åklekunsten
Katherines store lidenskap står i fare for å dø ut: – En del av vår kulturarv
I flere tiår har den tidligere husflidskonsulenten Kathrine tatt vare på gamle åklær. I oktober viste hun dronning Sonja et knippe av de vakreste.
I oktober 2024 var Kathrine Holmegård Bringsdal i Telemark Museum i Skien i forbindelse med Norges Husflidslags Tekstilsymposium.
Arrangementet gikk over en helg og handlet i hovedsak om rødlistet håndverk, altså teknikker som står i fare for å bli glemt.
Åklær, eller tepper, som hun selv kaller dem, er hennes hjertebarn.
– Disse fantastiske teppene er vår kulturarv. De forteller historier om norske kvinner som satt time etter time ved veven og skapte den vakreste kunst. Å skape slike ting er nennsomt, tidkrevende pirkearbeid, sier 79-åringen.
Dronning Sonja besøkte også symposiet. Kathrine hadde møtt dronningen før og ble nok en gang imponert over hennes engasjement.
Dronningen er Norges Husflidslags høye beskytter, og hun har et stort engasjement for tradisjonshåndverk.
Under tekstilsymposiet var hun gjest og stoppet opp for å høre, se og lære om rødlistede teknikker.
– Dronning Sonja er så interessert i norsk håndverk, og det er veldig inspirerende å snakke med henne. Jeg opplever henne som en fantastisk person som stiller mange gode spørsmål, sier Kathrine.
Hun er levende opptatt av å dele med alle hvilke skatter som fortsatt finnes gjemt og glemt i gamle kister, på loft eller i kjellere rundt om i Norge.
Rødlistet kunst
I dag er åklekunsten rødlistet. Det betyr at de ulike teknikkene som er blitt brukt til å lage åklær, står i fare for å dø ut om de ikke bringes videre fra eldre til yngre generasjoner.
Du har garantert sett et åkle noen ganger gjennom livet. Det er et mønstret, vevd teppe.
Ordet åkle kommer av det norrøne áklæði og betyr sengeteppe. Ordet er funnet i bruk i norske kilder fra 1300-tallet. Kilder viser at åklær i hvert fall har vært i bruk i Norge siden middelalderen.
Kjært barn har mange navn: I ulike deler av landet kalles det teppe, grene, båtrye eller åkle.
Man antar at teppene helt fra starten ble brukt til å legge over senger eller hengt på innsiden av ytterveggene som dekor og varmeisolasjon.
De ble vevd i ulike teknikker, som oftest med ornamentalt mønster.
Kathrine forelsket seg i åklær allerede under oppveksten. Hun vokste opp i en håndarbeidsfamilie og hadde mange flinke formødre.
– Min far arvet et åkle i dobbeltvev. Det var rødt og svart og hadde en størrelse som er vanlig for gamle åklær, cirka 1,32 x 1,72 meter. Det var, som andre slike tepper, vevd i to biter og sydd sammen. For at alt skulle stemme, måtte mønstrene passe, og det krevde gode vevere, forteller hun.
Les også: Esther kunne hatt late dager som pensjonist. I stedet tok hun et spenstig livsvalg
Det fine veggteppet
Det var Kathrines tippoldemor, Asborg Knutsdatter, som hadde vevd teppet som hang hjemme hos dem på Holmegård i Holum, i dag i Mandal og Lindesnes kommune.
Hun ble født på slutten av 1790-tallet og døde i 1874.
– Jeg ble tidlig fascinert av det fine teppet. Da jeg begynte på Kristiansand husflidskole som 17-åring, spurte jeg: «Kan jeg få lære å veve dobbeltvev?»
Kathrine arvet ikke teppet etter tippoldemoren. Men hun arvet et annet teppe, som hun også kjenner historien til.
Tippoldemoren ønsket at de tre døtrene skulle gå på husflidskole og lære å veve. Men det ville de ikke, så hun gjorde det selv i stedet. Etterpå vevde hun ett åkle til hver av dem.
Da den ene datteren giftet seg i 1852, fikk hun det ene.
– Jeg vil tro at dette var en flott bryllupsgave å få. Ett av de andre teppene hun vevde, havnet etter hvert i mitt eie. Det er i fantastisk ull, og det er også rødt og sort. Egentlig ville kusinen til far gi det til sin svigerdatter. Men hun ville bruke det som gulvteppe, og derfor fikk jeg det i stedet. Jeg ble så glad, forteller hun.
Hun var 20 år gammel da hun var ferdig utdannet i 1965. På 1970-tallet ble hun spurt om hun kunne tenke seg å holde vevkurs.
Frem til da hadde hun jobbet som assistent i husstell på yrkes- og ungdomsskole og hadde vevd på fritiden.
– Jeg begynte med å holde flatvevkurs. Der ble det laget alt mulig: løpere, håndklær, duker og åklær til å henge på veggen, minnes hun.
Besteforeldrene til Kathrine brukte åklær som sengetepper til langt inn på 1900-tallet.
Det ble gradvis mindre vanlig å bruke åklær som sengeteppe, men det ble mer og mer vanlig å bruke det som veggpryd, forteller hun.
Les også: (+) «Der ingen skulle tru»-Tor-Evert: – Å bli pappa og være en familie er det største som har skjedd meg
Stor innsats
Kathrine har nå holdt vevkurs i 25 år og har lært opp andre i mange ulike teknikker.
Hun har mottatt kulturpriser for sitt utrettelige opplæringsarbeid.
Åklærne hun har med seg denne dagen, er alle tunge og i fantastisk ull, og de er godt tatt vare på.
