10 Stemmer om kvinnedagen :
– Når en kompis sier ifra til en annen at det ikke er greit å snakke sånn, så har det en effekt
Ti profiler svarer: Derfor er det så viktig at vi markerer kvinnedagen.
Det er tid for å gå i tog og markere kvinnedagen igjen! Men hva er egentlig det viktigste vi kan gjøre for å sikre at kvinner og menn får lik behandling og like rettigheter?
Kamille spurte ti kjente, sterke stemmer disse to spørsmålene:
1. Hvorfor trenger vi fortsatt 8. mars?
2. Hva er det viktigste vi kan gjøre for å sikre lik behandling av kvinner og menn – og hva gjør du selv?
Kaved Rashidi
Overlege, forfatter og foredragsholder
1: Fordi vi fortsatt er milevis unna å ha et likestilt samfunn med rettferdighet for alle uavhengig av kjønn.
2: Det viktigste vi kan gjøre, er å gjøre noe. Ikke bare være en passiv feminist som tenker tankene, men omgjøre dem til handlinger! For min del handler mye om å være et godt forbilde som pappa.
Alt fra at praktiske ting som at kjønnet ikke skal definere hvem som leverer og henter i barnehage, lager mat, rydder og vasker – til den generelle holdningen og måten vi snakker om kjønn og likestilling på i hjemmet.
Jeg er jo også lege, og flesteparten av pasientene mine er kvinner, så jeg møter mye kvinnehelse og forsøker å være obs på å gjøre en jobb som gir like god helsehjelp til alle, uavhengig av kjønn.
Les også: Fødselslegen advarer: Ikke overse kvinnene
Abid Raja, politiker og advokat
1: For det første må vi slå fast at vi faktisk trenger
8. mars. For selv om vi er blant verdens mest likestilte og frihetselskende land, så er det grunn til å markere og gå i tog med paroler fordi det fortsatt ikke er full likestilling engang i Norge, eller i alle sosiale lag.
Markering og tog er både en påminnelse om arbeid som gjenstår, og ikke minst en forpliktelse til å fortsette å jobbe for likestilling. Tenk at selv i Norge er det jenter og kvinner som ikke opplever frihet fra sin fødsel til sin død. Mens majoritetskvinnen, den nordiske, kjemper om «lik lønn for likt arbeid», om lik tilgang til topplederstillinger og styrelederposisjoner, er det mange «minoritetsjenter og -kvinner» som ikke får delta i fritidsaktiviteter, ikke får velge egen bekledning, som må gifte seg etter foreldrenes, kulturens og religionens krav, og som ikke makter å komme seg ut av et uønsket eller vondt ekteskap. Kampen er ikke over.
Om en løfter blikket, er det ekstremt mye solidaritetsarbeid som gjenstår på tvers av landegrensene og kontinentene. I mange land har likestillingskampen så vidt begynt, og 8. mars er også en påminnelse om at innsatsen vår behøves også på tvers av landegrensene. I mange land er likestilling satt i revers, vi har en stor kamp foran oss med å stå opp mot autoritære ledere verden over.
2: Det viktigste vi kan gjøre er å anerkjenne at begge kjønn har lik verdi. At det ene ikke er underordnet det andre, at begge har like rettigheter og krav. At begge står fritt til å ta egne selvstendige valg, og ikke må oppdras i spesielle kjønnsrollemønstre. Så trenger vi å ha politikk som fremmer disse holdningene, fra fødselen av, gjennom skole og arbeidsliv, og ha kontroll- og sanksjonsmekanismer. Her har Norge mye på stell, selv om heller ikke vi er i mål.
Da jeg var kultur- og likestillingsminister i den forrige regjeringen, ga jeg ut boka Min skyld. I boka skriver jeg mye om hvordan kvinner og menn holdes undertrykt og blir påført skyld og skam, og hvorfor også menn må frigjøres fra gammeldagse roller for at det skal bli full frihet. Noe av det som det var mest flaut å skrive om, var hvordan jeg selv, i starten av ekteskapet med jenta jeg hadde kjempet for å få gifte meg med, forsøkte å kontrollere og undertrykke henne.
