den ret­te.

Det gikk ikke lang tid før jeg fikk kon­takt med Dag­finn. Han vis­te in­ter­es­se for meg og over­øs­te meg med kom­pli­men­ter. Jeg syn­tes at han så kjekk ut, og jeg så at vi had­de fle­re sam­men­fal­len­de in­ter­es­ser.

Et­ter at kon­tak­ten var etab­lert også uten­for net­tet, kun­ne vi prate i te­le­fo­nen i timesvis på kvel­de­ne. Det lå en spen­ning mel­lom oss, og jeg var for­els­ket i han al­le­re­de før vi møt­tes før­s­te gan­gen.

Falt pla­dask

Han bod­de i et an­net fyl­ke og in­vi­ter­te meg hjem til seg en helg bar­na mine var hos fa­ren sin. Jeg var så for­vent­nings­full og spent da jeg sat­te meg i bi­len og kjør­te av gårde.

Dag­finn vis­te seg å være en ga­lant og sjar­me­ren­de mann, og jeg tenk­te at jeg had­de skutt gull­fug­len. Hel­gen ble helt over­vel­den­de. Vi gikk lan­ge tu­rer og pra­tet om alt. Selv had­de han en vok­sen sønn, men han var ikke ne­ga­tiv til at jeg had­de re­la­tivt små barn.

Et­ter den hel­gen møt­tes vi så ofte vi kun­ne, og han kom også hjem til meg mens bar­na mine var hjemme.

De lik­te ham, og sær­lig sat­te de pris på ga­ve­ne han had­de med seg.

Jeg var så op­ti­mis­tisk og po­si­tiv. Dag­finn bod­de i et stort hus like ved sjø­en, og det var for­lok­ken­de å ten­ke at vi kun­ne bo der og være en fa­mi­lie. Han had­de båt, og han ga ut­trykk for at vi ville få et godt liv sam­men med ham.

Sam­men med bar­na ble vi eni­ge om vi alle skul­le flyt­te inn hos Dag­finn. Først var jen­te­ne mine ueni­ge og mot­vil­li­ge, men Dag­finn lo­vet at de skul­le få den hun­den de all­tid had­de drømt om, og det var nok ut­slags­gi­ven­de for at de sa seg vil­lig til å flyt­te og byt­te sko­le.

Men in­nerst inne had­de jeg al­le­re­de be­stemt at det var slik det kom til å bli, så til syv­en­de og sist had­de de ikke så mye de skul­le ha sagt uan­sett.

Jeg kun­ne jo ikke gå glipp av den­ne mu­lig­he­ten til å leve ut kjær­lig­he­ten min til Dag­finn.

Jeg lei­de ut blokk­lei­lig­he­ten min – og det tror jeg nok nå i et­ter­tid var det mest for­nuf­ti­ge jeg gjor­de midt oppi alt.

I god tro tok jeg med bar­na mine og flyt­tet inn hos Dag­finn. Jeg så for meg at vi kom til å bli lyk­ke­li­ge alle sam­men og at det­te var mitt livs sjan­se til å få et godt liv, sam­men med en mann som ville meg og bar­na mine alt godt.

Ikke minst ville alt bli let­te­re øko­no­misk, et­ter­som vi nå var to. Da gjor­de det in­gen­ting om jeg måt­te pend­le et styk­ke til job­ben.

Så kom hverdagen

Det før­s­te som skjed­de et­ter at vi flyt­tet, var at Dag­finn sta­dig ut­sat­te hunde­kjø­pet som han had­de lo­vet bar­na.

Han had­de vel­dig man­ge unn­skyld­nin­ger og for­kla­rin­ger på at det ikke pas­set ak­ku­rat nå. Barna var tål­mo­di­ge, for­di jeg lo­vet dem at vi en dag og helt sik­kert skul­le hen­te val­pen de had­de drømt om.

Dag­finn vis­te snart en an­nen side enn den jeg had­de for­els­ket meg i. Han had­de noen skyg­ge­si­der som jeg ikke sat­te pris på. Rett som det var ute­ble han fra mid­da­gen el­ler and­re av­ta­ler, uten hver­ken å gi be­skjed på for­hånd el­ler være til­gjen­ge­lig på te­le­fo­nen.