– At de er tunge, gjorde at de egnet seg godt som sengetepper. De både ga varme og holdt på varme. I sin tidlige historie ble de lagt oppå halm for at halmen ikke skulle bevege seg. Oppå åklærne ble det lagt et mykere ullteppe. Oppå der igjen, et såkalt kviddel som overbredsel og oppå der en fell. Så et åkle på toppen. Mine besteforeldre la ryen med flossen ned når de sov og med flossen opp som pynt på dagtid, oppsummerer hun.
Etter hvert som dynene kom, fikk åklærne en mer allsidig bruk. Ikke minst ble de brukt til siste trevl, hvilket Kathrine har en historie om.
Helt siden hun giftet seg med Hans Bringsdal som ung, har hun bodd på Stoveland i Holum. Ektemannen er død og sønnen har overtatt driften, men Kathrine bor fortsatt der.
– Det er åklehistorier knyttet til slektsgården. Se på denne ryen som svigermoren min fant på låven. Den hadde først ligget på en annen gård. Der ble den brukt til å hive over potetene for at de ikke skulle fryse om høsten. På en auksjon i 1920 havnet den hos oss. Vi brukte det på samme måte, den holdt potetene frostfrie. Jeg har klippet ut det fineste stykket og tatt vare på det.
Kathrine smiler og viser frem et annet teppe. Det er et gammelt kisteklede, altså tøystykket som ble lagt over en likkiste. Et kors er motivet på midten. Oppå ble det gjerne satt et håndstøpt lys og en salmebok til pynt.
– Da jeg i 1982 ble fylkesleder i Husfliden Mandal, fant vi en bankbok med penger som skulle brukes til kulturelle formål. Husfliden hadde allerede flere gamle tepper, og vi bestemte oss for å dra på auksjon for å kjøpe inn gamle åklær som kunne utgjøre en samling, sier hun.
Målet var å ta vare på alle de ulike variantene som finnes.
– I dag har vi en flott samling av både kjøpte tepper og tepper vi har fått i gave. Til sammen er det snakk om 500 registrerte tepper.
Alle kan lære teknikken
En gang kom hun over en gammel kiste med flere gamle, vevde tepper.
De var behandlet med naftalen for å unngå at de skulle bli ødelagt av møll.
– Jeg tok teppene med hjem og vasket dem. Hele huset luktet kjemikalier. Etterpå leste jeg at naftalen er en nervegift. Heldigvis ble jeg ikke skadet, forteller hun.
Hun har lest seg opp og vet det som er verdt å vite om åklekunsten. I Laudal, tre mil fra Mandal, vevde alle kvinnene åklær for salg til Den Norske Husflidsforening.
Dette var i de harde 1930-årene, i en tid da en vever tjente like mye som en skogsarbeider. Resultatet var at ingen gårder i området ble solgt på tvangsauksjon, noe som var vanlig i bygder på den tiden.
– Også min svigermor jobbet for dem. Hun vevde store puter, forteller veveentusiasten.
Dronning Sonja fikk se åtte av teppene i samlingen til Vest-Agder Husflidslag. Det ene med kjerringtenner, vevd i hel ull, med én tråd over, én under og to og to renningstråder. Når det veves slik, blir det brede «tenner».
Vi plasserer åklesamleren foran et vakkert og veldig gammel roseteppe fra 1800-tallet. Det er fra Rosseland, vevd av Anna Torkildsdtr Bjerland.
Teknikken er rutevev og mønsteret er «Berlin wool work», som opprinnelig var et korssting broderimønster. Kunstverket var ett av de som dronning Sonja fikk nyte synet av.
– Hvor vanskelig er det å veve et roseteppe?
– Alle som vever, kan få til dette. Du trenger ikke å lage et stort åkle, men kan lage en pute eller en løper. Det viktigste er at teknikken tas vare på. Mønstrene er bærere av norsk kvinnehistorie og er et bilde på livene som folk levde rundt om i Norge.
Kathrine oppfordrer alle til å verdsette og ta vare på gamle åklær.
– At åklær slenges bort og selges billig i bruktbutikker, er trist. Jeg vet at en vever av et åkle, som det tok åtte dager å veve, både dag og natt, fikk 16 kroner for jobben på 1800-tallet. Timebetalingen var ikke høy.
Som pensjonist reiser Kathrine rundt for å fremsnakke åklær.
Hun har også holdt kurs i å veve rosetepper. Mønstret gikk som en farsott rundt om i verden.
Det gikk også fra Mandal til Åseral, der kvinner gjorde det om til rutevev.
Selv vever ikke Kathrine så mye lenger, men hun sier:
– Når du vever, kan du tenke på alt annet, og derfor er det meditativt.
Les også: Geirmund er 12. generasjon odelsgutt. Gården hans er noe utenom det vanlige
Kirkekunst
Historien til åklærne handler om pynt og isolering på vegger, men også om kirkekunst i form av utsmykking i kirkerom.
I moderne tid er de blitt påsydd skinnfeller og blir gjerne sett på som noe som passer på hytta. Fra 1900-tallet ble åklær stort sett brukt som dekorative bordtepper og veggpryd.
Mønstrene på mindre steder og på de ulike gårdene hadde ofte utspring i områdets mønster og varierte dermed fra sted til sted.
Det kunne også være forskjellige vevteknikker, for eksempel rutevev, dobbeltvev og danske border.
– På Sørlandet, der jeg bor, har det ikke vært veldig utbredt å veve tradisjonelle åklær. Men i praktisk talt hele Norge er det blitt vevd flotte tepper, som er vel verdt å vare på, sier Kathrine Bringsdal.
Hun er glad for oppmerksomheten rundt hjertebarnet, og hun håper at ingen gamle tepper går til spille.