Gjennom boka forsøker jeg å vise at det er mulig å frigjøre seg fra skyld og skam – at selv om du er oppdratt på ett vis, så kan du velge annerledes som voksen. Jeg tror vi har barrierer som kan og må brytes. Så skal jeg forsøke å fortsette å være en slik far for mine barn, to jenter og en gutt, at de vokser opp som frie, selvstendige og likestilte individer.
Johanna Grønneberg Mesa, journalist og programleder
1: Vi trenger fortsatt kvinnedagen 8. mars fordi jobben dessverre ikke er ferdiggjort. Så lenge det finnes mennesker der ute som tror at deres handling er rettferdiggjort ved at de er av et «sterkere kjønn», så gjenstår mye av jobben.
Når det fortsatt utøves handlinger og holdninger som vitner om forskjellsbehandling på grunn av kjønn, må vi ta disse kampene.
Tok oppgjør med fotballtrener
2: Jeg gjør altfor lite og er en av dem som bare gjør noe når jeg blir konfrontert med urett i min egen hverdag. Jeg skulle ønske svaret mitt var annerledes. Men da jeg var vitne til at min ni år gamle datter Savannah ble skreket til av en voksen mann, som dyttet fingeren sin oppi fjeset hennes og bøyde seg truende over henne, fikk jeg se med mine egne øyne hvordan en stor mann kunne bruke dette med å være det «sterkere kjønn» mot en liten jente.
Det var ikke ordene han sa eller det at han var dommer i fotballkampen hennes som var viktig – det var det at han grep muligheten til å vise sin aggressivitet, og det han mente var styrke, som truende mann overfor henne. Det var grusomt å se min lille jente, som jeg tenker på som så sterk, falle helt.
Jeg spurte hva hun tenkte da hun gikk av banen, fortsatt i sjokk og med gråten sittende langt inne. «Jeg visste at han kom til å få problemer med deg, mamma», sa hun.
Og det fikk han. Jeg leverte inn klage og politirapport på aggressiv oppførsel og behandling fra en voksen mann i en rolle der han jobber med barn. Tilbakemeldingen var rask og klar.
Han vil aldri igjen få jobbe med idrett og barn. På papiret er denne oppførselen helt uakseptabel. En voksen mann kan aldri utøve eller vise aggressivitet overfor en liten jente. I teorien er det galt, men i virkeligheten skjedde det. Mot min lille jente.
For selv om mamma ordnet opp, kom gråten da vi kom hjem. Da gråt og skalv hun av redsel for denne store mannen som hadde vist henne hvor farlig han var. Det ble en opplevelse hun aldri skulle opplevd og dessverre aldri kommer til å glemme. (Familien Grønneberg Mesa bor i USA, red.anm.)
Martha Breen, forfatter og journalist
1: Kjønnsdiskriminering finnes dessverre i alle kulturer og miljøer over hele kloden. Kvinnedagen er viktig for å ha fokus på likestilling og rettferdighet – både den historiske kampen og den som skjer her og nå. Fremdeles er det slik at kvinner generelt sett har mindre frihet til å bestemme over sine liv og sine kropper enn det menn har.
Tradisjonelle kvinneyrker er systematisk dårligere betalt enn typiske mannsyrker. Svært mange av verdens kvinner er ikke økonomisk selvstendige, og i verste fall kan dårlig økonomi sørge for at hun blir værende i en utsatt situasjon eller et voldelig forhold.
2: Det viktigste vi kan gjøre i kampen for likestilling, er å ikke tro at vi allerede er i mål. Det blir veldig sneversynt dersom privilegerte middelklassenordmenn lener seg tilbake og sier: «Nå er kampen over», bare fordi vi selv har oppnådd mye på området.
Selv jobber jeg med dette temaet hele året – ikke bare på 8. mars. Det gjør jeg blant annet ved å skrive bøker om kvinnekampens historie og ved å holde foredrag om likestilling rundt om i verden. I februar reiste jeg blant annet til Egypt for å snakke om den feministiske bevegelsen.
Les også: Først da barna var blitt store, innså Herdis hvordan hun hadde vært som mor: – Det vekket en sorg
Hermine Svortevik Oen, skoleelev og samfunnsdebattant
1: Mange vil si at vi har likestilling og like rettigheter i Norge, men sannheten er at vi fortsatt har en lang vei å gå. Det er fortsatt slik at mange kvinner tjener mindre enn menn for samme arbeid, og det er mange unge jenter som blir utsatt for trakassering og nedsettende kommentarer og blir kalt fitte og hore i møte med gutter.
