Flyttet til gård fra 1880
– Det har bodd folk her i 150 år og overlevd, så jeg tenker at vi bare må kle på oss ullgensere og sokker og fyre
Caroline, Kjetil, Veslemøy, Ellie og Jonathan flyttet til gården fra 1880. De har aldri sett seg tilbake.
– Vil dere ha kaffe? Med melk? Jeg har bare upasteurisert, altså! Fra «min egen» ku, smiler Caroline Schjærve Sagafos (34), som har eierandel i ei ku og dermed får melk rett fra kua.
Det er tre år siden familien Sagafos flyttet til Vollen i Asker, nærmere bestemt til Bekkelund gård.
De kom fra Snarøya i Bærum – og flyttet fra sitt nybygde hus, som ektemannen Kjetil Sagafos (39) selv hadde tegnet sammen med en arkitektvenn.
Caroline var høygravid med tredjemann da familien flyttet inn i et av bryggerhusene på gården fra 1880. Hovedhuset var under oppussing – og i over tre måneder delte familien det ene soverommet i bryggerhuset.
Da Veslemøy (snart 3) ble født, møblerte Carolines pappa det nyoppussede hovedhuset, og familien på fem flyttet inn.
– Det var i grunn veldig koselig i bryggerhuset, og barna ville helst fortsette å bo tett sammen på de 40 kvadratmeterne, sier Caroline og smiler til yngstejenta, som foreløpig ikke går i barnehagen.
Veslemøy tømmer – nesten – koppen sin med melk, og resten slurpes ivrig av en kattunge som har klatret opp på kjøkkenbordet.
Arvet morens drøm
– Dette er min drøm! Jeg ønsket meg et sted med låve og god stemning, akkurat som dette. Mamma har alltid hatt en småbruksdrøm, og jeg har nok arvet drømmen hennes, sier Caroline og legger til at moren gjennomførte drømmen og flyttet til et småbruk på Nøtterøy da barna flyttet ut.
Blikket hviler på Veslemøy. Hun dingler i gymringene, som henger fra taket i stua. Foran juletreet som Veslemøy og pappa har funnet og hugget ned.
– Det er fra skogen her oppe, sier Kjetil og peker.
Han legger til at bonden som eier skogen, har latt dem velge sitt eget juletre hvert år etter at de flyttet hit.
Annonse i lokalavisen
Hvorfor familien flyttet fra huset de hadde brukt lang tid på å tegne og bygge – og hvordan de havnet på gården fra 1880, er det flere grunner til.
Foreldrene ønsket at barna skulle gå på Steinerskolen.
– Det ble mye kjøring. Dessuten gikk ingen av barna i lokalmiljøet der vi bodde på Steinerskolen, og vi kjente på et savn etter en skole der eldstegutten hadde et nærmiljø, sier Kjetil.
Caroline hadde bestemt seg for å la juristyrket ligge og satse på keramikk – og ville gjerne bo et sted hun også kunne ha verksted. Kjetil satte inn en annonse i lokalavisen om at familien ønsket å kjøpe et småbruk.
– Det var flere som kontaktet oss. Vollen syntes vi var «litt for langt ut». Jeg jobbet i TV 2 i Oslo den gangen. Men da vi skjønte at Vollen var nært sjøen – og oppdaget at det gikk kollektivbåt til Oslo, ble vi nysgjerrige. Vi så noen bilder og ble umiddelbart avstandsforelsket i stedet, sier Kjetil.
Umuddelbar kjærlighet
En dag i mai kjørte familien til Vollen for første gang, og hagen på Bekkelund gård sto i full blomst.
– Vi fikk komme på en spontant visning, og det var så perfekt i hver krik og krok. Vi forelsket oss og la inn et bud der og da, sier Caroline.
En uke senere, da paret var på kjærestetur, kom meldingen om at budet var akseptert.
– Det føltes sprøtt, sier Kjetil.
Blikket hans møter Carolines. Hun smiler.
– Vi ble helt gira! Vi hadde nok ikke helt forestilt oss at det kom til å skje. Vi visste det var en Montessori-skole i området, men hadde ikke undersøkt om det var ledig plass, sier Caroline.
– Men alt løste seg og det ble enda bedre enn vi kunne forestilt oss. Vi møtte på naboen, som inviterte oss på middag. De hadde barna på Montessori-skolen. Nå er vi i lyckliga gatan. Barna er like mye hjemme hos hverandre som hos seg selv, sier Kjetil.
Tredje slekten
Caroline har bygget seg opp som anerkjent keramiker, mye ved hjelp av Instagram. En av følgerne tok kontakt og fortalte at hun kjente godt til Bekkelund gård.
Nylig besøkte hun dem og fortalte om et levende sted gjennom generasjoner. Hun husket godt barndommens somre med lek på Bekkelund gård – og arbeid da eplene skulle høstes.
– Moren hennes drev interiørbutikk i bryggerhuset. Noen som har vært på keramikkurs hos meg, har fortalt at de pleide å handle her. Familien hadde hatt gården i fem generasjoner og solgte til hun som solgte til oss. Vi er med andre ord den tredje slekten som holder til her, sier Caroline.
