Brevvenninner i 70 år
13 år gammel fant Lilli et ukeblad på toget. Det ble starten på et helt spesielt vennskap
For 70 år siden fant 13-årige Lilli et eksemplar av «Flittige Hænder» på toget. I det danske ukebladet søkte færøyske Anna etter brevvenner. Det ble begynnelsen på et dypt vennskap.
Det er fredag morgen på Hotel Bellasky i København, og Lilli Lauridsen (82) og Anna Mohr (83) sitter ved et bord i hotellets kafé og nyter en cappuccino.
En konfirmasjon har brakt Lilli til den danske hovedstaden, og tilfeldigvis skulle også hennes færøyske venninne, Anna, i konfirmasjon på Sjælland.
Dermed kunne de to møtes for en overnatting på hotellet. Om en liten stund drar de igjen hver til sitt – Lilli hjem til Sig på Vest-Jylland, Anna til datteren i Vordingborg, før turen går tilbake til Thorshavn på Færøyene.
Selv om det bokstavelig talt er et hav mellom dem, griper de to venninnene enhver sjanse til å møtes.
– Vi prøver alltid å treffes når vi har mulighet til det, sier Lilli, og Anna legger til:
– I mange år tok vi fergen fra Thorshavn til Esbjerg når vi skulle til Danmark, og vi stoppet alltid i Sig på vei til København. Slik har vi hatt mange hyggelige stunder.
Stabler med brev
På denne måten har de to kvinnene holdt vennskapet ved like i en mannsalder. I tillegg til de korte møtene på vei til noe annet, har de besøkt hverandre utallige ganger, de har reist sammen, snakket i timevis på telefon, skrevet e-poster og det som startet det hele: Sendt stabler med brev.
I år kan de feire 70-årsjubileet som venninner. Det hele begynte med en tilfeldighet som involverte magasinet «Hendes Verden», som tidligere het «Flittige Hænder». De har også tidligere fortalt historien sin, i nettopp dette bladet.
– Jeg sa til datteren min: «Det er helt utrolig at Anna og jeg har kjent hverandre i 70 år!» Hun foreslo at vi skulle fortelle historien vår. Jeg tenkte på det i noen dager, og så bestemte jeg med for å gjøre det. For det er en morsom historie, synes Lilli, som tar oss tilbake til begynnelsen.
Les også: Evy satt fast på fjellhylle i to døgn. Så dukket Lars opp
Bladet på toget
På en togreise fra Esbjerg til Sig i 1954 satt en kvinne rett overfor den da 13 år gamle Lilli. Hun leste i «Flittige Hænder».
Da kvinnen gikk av toget, lot hun bladet ligge. Lillis mor foreslo at datteren kunne ta det med seg, fordi familien ikke hadde råd til lesestoff.
I bladet kom Lilli over en annonse fra Anna som søkte etter brevvenner.
– Det var bare et navn og et billett merket-nummer, så jeg visste ikke noe om henne da jeg skrev det første brevet. Men jeg syntes det var litt eksotisk at hun bodde helt oppe på Færøyene, minnes Lilli, som høflig spurte moren om lov – hun måtte ha råd til frimerkene.
Lilli var imidlertid ikke den eneste som ønsket å korrespondere med en jevnaldrende fra Færøyene. Anna fikk en sekk med 42 brev fra gutter og jenter som alle ønsket å være brevvennen hennes.
– Vi var flere klassekamerater som hadde søkt, men av en eller annen grunn var jeg den som fikk flest svar, sier Anna.
– Da postkvinnen kom med posen sa hun: «Du verden, så mange brev du har fått!» Det var gøy.
Les også: (+) Leserne forteller: Mamma, jeg tror du vet hvorfor vi ikke kommer på besøk til deg
Tuberkulose i København
Blant de mange brevene valgte Anna seg ut tre jenter og en gutt som hun svarte.
Lilli var en av dem, for hun hadde utmerket seg ved å utforme forespørselen hennes som det vi kan kalle et snøklokkebrev på norsk, et brev der man har klippet symmetriske mønstre etter å ha brettet papiret.
Brevvenninnene begynte å skrive til hverandre omtrent en gang i måneden. Etter ett års tid, avsluttet Anna kontakten med de andre brevvennene, men hun og Lilli fortsatte.
– Jeg vet ikke helt hva grunnen var. Vi forsto nok bare hverandre godt, funderer Lilli.
Det hjalp også at de to jentene fulgte hverandre gjennom livet. I 1957 fant de begge kjærester, som de senere giftet seg og fikk barn med.
På grunn av avstanden gikk det imidlertid hele 14 år før de møttes. Det var i 1969, da Lilli måtte besøke broren som var innlagt med tuberkulose i København. Samtidig var Anna tilfeldigvis i hovedstaden.
Da de endelig sto overfor hverandre, føltes det ganske naturlig.
– Vi hadde sendt hverandre bilder opp gjennom årene. Vi snakket ikke i telefon den gangen, det var altfor dyrt, men vi kjente hverandre veldig godt gjennom brevene, husker Anna.
Knyttet bånd i sorgen
Det skadet ikke på vennskapet at ektemennene, Lillis Svend og Annas Ingi, kom godt overens. På samme måte ble barna deres kjent med hverandre. I 1975 tok Lilli båten til Thorshavn for første gang for å besøke brevvennens familie med mann og barn.
– Barna og jeg ble så sjøsyke! Men vi hadde en flott tur og møtte Annas familie og vennene hennes. Færinger er svært gjestfrie, og vi ble invitert overalt. Vi ble også kjent med den færøyske kulturen. Vi har ofte fått med oss fisk hjem, fem kilo torsk i avispapir, sier Lilli.
Det ble mange besøk opp gjennom årene, etter hvert med fly. Parene ble så gode venner at de spøkte med at de ville tilbringe alderdommen sammen i en gammel hytte.
Men planen gikk i vasken da Svend døde av kreft i en alder av 75. Samme år fulgte Ingi etter, han var syk av ALS. Nok en gang førte omstendighetene de to kvinnene sammen, og sorgen førte dem nærmere hverandre.
– Det betydde alt for meg å ha Anna å snakke med. Vi kunne snakke en hel kveld over datamaskinen, og ingen forsto meg som Anna, sier Lilli, tydelig rørt av tanken på den vanskelige tiden.
Det skrevne ords magi
Nå er det over 25 år siden det ble slutt på de fysiske brevene – bortsett fra invitasjoner til ulike fester.
Men det går mange e-poster frem og tilbake over Atlanteren, akkurat som ukentlige telefonsamtaler er mulig i dag fordi det er billig å ringe via Messenger.
Men Lilli takker brevpapir, håndskrift og frimerker for at vennskapet ble så sterkt i utgangspunktet.
– Jeg tror man blir kjent på en annen måte når man skriver til hverandre. Du skriver ærlig om hva du tenker og opplever. Jeg er litt sjenert og ikke så flink til å snakke med folk jeg ikke kjenner, og da er det lettere å skrive, sier Lilli.
Hun sender ofte en kjærlig tanke til tilfeldighetene som ga henne en venn for livet.
– Tenk at jeg fant bladet på den måten. Det er som om det var meningen at vi skulle bli kjent med hverandre. Det må være skjebnen som grep inn.
Anna er enig. I Lilli har hun fått mer enn én venn. Som hun sier:
– Vi er nesten som familie.