Jeg har selv opplevd det, og jeg vet at jenter helt ned i barneskolen har fått slike utsagn ropt etter seg. Det er en stille aksept for dette «guttaspråket», og det må vi stoppe. Jeg synes også vi må løfte blikket og vise solidaritet med jenter og kvinner i andre deler av verden på kvinnedagen, og kjempe for likestilling og like rettigheter for alle – uansett hvor de bor.
Mange jenter er ofre for menneskehandel og seksuelle overgrep og blir fratatt skolegang fordi de er jenter. Jenter må stå sammen mot dette. Vi må si ifra, si nei og sette ned foten.
2: Vi må verne om jenters rettigheter, gjøre ord om til handling og bruke kvinnedagen til en gedigen markering og en mulighet til å skape debatt. Etter at jeg selv ble utsatt for trakassering, skrev jeg leserinnlegget Snakk med sønnen din, der jeg oppfordret fedre til å ta en prat med sønnene sine om hvordan de bør behandle og snakke til jenter.
Mange tok oppfordringen og snakket om «guttaspråket» rundt middagsbordet, og i ettertid har flere gutter kommet bort til meg og beklaget. De har forklart at de ikke var bevisst på hva ordene de sa faktisk betydde.
Selv syntes jeg det var stort å oppleve jentefellesskapet i kjølvannet av at innlegget ble publisert. Det at lille jeg og mitt lille nei gjorde et stort inntrykk på andre, gjorde også et stort inntrykk på meg. Vi er ikke alene, vi heier på hverandre. Jenter må stå sammen for frihet, likestilling og rettferdighet for alle. Jeg kommer til å bruke stemmen min og rope ut så lenge jeg har pust igjen. Og så håper jeg at jeg kan inspirere andre jenter til å gjøre det samme.
Les også: Solveig Kloppen: På 80-tallet var gymtimene på skolen for mange preget av frykt
Jarle Berhoft, musiker
1: Jeg har utrolig mange ganger gått i den allmenne fella å forveksle verden som den er med hvordan jeg synes den bør være. 8. mars kan nok fortone seg i mediene som en avleggs dag, der det krangles så busta fyker kvinnesakskvinner imellom om transkvinners rettigheter og abortgrenser, men det er vel når mediene polariserer at det selges mest nyheter.
Feminisme er helt logisk for meg – har kvinner like store forutsetninger for å lykkes, blir det bedre for alle. At det ikke er sånn ennå, synes jeg vises tydelig i debatten om ny sentralbanksjef, så får vi håpe at avgjørelsen blir sunnere enn enkelte selverklærte feministers debattinnlegg. 8. mars er symboldagen for noe som fortsatt trengs å løftes fram.
2: Jeg vil råde mannen (og egentlig også kvinnen) til å våge å tvile på om standpunktene dine faktisk er dine egne, eller nedarva gjennom mange generasjoner. Jeg blir helt matt av hvor belærende jeg klarer å være i for eksempel lukeparkerings-situasjoner, eller når det gjelder bruk av batteridrill. De reaksjonene og tankene er ikke egentlig mine, de er pappa sine, og hans kommer i arv de også. Trikset mitt er å bygge et sterkt bullshit-filter, tenke nøye når refleksene setter inn og snakke som meg selv.
Vi kjøpte en liten båt for et par somre siden, og det var ikke min innskytelse, for å si det ganske forsiktig. Jeg fikk veldig høye skuldre av å skulle eie båt, og nevnte at fatter hadde etablert en type båthold som var en smule stressa. Så sa Lisa, som jeg er gift med, at jeg hadde bevist gang på gang at jeg ikke er en blåkopi av min far, og da kan man jo eie båt på en ustressa måte også. Og sånn har det blitt!
Det er blitt en frisone uten like, null regler annet enn livsoppholdende grunnleggende sjøvett. Og det å se mamma styre båten med min sovende sønn på fanget sitt, det var helt utrolig skjellsettende! Det slo meg at jeg aldri hadde sett henne styre en båt før. Det er ikke fordi hun er underdanig eller pappa er tyrann (de er begge særs oppegående folk), men det har bare aldri vært et tema.
