KRIGEN I UKRAINA
Katharina (43) var på Facebook og lette etter barneklær da det dukket opp en tekst som traff henne dypt i hjertet
Da Katharina (43) så innlegget på Facebook, var hun fast bestemt på å hjelpe. Kort tid etterpå hadde hun sagt ja til å gi husly til to kvinner – og det uten å ha spurt sin mann først. – Hjelper du andre, hjelper du også deg selv, mener hun.
Jeg var midt i en drøm, og trodde først det bare var telefonen som vibrerte. Men det var eksplosjoner. Huset ristet. Jeg løp til balkongen. Det var fortsatt mørkt, men på grunn av eksplosjonene var hele byen opplyst. Jeg ble livredd, sier Katheryna Hryshunova (22).
Hun kommer fra Zaporizjzja, men har bodd i Kharkiv, den nest største byen i Ukraina, de siste fem årene. Kate, som vennene kaller henne, forteller om den dramatiske morgenen 24. februar i år, da Kharkiv var under angrep.
– Jeg begynte å pakke kofferten. Favorittklær, bursdagsgaver, kosmetikk ... Så ble jeg innhentet av lyden av bomber. Det var virkelig krig! Jeg dro fra både kofferten og leiligheten min. I det øyeblikket innså jeg at jeg forlot hele livet mitt, sier hun.
Kate fikk bare med seg en liten ryggsekk med en bærbar PC, varme sokker og en genser. Etter hvert stanset eksplosjonene, og i soloppgangen skrev hun et brev til foreldrene sine og sa at de ikke måtte bekymre seg for henne. Så dro hun til en t-banestasjon.
– Folk var redde, men vennlige. Vi hjalp hverandre. Jeg sov lite, og stemningen var alvorlig. Det var tusenvis av mennesker og søppel over alt. Det gikk ingen busser, t-baner eller taxier, så vi måtte gå i timevis for å komme fram, forteller hun.
Folk var livredde
Også Ekaterina Ruslanovna Komissarova (23) våknet brått den morgenen i februar. Hun er fra Lysytsjansk, en by med 105 000 innbyggere i fylket Luhansk sørøst i Ukraina.
– Jeg overlevde krigen i 2014 og hadde ikke forestilt meg at det kunne skje igjen, sier hun stille.
Også hun pakket med seg noen få ting og dro til en t-banestasjon, der hun var våken i to døgn.
– Jeg takker Gud for at det var mat og varme der. Men folk ble utmattet – og maten tok slutt. Jeg bestemte meg for å flykte og tok tog til Lviv, en by
vest i landet.
Toget tok tolv timer, og deretter sto Ekaterina ni timer i kø for å komme seg på toget til Polen.
– Folk var livredde. Mange hadde panikk og dyttet hverandre. En stund tenkte jeg at jeg ikke ville klare det. Foreldrene og besteforeldrene mine ble igjen i hjembyen vår, mens broren min bor i England. Han flyttet dit før krigen startet, forteller hun.
Selv flyttet Ekaterina til Kiev tre måneder før krigens utbrudd. Hun fikk en stilling i et stort selskap, der hun jobbet med markedsføring. Etter jobb pleide hun å trene og møte venner på kafé, og hennes største lidenskap var å fotografere og lage videoer til YouTube og TikTok.
– Når jeg ser på Instagram-kontoen min, forstår jeg at jeg levde et veldig lykkelig liv før krigen. Jeg hadde jobb og tak over hodet. Nå er alt borte.
Les også: Krigen i Ukraina har i virkeligheten pågått i mange år
Traff dypt i hjertet
Den 10. mars satt trebarnsmamma Katharina Frogner Kockum (43) hjemme i Asker i Norge og lette etter brukte barneklær på Facebook. Midt mellom annonser for bukser og gensere kom hun over en tekst som fanget oppmerksomheten hennes:
«Elskede og fine venner. Vi har stort behov for å finne husly for våre ukrainske ensomme kvinner, enslige mammaer med barn og flerbarnsmødre. Det kommer flere og flere hit. Stakkars ukrainske folk! Om dere har mulighet til å åpne døren til hjemmet deres og gi dem tak over hodet, seng og mat, skriv gjerne i denne gruppen. Fortell hva dere kan tilby og hvor mange personer dere kan ta inn. Vi ukrainske mennesker takker dere hjerteligst for alt dere gjør for oss, for at dere står på vår side – og gir oss så mye omsorg og kjærlighet.»
Teksten var skrevet av en ukrainsk kvinne som har bodd i Sverige i 18 år.
– Det hun skrev traff meg dypt i hjertet. Jeg har et stort hus i Sverige, og kjente at jeg måtte hjelpe. Jeg skrev at jeg kunne tenke meg å ta imot en barnefamilie og fikk svar med en gang, forteller Katharina, som selv er svensk, men har bodd i Norge siden 2008.
