Johnny Haglund på tobakksplantasje i Argentina
Han har tjent seg rik på at folk røyker. Men arbeiderne hans må smugrøyke på jobb
Tobakksplantasjeeier Mario tillater ikke at arbeiderne hans røyker. Han har sluttet selv. − Sigaretter er farlig, erkjenner han − og lever godt på andres svake karakter og vilje til å ofre helsen for et drag røyk.
Motvillig innrømmer Mario Rolando Villa (60) med dempet stemme at han var døden nær.
Plantasjeeieren sukker tungt.
– Jeg røkte rundt 50 sigaretter om dagen inntil jeg for 18 år siden ble alvorlig syk.
60-åringen står i et grønt paradis preget av fuglekvitter, dampende fuktig luft og frisk duft av frodig regnskog. Mennene og kvinnene som arbeider på plantasjen hans utstråler styrke, energi og sunne kropper.
– Se rundt deg på havet av grønne, oksygenproduserende planter. Kjenn på den deilige atmosfæren og det totale fraværet av forurensning, messer Mario Rolando Villa.
– Hvordan kan dette på noe tidspunkt bli omgjort til noe helseskadelig …?
Mario sukker tungt igjen
– Jeg trodde ikke, eller kanskje jeg rett og slett ikke ville tro, at tobakk kunne være helseskadelig.
Mario vil ikke si nøyaktig hva som skjedde, men han sluttet å røyke på dagen og han innrømmer at hadde han fortsatt å røyke, ville han neppe vært i live i dag. Nå forsyner han heller andre som tar sjansen.
– Tobakk er svært helseskadelig, erkjenner han og driver derfor en utstrakt anti-røyke kampanje blant sine arbeidere. Som lever av å forsyne verdens mer enn en milliard røykere med gift.
– Jeg ser ironien, medgir Mario.
Den enes død …
Det første som slo meg da jeg møtte Mario, var hans velstand.
For 60-åringen eier en drøss av biler, flere gårder og store eiendommer i Salta provinsen nordvest i Argentina.
Jeg visste at Mario dyrket tobakk og alltid har gjort det. Men jeg hadde ikke forestilt meg at det var så lukrativt å dyrke tobakk i våre dager.
De aller fleste mennesker vet jo at røyking er uløselig knyttet til stygge sykdommer, og derfor er noe å styre unna.
– Det stemmer nok at det i dag prosentvis er langt færre i den vestlige verden som røyker. Men det totale antallet røykere er faktisk større i dag enn for 30 år siden, hevder Mario og viser til at forretningene går som aldri før.
– Én ting er selvsagt befolkningsveksten, men også bedre økonomi i fattige land har bidratt til økningen i tobakksmarkedet. Hele 80 prosent av dagens røykere finner du i land som Kina, India, Indonesia og lignende land, forteller plantasjeeieren.
Så påpeker han en annet paradoks:
– U-hjelp bidrar også til å øke antall røykere i fattige land.
Mario har invitert meg ut i hans jungellignede tobakksplante-åker. Her forteller Mario ivrig hvordan land som blant annet bistandsivrige Norge, er med på å gjøre lommeboka hans tjukkere:
– Penger som deles ut fra rike til fattige land er ment for blant annet mat og medisiner. Men ikke alt går til det, hevder Mario.
Og det gir han menn skylden for.
Les også: (+) Før bodde det 4000 mennesker her. Nå bare 60. Her drikkes det øl fra morgen til kveld
Bruker penger på seg selv
Den argentinske tobakksfarmeren Mario bruker ordningen med mikrolån som eksempel.
Organisasjonen Grameen Bank ble grunnlagt av Mohammed Yunus i 1976. 30 år senere ble Grameen Bank tildelt Nobels fredspris. Banken låner ut småsummer til mennesker som mangler det meste, men vil starte opp egen virksomhet. Yunus oppdaget raskt at hvis en fattig mor fikk en bunke penger i hånda, gikk i de fleste tilfeller alt til familien. Men hvis en familiefar fikk tilsvarende beløp, gikk ofte noe av pengene først til far selv. Derfor er hele 95 % av kundene i Grameen Bank kvinner.
– Og når en mann i et fattig land skal bruke litt penger på seg selv, ja, så blir det ofte en pakke sigaretter, smiler Mario.