En annen dag kom det noen innom og ga dem en svært gammel verktøykasse.
– Den hadde tilhørt Alf. Han var båtbygger, og bygget Bekkelund gård til seg og familien, sier Kjetil.
Familien Sagafos har åpnet noen vegger og funnet gamle initialer i treverket. I hagen, som er på størrelse med en ganske stor park, har de funnet gamle mynter, knokler og en sølvskje.
– Det er sikkert flere skatter her. Det er litt av magien med å bo på et sånt sted! Gulvet knirker – og før vi pusset det ned måtte vi bruke tøfler fordi det var så mye flis, sier Caroline og legger til at huset ikke er isolert.
Nabobonden kommer med traktor med vedlass så de skal holde varmen.
– Det har bodd folk her i nesten 150 år og overlevd, så jeg tenker at vi får kle på oss ullgensere og sokker og fyre. Og tenk så heldige vi er, som har ordentlige dyner og ullpledd, sier Caroline.
Les også: (+) Da faren døde ung, satt Arnes og Gunnars mor igjen med seks små barn: – De fleste unge i dag vet ikke hva det vil si å ha lite
Kunstner i hjertet
Caroline har alltid vært kunstner i hjertet, men valgte likevel å utdanne seg til jurist.
– Jeg hadde malt og solgt noen bilder tidligere – og det holdt meg gående, sier Caroline.
Trebarnsmoren løfter Veslemøy opp på fanget og reflekterer over hvor lite du egentlig vet om deg selv når du etter videregående skole skal velge et yrke.
– Mamma sa alltid: «Bli jurist. Da kan du jobbe med hva du vil!». Å studere juss var et oppriktig valg, men når det er sagt, tvilte jeg på valget hele studietiden, sier hun.
Caroline skrev masteroppgave om emosjonell omsorgssvikt.
– Det er mye spennende å ta tak i innenfor juss, men for meg kokte det ned til spørsmålet om hvordan jeg ville leve livet mitt, » sier Caroline, som fikk to barn i studietiden.
Møtte motstand
Litt tilfeldig havnet Caroline på et keramikkurs. Hun elsket det og bestemte seg for å satse på keramikk, men møtte mye motstand. «Hvordan skulle hun klare å leve av keramikk?» spurte mange.
– Du hadde en svigermor som backet deg, da, skyter Kjetil inn mens han rører i en gryte med julegrøt.
Caroline smiler.
– Ja, hun sa jeg burde være hjemme med barna – og følge hjertet og kunsten, minnes Caroline, som innerst inne visste at hun skulle klare det.
Lærte seg keramikkfaget
Caroline skaffet seg en russisk keramiker som mentor.
– Han lærte meg å dreie mot at jeg lærte ham engelsk. Det var en fantastisk byttehandel, sier hun.
Så kjøpte hun en rusten, håndlaget dreieskive og satt i timevis og øvde. Etter hvert fikk hun leid verksted og var hjemmefra til sent på kvelden når barn og mann hadde sovnet.
– Jeg satt der ofte halve natten, sier Caroline.
Nå er det fem år siden hun la ut det første keramikkfatet på Instagram. Det ble «revet bort». I to år drev Caroline et keramikkverksted sammen med en annen. Caroline ble fort god – og keramikken hennes solgte bra.
Hardt arbeid
– Det er hardt arbeid. Jeg jobber ofte om kvelder og netter for å kunne leve det livet jeg vil, sier Caroline.
Mange helger går med til å holde kurs.
Kjetil hjelper til med det praktiske og lager nettsider. Han sluttet i TV 2 like etter at familien overtok gården.
I dag jobber han som kommersiell og kreativ leder for skoleskipet Christian Radich, men slutter snart for å jobbe med nye TV- og podkastprosjekter, samt alt det ekteparet tilbyr på Bekkelund gård.
De arrangerer familiesøndager, åpent verksted, marked og kafé på tunet. På julemarkedet i fjor kom det rundt 1000 mennesker.
Les også: Maria og Einar «giftet seg» da de var 10 år gamle. De holder fortsatt sammen
Verdivalg
– År for år har vi innsett mer hvordan vi vil leve livene våre, sier Caroline.
Det innebærer også at de har måtte ta noen verdi- valg.
– Selv om jeg tar ut full lønn, må vi velge bort en del ting. Barna går ikke på mange, dyre fritidsaktiviteter, og vi kjøper færre ting – og det meste brukt, sier Caroline.
Hun ser seg rundt i den åpne kjøkken- og stueløsningen som stort sett er innredet med bruktkjøp.
– Vi jobber for å få støtte slik at vi kan skape en levende hverdag for flere, også for de som ikke har så god råd, sier Kjetil.
Ekteparet har etablert en forening der de skal jobbe mot barn og unge.
– Vi vil tilby aktiviteter for barn og familier. Her har vi katter, kaniner og høner, dyrker en del mat – også har vi jo leire og keramikk. Barn trenger mer tilstedeværelse, sier Caroline.
