Julestemning på Espevær
Jul på Espevær: Før kunne det yre av liv. Nå bor det bare 50 mennesker på den vesle øya
Her ute vokste Oddmar Hatlevik opp sammen med 450 andre fastboende. I dag har innbyggertallet sunket til 50, men Oddmar bor her fremdeles.
– Min jobb er å stryke servietter, sier Anne Hatlevik (79) og forsyner seg av egne krumkaker.
Bordet bugner av god mat. Hummer og krabbe er fortært. Nå står kaffe og kaker for tur.
Mens hun spiser, tar jeg meg i å tenke at det burde jo være en enkel og rask jobb å stryke servietter til jul.
Anne Hatlevik ser både sprek og ung ut for alderen. Jeg skulle jo tro hun orket mer.
– Å nei, nei, jeg snakker ikke om juleserviettene. Jeg vasker og stryker hvite tøyservietter til middagsgjester året rundt, sier hun og ler mens siste rest av moltekrem blir borte.
Rundt bordet sitter Anne med mannen Oddmar (78) og barna Torstein (51), Rollaug (49) og Silje (44).
Praten går lystig og latteren sitter løst.
Espevær er et lite øysamfunn i havet, vest for Bømlo, med bare 50 fastboende.
Øya er bilfri. Espevær er kjent for «Ufo-ringen» som ble oppdaget i 1975 og som fremdeles er like synlig.
Espevær var det største fiskeværet i Bømlo med opptil 30 000 fiskere under storsildfisket i 1850-årene.
Les også: Juleminner fra gamle dager: Juletingene som forsvant
Jul i Skomakergata
Utenfor vinduene med gammeldagse, hvite sprosser, er det mørkt. Vinteren har kommet med vind, sjøsprøyt og regn. Snø er det lite av her ute i havgapet.
Men det hender at det ligger et hvitt dekke på bakken når lysene i julegaten tennes.
Da børster gamle musikanter støv av instrumentene sine og spiller julesanger.
De blåser lyd gjennom messingrør så lungene kjennes bristeferdige, mens unge og gamle flokker seg utenfor det gamle posthuset og skaper følelsen av å være i en episode av Jul i Skomakergata.
– Vi er veldig glad i hjemstedet vår, sier Silje for å begrunne hvorfor de tre søsknene bestemte seg for å kjøpe poståpneriet, eller Gamleposten.
Herfra hadde Espevær hatt sitt vindu mot verden siden 1800-tallet og frem til 1981. Nå sto huset tomt.
– Det er jo ikke noe korps på øya lenger, men 17. mai i 2015 fant gamle korpsmedlemmer frem instrumenter og marsjerte ned gata. Vi tre utgjorde vel halve korpset, ler Rollaug.
Hun forteller om Torstein som på den tiden opplevde suksess med sitt prisbelønte spise- og overnattingssted Haaheim gaard.
– Han hadde på en måte tråkket stien for oss, og vi er en familie som vil veldig mye, er uredde og hopper i det. Da vi passerte Gamleposten sier Torstein sånn ut fra det blå – vi skal ikke kjøpe dette og få til noe her da?
Torsteins eksperimenter
Da nasjonaldagen var over, ble det alvor av Torsteins spontane innfall. I november samme året, hadde de kjøpt huset og startet renoveringen.
Sommeren 2016 tok de imot sine første gjester. Og siden har Anne hatt oppgaven med å stryke tøyservietter.
– Det er ikke helt uvanlig at Torstein finner på ting. En dag ringte han og sa at han hadde kommet på noe lurt. Han lurte på om han skulle starte sjokoladefabrikk, sier Rollaug litt beundrende.
Hun og Silje slutter aldri å la seg overraske over storebrorens mange påfunn, som ofte blir en suksess.
– Vi hadde en ordning oss imellom da vi var små. Torstein eksperimenterte på kjøkkenet, vi fikk smake og måtte rydde etterpå, sier søstrene som innrømmer at ikke alt broren lagde var like godt.
– Men han ble veldig flink etter hvert.
300 dager på sjøen
En gang var Espevær et senter for tusenvis av sildefiskere. Fisket i havet mellom Haugesund og Bergen var eventyrlig. På det meste kunne det være nærmere 30 000 fiskere på øya når silda kom.