En ung kvinne på grensen
Den ukrainske kvinnen skrev at det sto en ung kvinne på grensen til Sverige. Hun visste ikke hvor hun skulle ta veien. Kunne Katharina ta henne imot?
– Jeg måtte jo bare si ja. Jeg skrev at jeg skulle klare det. En halvtime senere fikk jeg spørsmål om jeg hadde plass til en til. Jeg var usikker siden jeg bare har ett gjesterom, men svarte at hun kunne få bo på et av barnerommene, sier Katharina.
Trebarnsmoren skrev at hun befant seg i Norge, der familien bor mesteparten av tiden, men at hennes eldste sønn, som bor fast i Sverige, kunne ta imot kvinnene i familiens hus i Borlänge i Dalarna. Det var mat i kjøleskapet og fryseren som de kunne forsyne seg av.
– Da jeg skrev dette, hadde jeg ennå ikke snakket med Tarjei, mannen min, eller guttene våre Lukas, Noah og Jacob. Men jeg har en veldig tolerant mann, og følte meg trygg på at han kom til å støtte meg. Han er terapeut og har et stort hjerte. Da jeg fortalte hva jeg hadde sagt ja til, svarte han at det var både riktig og viktig. Det ble en veldig enkel samtale, sier Katharina.
Og mens hun fortsatt følte at det hadde vært enklere å ta imot én gjest kontra to, mente mannen at det var fint at de var to som kunne støtte hverandre.
– Selv om de to ikke kjente hverandre fra før, har de jo felles språk, kultur og erfaringer, sier hun.
Les også: (+) Tone Birgitte om farfars hemmelighet: – Det var som om hele min verden raste sammen
Stor klump i magen
I likhet med Ekaterina, kom også Kate seg til Lviv, og deretter videre til Przemysl, Krakow og Gdansk i Polen. Hun tråklet seg nordover og fikk hjelp av venner og av flere frivillige underveis. Den 10. mars kom hun til Borlänge.
For Katharina var det samme kveld som hun hadde svart på forespørselen på Facebook. Hun fikk faren sin til å hente Kate på togstasjonen.
– Jeg hadde en stor klump i magen helt til jeg visste at hun var trygg. Pappa fortalte at hun kunne minne om en 20-årig utgave av meg, sier Katharina og legger til at det er litt morsomt med navnene også – at jentene heter Katheryna og Ekaterina, nesten det samme som henne selv.
Katharinas pappa, Claes, ble sterkt berørt av det hele og skrev følgende på Facebook etter å ha tatt imot Kate på stasjonen:
«Jeg møtte henne på perrongen i dag. Hun hadde reist i fire døgn og bare fått med seg en liten bylt, ikke større enn en håndveske. Hun var tvunget til å forlate byen der hun studerte, og foreldrene sine i hjembyen. Hun har fått et rom i Katharinas hus og ville bare dusje og sove. Selv om hun var trøtt og sliten, lyste hun av glede over å ha kommet til frihet.»
Ekaterina kom dagen etter. Hun ble møtt av frivillige i Karlskrona, og deretter ble hun tatt med til Borlänge av en ukrainsk kvinne – hun som hadde postet bønnen om hjelp på Facebook.
– Ukrainere reiser gratis overalt nå, og på fergen fra Krakow til Karlskrona fikk jeg egen lugar. Det var helt utrolig! sier Ekaterina.
– Jeg er overveldet over det Katharina gjør for oss. Jeg visste ikke at europeere var så åpne og omsorgsfulle. Men jeg er redd for framtiden. Livet mitt, sånn jeg levde det, er borte. Jeg føler meg som en fremmed.
Før krigen drømte Ekaterina om å reise.
– Det skjedde, men under forferdelige omstendigheter. Nå må jeg tenke annerledes for å overleve og få et nytt liv. Jeg kjenner også på dårlig samvittighet. Jeg savner foreldrene mine, resten av familien og vennene mine – og er bekymret for sikkerheten deres.
Også Kate er bekymret for foreldrene og andre kjente og kjære som har blitt igjen.
– Det var lenge rolig i Zaporizjzja, men 16. mars ble det sluppet to bomber. Jeg elsker mamma og pappa høyt, men de vil dessverre ikke dra, og jeg kan ikke påvirke avgjørelsen deres, sier hun.
Les også: Russernes skrekkvåpen er umulig å flykte fra
Som norske ungdommer
Katharina opprettet en gruppe på Messenger, der hun ba norske og svenske venner om hjelp til alt fra klær, sko, truser og sokker til sjampo, balsam, sminke, bind og tamponger. Og ikke minst: Vennskap og selskap. Kunne noen hjelpe jentene med treningskort på gymmen? Mange responderte. Katharinas venninner ryddet klesskapene – og flere vippset.