Uten konkurranse fra barn
Marios bestefar emigrerte til Argentina fra Spania for over 100 år siden.
– Han reiste gjennom store deler av Sør Amerika før han i 1890 slo seg ned her, forteller Mario.
Bestefaren kjøpte tidlig opp store eiendommer, men det var hans to sønner, faren og onkelen til Mario, som først begynte å dyrke tobakk på eiendommene her for rundt 60 år siden.
– På den tiden var det vel en slags gullalder for oss tobakksdyrkere, en periode da «alle» røkte. Og den gang fantes ingen tobakkplantasjer i Afrika med underbetalte barnearbeidere som kunne konkurrer oss ut på pris, ler Mario og tar meg med for å vise alle prosessene.
70 menn og kvinner arbeider på gården under den rundt fire måneder lange innhøstingen. Mario er rask til påpeke at han fortsatt bruker mennesker til denne prosessen.
– Maskiner finnes, men de kan ikke skille bladene slik mine arbeider kan, forteller han, og forklarer at bladene nederst på tobakksplanten har dårligst kvalitet, best er de øverste bladene.
Etter at de grønne, friske tobakksbladene er samlet, blir de hengt opp og satt inn i store, oppvarmede bokser for å tørkes.
– En uke henger bladene her før mine damer går løs på dem, forteller Mario og trekker meg med inn i et rom fullt av kvinner foran to samlebånd.
I hvert hjørne henger avtrekksvifter, mens små fuktspredere gjør sitt beste for å dempe støvet fra tørkede tobakksplanter. Det første Mario gjør, er å gi damene som har glemt å sette på munnbind, tilsnakk:
– Vil du bli syk, Carolina? brummer han til en ung dame.
For Mario kan navnet på samtlige av sine arbeidere.
– Uten dem stopper bedriften opp. Det er klart jeg kjenner hver av dem, sier han bestemt.
Les også: (+) Kenneth reiser 7 500 kilometer for å fiske laks, heller enn å fiske i Norge
Populær arbeidsgiver
Damene sorterer tobakken nøye, før de pakker den i esker på rundt 45 kilo. Pakkene sendes så til sigarettprodusenter i inn- og utland.
– 88 prosent blir eksportert, forteller Mario. Han sutrer litt over prisen han får. Fortjenesten på en pakke 45 kilo tørkede tobakksblader av utsøkt kvalitet er drøyt 20 norske kroner.
– Jeg blir jo ruinert, klager han og hopper inn i sin splitter nye Jeep for å inspisere en annen del av gården.
Jeg blir igjen og slår av en prat med en av arbeiderne, Manuel. Han forteller at Mario er meget godt likt av sine plantasjearbeidere.
– Señor Villa sitter ikke inne på et kontor og teller penger som andre sjefer, skryter han og forteller at Mario til og med hjelper til med jobben.
– Han har vondt i ryggen, likevel løfter han og kutter blader og kjører traktor, forteller Manuel.
Men det er en ting han er litt irritert over:
– Jeg jobber på en tobakksfarm hvor eieren har tjent seg rik på at folk verden over røyker. Likevel må jeg, en voksen mann, smugrøyke når jeg er på jobb. Og nå forteller Señor Villa at han skal slanke seg. Så bare vent, snart må jeg vel også smugspise min daglige chorizo (pølse), avslutter arbeideren lattermildt.
Les også: (+) Ben Are forsvarer Norge − men én ting gjør ham og naboene rasende
Norge solgte seg ut
Selv om Mario mener Norge hjelper ham med å fylle lommeboken, kan den norske stat langt fra kalles en venn av tobakk.
I 2009 solgte Oljefondet seg ut av tobakksindustrien og reinvesterte 14 milliarder kroner i andre aksjer. Dette har faktisk skapt oppsikt internasjonalt, og flere, blant annet Financial Times, mener Norge har tapt mange milliarder på dette.
Men akkurat på dette punktet har Oljefondet vist at penger ikke er alt, for bare i Norge dør det årlig rundt 6300 mennesker av sykdommer relatert til røyking. På verdensbasis er dette tallet hele seks millioner – inkludert rundt 600 000 mennesker som dør av passiv røyking.
