Jeg trodde alt var fint med datteren vår. Helt til helsesøster ringte

Line var verdens tålmodigste barn. Både mannen min, Ole, og jeg lo av at nettopp vi hadde fått et så rolig barn. For vi hadde begge en innebygget rastløshet.

Da Line begynte på skolen, elsket hun geometri og var nok litt nerd. Kanskje var det derfor hun ble ertet så mye? Vi kjempet lenge mot mobbingen, men da hun skulle opp i 5. klasse, skiftet vi skole.

Uventet telefon

Line begynte på en privatskole der faglig dyktighet ble høyt verdsatt. Fra da av var hun som en blomst som sprang ut. Hun begynte på dans, og plutselig var hun alltid omringet av venner.

Noen ganger tenkte jeg faktisk at det måtte være litt overveldende. Men jeg var i grunnen bare glad for at hun endelig hadde funnet gode venner. Jeg så på det som en god utvikling. Men der tok jeg feil.

Det ble brått klart da helsesøster plutselig ringte meg og sa at vi måtte ta en prat. Det hastet. Jeg dro direkte til skolen. Helsesøster fortalte at Line skar seg opp. Noen timer før hadde hun sittet på samme stol og snakket om selvmord.

Jeg hørte hva helsesøsteren sa, men forsto ikke ordene. Skjærer seg selv? Selvmord? Min datter? Jeg ble sjokkert.

Men da jeg tenkte over det, hadde jeg registrert noen tegn. Det siste halvåret hadde Line blitt mer innadvendt igjen.

Men jeg hadde tenkt at det dårlige humøret og trangen til å lukke seg inne på rommet, skyldtes at hun var blitt tenåring.

Alvorlig bekymret

Helsesøster sa at jeg måtte snakke med Ole. Line skulle få lykkepiller, og vi skulle skjerme henne. Noen skulle være sammen med henne døgnet rundt. Helsesøster var alvorlig bekymret for at Line kunne finne på å ta sitt egent liv.

Da jeg kom hjem, fant jeg Line på rommet. Hun satt med hunden vår på fanget og stirret i veggen. Plutselig ble jeg så inderlig lei meg for at ingen av oss hadde skjønt noe. Dette lille mennesket overveide å ta sitt eget liv, som vi hadde skjenket henne for bare 14 år siden.

Hun hadde konfirmert seg 14 dager tidligere, og det var en dag jeg så tilbake på med glede. Line var så glad den dagen. Nå hadde hun fortalt en fremmed om hvor ille hun hadde det – i stedet for å snakke med meg.

Jeg fortalte om besøket hos helsesøster og om planene. Jeg sa hun skulle få snakke med psykolog, og at vi kom til å være sammen med henne. Hun så på meg med et blikk så tomt og dødt at jeg ble helt kald innvendig. Jeg sa at vi gjerne ville lytte hvis hun ville snakke. Det ville hun ikke.

Psykiatrisk avdeling

En av oss var konstant sammen med henne hele den sommeren. Men på tross av lykkepiller og sommersol, ble ikke Line noe gladere. I september ble hun lagt inn på psykiatrisk avdeling.

Hun var innlagt et halvt år. Det var nesten verre enn å ha henne hjemme. Til slutt fikk vi henne hjem igjen.

Men det var ingen forbedring å spore, hverken da hun var innlagt eller hjemme. Line oppholdt seg enten i sofaen, eller i senga. Jeg vet ikke hvor vi hentet kreftene fra, men de neste to årene var vi konstant sammen med henne. Vi sov til og med i samme seng.

Jeg begynte å bli desperat og var i ferd med å gå tom for krefter. Ole og jeg pepret hverandre med bebreidelser. Hvis det ikke hadde vært for to ting som skjedde, hadde det endt med skilsmisse.

Det første som hendte, var at vi satte oss ned en kveld og måtte erkjenne at vi hadde støtt på en mur. Ingen ting endret seg, og vi hadde bruk for akutt hjelp. Vi ble enige om en nettverksgruppe for pårørende.

Forsøkte å ta livet sitt

Jeg hadde tenkt mye på Lines barndom og lett etter en forklaring. Hvis det i det hele tatt skulle finnes en forklaring, måtte det kanskje være at hun hadde kjempet så hardt for å få en ny start, at hun ikke helt hadde fått med seg selv i prosessen.

Men vi kunne ikke snakke med Line om dette. Hun lå i en sykehusseng etter et selvmordsforsøk. Hun hadde vært nær ved å lykkes.

Ole hadde passet begge barna alene og hadde brukt ti minutter på å trøste sønnen vår, August. Han hadde klemt fingeren i døra.

På den korte tiden hadde Line lurt seg inn på badet. Da Ole fant henne, lå hun med blødende håndledd på gulvet. Tanken på at hun hadde så et så intenst ønske om å dø, var uutholdelig.

Klar for å ta farvel

Natten etter at Ole og jeg hadde hatt samtalen vår, satt jeg ved Lines seng og hadde en uendelig trist opplevelse. Jeg merket at jeg var klar til å ta farvel med henne, der hun lå med armene pakket inn i gassbind etter selvmordsforsøket.

Jeg sa til henne at jeg godt forsto det hvis hun valgte døden. Jeg sa at jeg elsket henne så høyt at hvis hun ikke maktet mer, var det greit å ta farvel. Men jeg sa også at hvis hun valgte livet, skulle jeg alltid være der for henne.

Dette var øyeblikket i livet jeg var desidert lengst nede. Men det skulle også vise seg å bli et vendepunkt. For neste dag satt Line i baksetet i bilen vår på vei hjem. Stille sa hun: «Jeg velger det siste, mamma».

Jeg kan ikke beskrive den lettelsen som strømmet igjennom meg. Følelsen av at jeg ikke lenger måtte ta ansvaret for livet hennes. Det satte meg på en måte fri. Men jeg var nødt til å begynne å leve igjen. Jeg måtte ta meg av sønnen vår, som hadde blitt forsømt så lenge. Det samme gjaldt ekteskapet vårt.

Les også (+) Foreldrene mine skal ikke få lov til å ødelegge datteren vår

Valgte å bli hos oss

Da Line fylte 16 år, fikk hun plass på en institusjon. I dag er hun i gang med en utdannelse. Ole og jeg har fått mye hjelp og støtte i en selvhjelpsgruppe.

Treet har ikke vokst inn i himmelen. Men Line har det etter forholdene bra. Det er mange gode dager. Men det er også dager hvor ikke klarer å gå ut av døra.

Hun er psykisk sårbar, men det må både hun og vi lære å leve med. Kanskje var det den situasjonen – da jeg trodde hun hadde falt ned i et så dypt, svart hull at jeg trodde vi skulle miste henne – som ble avgjørende.

Heldigvis valgte hun å bli hos oss. Nå ser jeg heldigvis hvordan livsgleden til min elskede datter vokser fra dag til dag.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.