mÅTTE LÆRE SEG Å LEVE PÅ NYTT
Kjetil var 18 år og hadde livet foran seg da presten ringte på døren til Nina. Livet skulle aldri mer bli det samme igjen
– Sorgen går aldri over, men jeg har gradvis lært å glede meg over livet igjen, sier Nina Elisabeth Ellingsen.
Kjetil døde en tidlig om morgenen søndag 23. april 1995. Tre måneder før han skulle fylle 19 år, tok livet slutt.
Bare 200 meter fra huset der mor og far og de to søsknene sov, endte bilturen med fem ungdommer på verst tenkelig måte.
Da presten ringte på døren hjemme hos Nina Elisabeth Ellingsen (70) denne natten, skulle livet aldri mer bli det samme igjen.
– Jeg nektet å tro at det var sant. Jeg gikk inn på rommet hans og så at Kjetil nettopp hadde vært der. Chipsposen og en brusflaske sto igjen etter ham. Jeg kunne ikke forstå det og nektet lenge å innse at han var borte for alltid. Jeg måtte se Kjetil for å forstå at han var død.
Ikke dårlig samvittighet
Nina Elisabeth Ellingsen kjemper med tårene. Det er snart 30 år siden sønnen døde. Fremdeles kan sorgen overmanne henne.
Men hun omfavner tårene og savnet. Det er en del av livet hennes nå. Dessuten er det godt å prate om Kjetil selv om tårene presser på. Det holder minnene levende.
Det tok mange år før hun igjen kjente på en indre, grunnleggende glede som sakte begynte å vokse i henne igjen. I dag er hun fortrolig med at følelsen av lykke kan dukke opp.
Hun kjenner ikke på dårlig samvittighet når hun ler høyt. Den dårlige samvittigheten er borte. Savnet og sorgen vil alltid være der, men samtidig er det så mye å glede seg over.
– Jeg trodde ikke det skulle være mulig å leve videre, men jeg hadde to barn til som trengte en mamma. Jeg måtte være sterk for dem. Men det var først fem år etter ulykken at jeg innså at Kjetil var borte for alltid. Først da jeg forsto det, kunne jeg ta fatt på et nytt kapittel i livet.
Les også: Amalie hørte stadig «Du overreagerer. Ta deg sammen». Men det var ikke så enkelt
Kom hjem til påske
Kjetil gikk ett år på handel og kontor etter ungdomsskolen før han og en kamerat valgte å ta ett år på folkehøgskole utenfor Gjøvik. I april 1995 kom de hjem til påske.
Det var vår, og Kjetil var snart 19 år. Det var helt naturlig at han dro på fest med kamerater.
– Vi vet at han kom hjem den natten. Men han ble hentet igjen. Sjåføren var beruset og fikk senere fengselsstraff for å ha kjørt bilen som endte i fjellveggen. Kjetil satt ytterst på høyre side, som traff fjellet, og han fikk den største belastningen.
De andre ungdommene overlevde. Kjetil kom aldri mer hjem igjen.
Arret i hodet
Nina og hennes daværende ektemann Per fikk se sønnen på Haukeland sykehus. Han hadde få ytre skader. Bare et stort arr i hodet vitnet om en nødvendig obduksjon.
– Jeg var i sjokk og fortsatte å fornekte alt som hadde skjedd. Vi var på ulykkesstedet for å se og for å få vite hva som hadde skjedd. Vi var også på Haukeland sykehus noen dager etter ulykken, der vi fikk se ham, sier Nina om det som ble et sterkt minne.
– Da Kjetil kom hjem til påske det året, ville han overraske oss og gjemte hodet inne i en hette. Han hadde nemlig barbert seg på hodet før han dro hjem. Vi lo godt da han avslørte et glattbarbert hode. Der han lå på sykehuset, var det litt rart at han ikke hadde hår. Arret ble så synlig.
Feiring midt i sorgen
Kjetil ble begravet, og kirken var fullsatt av familie og venner. Det var nesten uvirkelig at en kirke skulle være full av ungdommer som sørget over tapet av en kamerat. Men Kjetils venner ble til stor trøst for Nina Elisabeth.
Uken etter begravelsen ble Kjetils søster Camilla konfirmert. Midt i sorgen skulle familien feire hennes store dag. Det kjentes nærmest umulig å skulle klare det, men presten anbefalte familien å gjennomføre konfirmasjonen.
– Vi gjorde som han sa. Han var vår aller beste støtte gjennom mange år etter ulykken. Konfirmasjonen ble en enklere feiring enn hva vi hadde planlagt, men vi klarte det, sier Nina Elisabeth, som allerede denne dagen fikk den første påminnelsen om at livet måtte gå videre.
– I starten kjente jeg på dårlig samvittighet hver gang jeg gledet meg over ting. Det var liksom ikke riktig å være glad. Først etter fem år våknet det en spire i meg, en indre glede, som viste meg veien videre. Jeg kunne begynne veien mot et nytt kapittel i livet.