Her ute vokste Oddmar Hatlevik opp sammen med 450 andre fastboende. I dag har innbyggertallet sunket til 50, men Oddmar bor her fremdeles.
Det var naturlig at han tok opp arven etter de før ham, og allerede som tenåring kjøpte han sin første fiskebåt. Oddmar valgte å leve av det havet gir.
– Det ble gjerne 300 dager i året ute på sjøen, sier Oddmar. Selv om han er stolt av alle sine tre barn, hadde han nok håpet at minst en av dem hadde gått i hans fotspor. Livet på sjøen er et godt liv, i alle for noen.
– Men ikke for oss. Rollaug og jeg blir så sjøsyke. Vi har prøvd å være mannskap om bord på pappas båt, men det skal ikke mye sjø til før vi må spy, sier Silje som er fornøyd med livet som landkrabbe.
Les også: (+) Leserne forteller: Jeg er sjokkert over barnebarnas julegaveønsker
Hjemme på Espevær
Anne kom til Espevær fra Vesterålen som ung kvinne. Ifølge henne, møtte hun Oddmar da hun jobbet i Bergen og han var i marinen. Ifølge han, kom Anne rekende nordfra med kulingen.
Anne bedyrer at det slett ikke var kjærlighet ved første blikk, men det kan ikke ha tatt så veldig lang tid før hun kjente noe helt spesielt for den unge sjømannen.
Ganske snart var de forlovet, og i 1971 var de gift og bosatt på Espevær. Her fikk de etter hvert tre barn som Anne måtte oppdra stort sett alene. Oddmar var ute på sjøen og dro fisk.
– Det var jo ikke så lett å få seg jobb her ute, derfor var jeg hjemmeværende i mange år før jeg fikk en kontorjobb for et forsikringsselskap, sier Anne som med årene ble svært så aktiv, blant annet i politikken.
Idyll i havgapet
Selv om Espevær er et lite sted, skilt fra fastlandet av til tider et frådende hav, har Anne likt seg godt. Storm og stille, sol og regn.
Vær er hun uansett vant med nordfra. Det hender bare en sjelden gang at hun savner de lyse sommernettene i nord.
For selv om Espevær er en perle av en øyidyll i havgapet på Vestlandet, er det lite som kan måle seg med Vesterålen. Spesielt for en vesteråling.
Lengselen til nord har derimot ikke vært så stor at det har vært snakk om noe mer enn lange sommerferier.
I dag er det dessuten lettere å komme seg til og fra Espevær med hurtigbåt. At det er viktig med god kommunikasjon, har familien fått erfare det siste året.
Alvorlig hjertesvikt
– Vi har lovet pappa en konjakk i kveld. Vi er så glad vi har han her med oss. Han lever på lånt tid, sier Rollaug mens Silje setter et glass med gyllen drikke foran pappa Oddmar. Han er rammet av alvorlig hjertesvikt og lever med et hjerte som har vært nede i 10 prosent kapasitet. Livet har blitt tyngre etter at hjertet sviktet. Selv trappen opp til annen etasje er en utfordring nå. Det er viktig å nyte dagene, hver eneste en.
– Vi holdt på å miste pappa i fjor vår. Det var veldig usikkert om vi skulle få feire jul med han igjen, sier Rollaug.
– Vi visste ikke hvilken vei det ville gå, men pappa hadde hele tiden galgenhumor. Han tøyset med legene, selv mens alt var på det mest alvorlige. Da legen kom for å forklare at dette kunne gå begge veier, begynte pappa å fortelle vitser. «Har du hørt om pasienten som fikk beskjed om at han hadde to uker igjen å leve? Hvordan vil du ha det de siste ukene av ditt liv, spurte legen? Jeg tar ei uke nå og ei til høsten, svarte mannen», forteller Silje og skaper latter rundt bordet.
– Da lovet jeg pappa at om han kom hjem til høsten, så skulle jeg slutte å bruke målebeger når han fikk konjakken sin, føyer Rollaug til.
Som om ikke det var nok at pappa ble alvorlig syk, har Torstein fått påvist kreft og har i sommer måttet gjennomgå flere store operasjoner.
– Men det går bra med meg nå, bedyrer han.
Les også: Esther kunne hatt late dager som pensjonist. I stedet tok hun et spenstig livsvalg
Samler krefter til jul
Fremdeles strømmer båtfolket og andre tilreisende til Espevær om sommeren, men sjelden for å fiske sild.