Sann­he­ten var at han ikke tak­let at bar­na mine var slik de var. Han men­te at de var late og an­ner­le­des enn and­re barn. Der­med hak­ket han sta­dig på dem, med en spy­dig un­der­to­ne.

Jeg hå­pet og trod­de at alt skulle gå seg til etter hvert, og at det bare hand­let om en liten over­gangs­pe­ri­ode.

Over­for bar­na mine tok jeg Dag­finn i for­svar. Jeg skyld­te på at han var sli­ten og at han ikke var vant til å ha barn rundt seg. Slik fikk jeg bar­na mine til å trå var­som­me­re rundt Dag­finn og være be­viss­te på hva de sa og gjor­de, slik at de ikke skul­le ir­ri­te­re ham unø­dig.

Selv føl­te jeg meg mak­tes­løs, for­di jeg sta­dig for­tal­te Dag­finn at han måt­te skjer­pe seg og opp­fø­re seg or­dent­lig over­for bar­na mine, uten at det var til noe hjelp.

Les også (+) Ingen vet av vi møtes i all hemmelighet

Måt­te vel­ge

Dag­lig måt­te jeg for­sva­re og for­kla­re for bar­na hvor­for Dag­finn kri­ti­ser­te dem og var ned­la­ten­de, og ikke minst hvor­for val­pen ute­ble.

Et­ter nær­me­re et år på vårt nye hjemsted var det eks­man­nen min som ring­te meg og for­tal­te hvor­dan bar­na mine egent­lig had­de det. De mis­triv­des både sam­men med Dag­finn og på sin nye sko­le.

Min eks sa at bar­na nå øns­ket å flyt­te til ham.

Jeg ble sjokkert, for jeg føl­te at det gikk bedre mel­lom Dag­finn og bar­na. Men bar­na had­de for­talt sin far hvor­dan de egent­lig had­de det, og de had­de in­gen­ting po­si­tivt å si om vår nye livs­si­tua­sjon. Ikke minst føl­te de seg lurt når det gjaldt val­pen.

Der og da gikk det opp for meg at jeg var på feil sted. Jeg kun­ne rett og slett ikke dele li­vet mitt med en mann som ikke klar­te å ak­sep­te­re bar­na mine og be­hand­le dem med re­spekt. Jeg var an­svar­lig for barn­dom­men de­res, og de­res be­hov måt­te gå for­an mine egne.

Det var en tøff er­kjen­nel­se for min egen del, at jeg nær­mest had­de of­ret mine barns ve og vel for å være sam­men med Dag­finn.

Men jo mer jeg tenk­te på det, jo sik­re­re ble jeg på at det var nett­opp det jeg had­de gjort.

Da jeg for­tal­te Dag­finn at vi skul­le flyt­te ut, kun­ne jeg se at han ble let­tet. Han sa in­gen­ting som ty­det på at han ville det an­ner­le­des.

Nå har vi en­de­lig flyt­tet til­ba­ke til lei­lig­he­ten vår. Og vi har en­de­lig skaffet oss hun­den som bar­na var blitt lo­vet. Rik­tig­nok ikke en valp, men en skjønn om­plas­se­rings­hund, som i lik­het med bar­na mine had­de be­hov for et nytt og stabilt hjem fylt av kjær­lig­het.

Jeg har i hvert fall be­stemt meg for én ting: Jeg skal ald­ri la en mann gå for­an mine egne barn igjen. Barna mine kom­mer først, og min plikt er å gi dem tryg­ge ram­mer og en god opp­vekst.

Dag­finn har vi ikke len­ger kon­takt med, og hel­dig­vis bor han et godt styk­ke unna.

Det gjør at vi kan leg­ge det­te bak oss og la alt falle på plass i bar­nas hver­dags­liv igjen. Det er her de hø­rer hjem­me, med sine ven­ner, fri­tids­ak­ti­vi­te­ter og sko­le. Og med en mam­ma som er helt til ste­de for dem.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.