Noen dager etter at Kate og Ekaterina flyttet inn, dro Katharina, mannen og yngstesønnen fra Nærsnes i Asker til Borlänge for å møte jentene. Katharinas sønn Lukas kom også for å spise kveldsmat sammen med dem.
– De møtte oss med varme klemmer – og en nærmest ubeskrivelig takknemlighet. De er smertelig klar over at alternativet er et flyktningmottak. Kate og Ekaterina er akkurat som våre barn, og de kan ikke helt forstå at det som skjer, er sant, sier Katharina.
Trebarnsmoren opplever at jentene har samme vaner som norske og svenske ungdommer: De vil spise sunn mat, de vil gå på treningsstudio og studere og jobbe ved siden av.
– De er urolige for foreldrene som har blitt igjen i Ukraina, og blir veldig beveget når de snakker om dem. Jeg har sagt at i vårt hus kan de gråte så mye de vil. Det er lov å vise alle følelser, og de vet at Tarjei er terapeut hvis de vil ha hjelp til å bearbeide ting, sier Katharina.
Hun smiler hjertelig før hun sukker. Hun har ringt til kommunen og sagt at jentene ønsker å gå på svenskkurs og komme i jobb så fort som mulig.
– De vil leve et vanlig liv, men kommunen har ennå ikke fått på plass et system for dette.
43-åringen senker blikket og sier at frykten, flukten og tapet jentene har erfart, er så hinsides at det er vanskelig å ta innover seg.
– Nå som jeg kan relatere nyhetene til dem, gjør det enda vondere å se, sier Katharina.
Hun oppfordrer flere til å hjelpe.
– Jeg kan ikke lenger ligge i badekaret med åpen dør – du vet, sånne enkle greier. Men vi har det litt for lettvint hvis vi skal henge oss opp i sånt. Det er mye viktigere å stille opp. Kanskje er det sånn framtiden vil se ut? At vi må bli rausere, dele mer og stå sammen? Denne erfaringen gjør meg rikere, og mine egne problemer virker mindre. Hjertet blir varmere. Dette er viktig å innse: Hjelper du andre, hjelper du også deg selv, sier Katharina.
Dette kan du gjøre for å hjelpe
1. Gi et engangsbeløp via en hjelpeorganisasjon, for eksempel Røde Kors. Vipps da et valgfritt beløp til 2272, eller send en sms med kodeord «BIDRA» til 2272 – da gir du kr 250.
2. Bli fadder for mennesker på flukt. Støtter du Flyktning-hjelpens nødhjelpsarbeid, kan flere ukrainere få livreddende hjelp som vann, mat og tak over hodet. Les mer på flyktninghjelpen.no.
3. Følg hjelpeorganisasjonene i sosiale medier og spre kunnskap om krisen i Ukraina.
4. Jobb frivillig. Ta kontakt med en hjelpeorganisasjon eller kommunen din.
(Kilder: Flyktninghjelpen, Frivillighet Norge og Røde Kors)
Starter på nytt i Sverige
Akkurat som Ekaterina, har Kate innsett at hun må starte på nytt i Sverige. Hun vil lære seg svensk så fort som mulig og finne seg en jobb.
– Jeg tror jeg vil lykkes, sier 22-åringen og legger til at også hun føler skam fordi hun dro. Hun tenker ofte at hun burde blitt igjen i Ukraina for å hjelpe.
– Det gjør meg vondt at livet til millioner av mennesker har endret seg på et øyeblikk. Jeg er sint på grunn av urettferdigheten som rammer landet mitt og klarer ikke å slutte å gråte når jeg ser videoen av byen min som ble bombet. Jeg har lyst til å la være å lese nyheter og glemme krigen i et par dager, men kan ikke det fordi familien min og mange venner har blitt igjen, sier hun.
Hjemme i Kharkiv har hun hatt mange forskjellige jobber, blant annet har hun passet barn og vært bartender og hår- og sminkemodell.
– Jeg elsker hår og sminke og skulle begynne på et kurs denne våren. Jeg gikk på universitet og elsket livet mitt i Kharkiv. Det er en utrolig by med fantastiske mennesker. Det var der jeg ville leve livet mitt og skape en familie. Jeg hadde mange planer, sier Kate.
Også for henne var det vanskelig å tro på en russisk offensiv. Hun trodde ikke det kunne bli krig i moderne tid. Nå håper hun at det som skjer i Ukraina vil forandre verden for alltid.
– Vi må lære. Vi må stå sammen og være takknemlige for øyeblikkene i livet, sier hun.
Katharina er enig. Hun mener vi trenger nye perspektiver.
– Livet er kort. Vi må hjelpe hverandre å skape et rikt liv den korte tiden vi har.
Denne saken ble første gang publisert 07/07 2022, og sist oppdatert 07/07 2022.