Nå kommer de blant annet for å spise i de staselige stuene på Gamleposten, eller ute i den store hagen.
Gamleposten er et gammelt gårdstun med hus fra 1800 og 1868. Her ligger restauranten Gamleposten 5444 som er åpen tre dager i uka stort sett hele sommeren.
I 1919 drev Sjurina Mehus poståpneri og medisinutsalg på Espevær.
Posten flyttet driften fra gården i 1981 til nytt postkontor. Siden den gangen har stedet hatt navnet Gamleposten.
Inspirert av storebror Torstein og hans frodige hage på Haaheim gaard, serverer de to søstrene god mat i estetiske omgivelser.
Hele familien er involvert i driften, men Silje og Rollaug vil ikke slutte i jobben som lærere for å satse for fullt.
– Vi er veldig glad i å være lærere også, og det er vanskelig å drive Gamleposten på heltid, Vi har bare åpent om sommeren. Vi setter stor pris på at alle som bor her ute heier på oss. Vi har på en måte skapt en storstue for hele øya, sier Silje og Rollaug.
Når julen nærmer seg, flytter derfor «postnissen» inn og tar imot ønskelistene fra barna. Han bor der fra oktober til 24. desember, men viser seg først når julegatene tennes.
– Han er en av sønnene til julenissen og gjør klar alle julegaver i Littleposten. Når julegatene åpnes, kommer han spillende med trekkspillet sitt, sier ler Silje.
– Julehøytiden er veldig viktig for oss. Da er vi her for å være sammen, men også for å samle krefter. Det siste gjelder spesielt Torstein, sier Silje og ler. Hun forteller om storebror som spiser, slenger seg på en sofa, eller går på rommet og legger seg.
Det er egentlig ikke så rart at han tyner fridagene i jula for å senke skuldrene. Priser og utmerkelser, godord og fulle hus på Haaheim, vitner om en suksess som koster både tid og krefter.
Da er det godt å komme hjem til Espevær for å slappe av.
Drømte om joikakaker
Mat har alltid vært viktig i familien Hatlevik. Oddmar spøker med at han lærte mye de to nettene han tilbrakte på husmorskolen. På rekordtid rakk han å få innføring i både brød- og bollebakst.
– Det var pappa som lærte meg å rulle boller med begge hender, sier Silje som syntes det var stas at pappa kunne bake da hun var liten.
Selv om de andre barna ikke trodde henne alltid når hun fortalte hvem som hadde bakt.
Men selv om det var god mat å få hjemme, var ikke de tre søsknene like fornøyde alltid.
– Vi drømte om joikakaker på boks, men det fikk vi aldri. Hjemme lagde jo mamma mat helt fra bunn av, mens vi drømte om boksemat.
Men Anne og Oddmar hadde sunnere planer for barna sine. Også til jul.
Alle måtte hjelpe til når de kom hjem til lille julaften. Først husvask sånn at alle kroker var reine.
Deretter fersk torsk, den faste tradisjonen på lille julaften.
– Jeg er så glad for at alle barna og barnebarna bor her på Vestlandet, og at vi ofte er samlet, både barn og barnebarn. Vi er en tett sammensveiset familie, sier Anne som har åtte barnebarn og som omtales som «tidligere pensjonist» fordi hun fremdeles er så aktiv.
Savner julenissen
1. juledag er den store juledagen. Da samles små og store, unge og gamle til julelunsj. Et måltid som gjerne varer hele dagen. Da nytter det ikke å stille i joggedress eller pyjamas.
– Denne dagen er mye mer høytidelig enn selve julaften, og vi må pynte oss før vi får sette oss til bords. Mamma har med nellikflesk, sursild og juleskinke. Pappa tar med hummer, mens Torstein baker brød i alle varianter. Rollaug lager waldorfsalat og varm sjokolade, sier Silje som er vertinne.
Men det er noe som mangler til jul. For selv om postnissen kommer hvert år, er Oddmar blitt en tviler. Han savner den ordentlige julenissen.
– Jeg tror ikke på den moderne julenissen. Ikke den med reinsdyrene. Jeg savner den virkelige nissen. Han som alltid kom roende gjennom sundet her, gjennom «Kattapinå», sier Oddmar som likevel gleder seg til nok en jul og konjakk uten målebeger.