Vi har laga grundig regnskap over fordeling av oppgaver hjemme, og det var langt skakkere enn noen av oss var klar over i forkant. Så vi jobber med å rette opp i mentalitetens skjulte skjevheter. Og så har jeg gjort det til mantra å se mennesker først og fremst som individer og ikke kjønn eller andre kategorier.
Les også: (+) Jeg levde et liv i sus og dus. Hjemme i Norge ble brått alt forandret
Christer Torjussen, komiker
1: Så lenge vi av alle ting fremdeles ikke har klart å oppnå lik lønn for likt arbeid i dette landet trenger vi denne dagen.
2: Det viktigste vi kan gjøre er å fortsette markeringen, synliggjøre problemene og kjefte. Tørre å si fra, og ikke bare på 8. mars – protestere mot sexisme, trakassering og forskjellsbehandling både på arbeidsplassen, skolen og ellers.
For min egen del forsøker jeg å være inkluderende på tvers av kjønn, legning og alder i arbeidsmiljøet mitt – også fordi komikere er forbilder og kan motivere andre til å gjøre sin stemme hørt. Dessuten er kvoten med menn i midtlivskrise for lengst fylt opp på den norske standup-scenen.
Jeg har også fått en datter, og ser det som min oppgave å gi henne selvtillit og troen på seg selv i et samfunn som fremdeles ikke er rettferdig hva likestilling gjelder.
Marco Elsafadi, foredragsholder og «relasonshøvding»
1: Vi kommer dessverre alltid til å trenge 8. mars. Jeg sier dessverre fordi det alltid vil være visse krefter som har utdaterte meninger og som krever suverenitet. Selv om vi er langt unna å være i mål med likestillingen i Norge, er vi langt foran mange andre land.
2: Jeg har «hele» samfunnet i min egen familie, med to døtre og en sønn. Jeg mener at det er to ting som må gjøres: Det ene er å styrke selvsnakkingen til jentene. Jenter må styrke troen på seg selv og ta den plassen de fortjener. Det er så mange jenter og kvinner som lar usikkerheten holde dem tilbake både på skolen, i arbeidslivet og i livet generelt.
Det starter allerede på ungdomsskolen, når jentene sier at det ikke gikk så bra på en prøve – selv om de kanskje får toppkarakter. En gutt sier at han synes prøven gikk bra, og havner midt på treet. Jeg har sett det i arbeidslivet også, at kvalifiserte kvinner unngår å søke jobber fordi de tror at de ikke kommer til å få jobben uansett. Vi må gjøre noe med disse holdningene og denne retorikken.
Jentene må stole på at de har en verdi, og de må tørre å feile – og vi må heie på dem. Når det er sagt, er det viktig å nevne at dette selvsagt ikke gjelder alle jenter. Heldigvis er det mange jenter som har god selvtillit og er flinke til å heie seg selv og andre opp og fram.
Og så må vi lære guttene at jenter og gutter er likeverdige. De må få en ryggmargsrefleks som utløses når andre snakker nedsettende om jenter, eller mener at jenter er dårligere enn gutter. Vi må lære dem å stå opp for jenter når de ser at noen misbruker makten sin.
Den indre justisen er noe av det viktigste vi har for å endre gutters holdninger. Når kritikken kommer fra innsiden av guttegjengen, er den mer virkningsfull. Når en kompis sier ifra til en annen at det ikke er greit å snakke sånn eller sånn om jenter, så har det en effekt. Vi må ta et ansvar, oss gutta imellom. I familien vår har vi en til en-samtaler med barna våre hver uke, der vi kan snakke om det som opptar oss. I uka før kvinnedagen snakker vi med barna om disse temaene, og om at gutter og jenter er like mye verdt. Og så tror og håper jeg at vi er gode forbilder alle de andre dagene.
Les også: Fem tegn på at du er i en usunn relasjon
Christina Fraas, influenser og samfunnsdebattant
1: Kvinnedagen er en viktig dato hvor vi retter oppmerksomheten mot de arenaene hvor kvinner fortsatt ikke er likestilte menn. For noen måneder siden satt jeg i en debatt med ei dame som mente at «likestillingen har gått for langt» fordi hun selv likte at mannen tok regninga på date. Det er veldig langt unna det likestilling egentlig handler om!