Les også: (+) Melissa satt på hjemmekontor da hun brått ble rammet av ubeskrivelige smerter: – Plutselig gikk alt i sakte kino
Begynte et nytt liv
Den lille spiren vokste og førte til endringer. Barna hadde flyttet ut, Nina forlot ektemannen og flyttet inn i en leilighet. Sorgen hadde tæret på dem begge, og Nina kjente at hun måtte bruke kreftene på å finne sin egen vei tilbake igjen.
Det var viktig å slippe til den indre gleden hun hadde før sønnen døde.
Nina valgte å flytte tilbake til Sandviken like ved Bryggen i Bergen. Det var her familien bodde da Kjetil var liten. Her kunne hun gå i de samme gatene som Kjetil tok sine første skritt. Hun oppsøkte parkene han hadde lekt i og vekte til live minner om et liv som for alltid var over.
Etter ett år kjente Nina at hun kunne ta et slags farvel. Det gikk endelig opp for henne at sønnen var borte for alltid.
Les også: Diagnosen var en lettelse i starten, men Helene skjønte raskt at det var alvorlig
Lov å nyte livet
– Det blir aldri et fullverdig godt liv igjen uten sønnen min, men jeg klarer i dag å verdsette det gode i livet. Jeg har heldigvis aldri vært deprimert. Det er alltid gode opplevelser som kan dra meg opp igjen, og jeg kan fryde meg over ting som skyver sorgen litt til side, sier Nina Elisabeth, som gleder seg over livet.
– Du lærer til slutt å leve med sorgen og savnet, men du må bidra litt selv og gjøre det beste ut av de dagene vi har fått. Jeg synger i kor, jeg isbader, går i fjellet, står på ski og gleder meg over å få være bestemor til fire. Det er lov å nyte livet selv om sønnen min er borte.
Nina Elisabeth har valgt å fylle livet sitt med opplevelser og daglige tilskudd av positiv energi. Nylig fikk hun fallskjermhopp i 70-årsgave. Hoppet ble gjort i juli på Voss.
– Det var både nifst og fantastisk. Det var en lørdag, været var helt strålende og alle var så profesjonelle og rolige. Jeg hadde roen hele tiden, og da jeg var i flyet, var det jo ingen vei tilbake, sier den modige 70-åringen, som prøver å beskrive den vanvittige følelsen av å fly.
– Det beste var da fallskjermen løste seg ut. Før det skjedde, falt jeg 2000 meter ned mot bakken i full fart. Men da fallskjermen åpnet seg, ble det helt stille. Jeg bare fløt sakte ned mot bakken. Det var helt fantastisk. Jeg har aldri vært så nær Kjetil som jeg var i det øyeblikket.
Vi skal møtes igjen
Nina Elisabeth er ikke religiøs. Likevel har hun en sterk, indre overbevisning om at hun en dag skal få møte Kjetil igjen.
– Jeg tror han finnes der ute et sted. Derfor har jeg en ro nå. Dessuten er jeg trygg på at jeg aldri kan bli rammet av noe som er verre enn det jeg allerede har opplevd.
Mye har endret seg i livet til Nina Elisabeth. I dag bor hun i Fyllingsdalen med ny samboer, hun har blitt pensjonist og har tid til å være til stede for barn og barnebarn.
Akkurat nå er Henriette på besøk. Det er hennes eldste barnebarn, og hun er like gammel som Kjetil var da han døde for snart 30 år siden.
– Jeg har vokst opp med en onkel som er her, og en som ikke er her. Mamma og mormor har alltid fortalt om Kjetil og gjort ham til en del av livet mitt. Jeg vet at han lever videre i hjertene deres, sier Henriette.
Hun innrømmer at hun ikke klarer å sette seg inn i den bunnløse sorgen som følger av å miste et barn.
– Jeg kan forstå at det må være en enorm smerte, men det er noe jeg umulig kan forestille meg. Jeg bryter jo fullstendig sammen når katten vår dør. Hvor mye verre må det ikke være å miste sitt eget barn? sier hun.
Den største lykken
Henriette ligner mye på sin onkel Kjetil. De har mange av de samme trekkene, det samme smilet og de varme, kloke øynene.
– Det var helt fantastisk da min datter Camilla ble gravid, det kan ikke beskrives. Da Henriette kom til verden, var det en stor lykke for oss alle. Og et halvt år senere kom min sønnesønn Lukas til verden. Året etter Martin, og Jakob fem år senere. Fire barnebarn på seks år, sier mormor Nina, som har tre barn.
Kjetil, som er død, Camilla på 44 og Fredrik på 40 år.
– Vi har noe inni oss som gjør at vi klarer å håndtere den aller verste sorg og smerte. Selv når vi er helt på bunn, når man tror at man skal dø av sorg, gir livet deg krefter. Du blir sterkere enn du tror er mulig. Det er viktig å vite at det går an å komme seg opp igjen, sier Nina.