Å ha tilbud om like muligheter handler ikke om at vi skal være like eller splitte alt 50/50. Kvinner skal fortsatt få være hjemmeværende mødre mens mannen går på jobb, dersom de ønsker det. Likestilling betyr jo nettopp å ha valgfriheten. Og at mulighetene våre ikke skal være forhåndsbestemte basert på kjønn.
Ble slått av fremmed mann
2: I fjor sommer opplevde jeg å bli slått ned av en fremmed, full mann. Det var først da jeg ble kjent med hvordan rettssystemet vårt svikter kvinner! Saken min ble henlagt på grunn av «bevisets stilling», selv med overveldende bevismengde. WHO omtaler vold mot kvinner som et gigantisk globalt helseproblem.
I Norge henlegger politiet en av tre anmeldte voldssaker. Jeg hadde forventet bedre! Som et av de mest likestilte landene i verden er det en tragedie at politiet henlegger 80 prosent av alle overgrepssaker, i stor grad på grunn av manglende ressurser og eldgammel juss som ikke beskytter den utsatte. Hvorfor er ikke kvinners liv og sikkerhet en absolutt prioritet?
Som ung jente kjente jeg på privilegiet av å vokse opp i Norge med gode abortrettigheter, et fungerende helsesystem og et rettssystem som passer på oss. Som ung voksen ser jeg naboland som får sine abortrettigheter innskrenket, et helsesystem som ikke forsker nok på kvinnehelse, samt et rettssystem som traumatiserer kvinner som utsettes for kjønnsbasert og seksualisert vold!
Den som sier vi ikke trenger kvinnedagen har enten ikke sett ulikhetene i praksis, eller mangler evne til å sette seg inn i andres situasjon. Når det er sagt, ligger Norge nesten hundre år foran mange andre land i kampen om likestilling. Vårt arbeid her er med på å dra verden generelt framover! Det viktigste vi gjør for å sikre lik behandling av kvinner og menn, er å ikke ta rettighetene noen andre har kjempet seg til, som vi nyter godt av i dag, for gitt. Alltid framover – og aldri bakover.
Hva jeg gjør? Jeg har laget en Instagram-konto som heter @1000historier, hvor vi forteller overgreps- og voldsutsattes historier og viser hvordan rettssystemet svikter dem. Hvor mange historier må fortelles før historien endres? Det gjenstår å se, men vi gir oss ikke før det har skapt en endring!
Les også: (+) Aldri hadde jeg følt meg så pen. Ved alteret ventet et realitetssjokk
Cecilie Kjensli, sykepleierstudent og Sexinspirator
1: Jeg tenker at så lenge det er store forskjeller mellom menn og kvinner på flere viktige områder, trenger vi kvinnedagen. Som sexinspirator har jeg jobbet for å fremme kvinnelig seksualitet i over 20 år.
Det er viktig at kvinner tør å ta plass både i og utenfor senga, og ikke være redde for å være tydelig. Jeg har nå beveget meg over i et klassisk kvinneyrke og tar utdanning som sykepleier. Omsorgsyrker er gjerne dårlig betalt, kanskje fordi omsorgspersoner er ydmyke og tidligere har vært redde for å kreve sin rettmessige lønn, men sånn er det heldigvis ikke lenger.
2: Jeg har aldri brydd meg om andres regler for hva damer skal si, mene og gjøre, noe min utradisjonelle CV er et bevis på. Som tidligere redaktør for det erotiske magasinet Cupido og gründer av egen erotisk nettbutikk, har jeg i mange år jobbet i en mannsdominert verden. Jeg har elsket det og egentlig ikke tenkt så mye over at jeg har stått alene, men da jeg tok meg en tur på messer rundt omkring i Europa, så jeg tydelig at det ikke var mange som tenkte på kvinnelig nytelse og seksualitet. Da ble det enda viktigere for meg å ta det på alvor.
For noen år siden ga jeg ut boka Sex fra ah til åh, som er en kokebok for sexlivet, og som er skrevet med kvinner i tankene. Jeg ble kalt orgasmefeminist og fikk høre at det var så viktig at jeg tok med kvinnekampen under dyna. Det var gøy å høre!
Jeg har snakket om seksualitet av én enkel grunn: For at særlig damer og de som skal få glede av å nyte oss, skal få et behagelig sexliv framfor å henge seg opp i uvesentligheter.
