Johnny Haglund
Skrekkens skole: – Mange foreldre vet fortsatt ikke hvor barna deres ble av
I over hundre år pågikk grusomheter ved internatskolene. Mer enn 6000 barn døde, ble mishandlet og utsatt for eksperimenter. Richard jobbet ved en av skrekkens skoler.
Høvding Richard har egentlig ikke lyst til å fortelle sin historie.
− Men den bør komme ut, kremter Høvding Richard forsiktig under en grå, regntung himmel lengst vest i Canada.
Richard tilhører det som i Canada blir kalt «First Nation». I Norge er Canadas urbefolkning best kjent under betegnelsen som nå er politisk ukorrekt; indianere.
− I dag er alle så opptatt av å omtale oss riktig, akkurat som om det skal gjøre opp for all ondskapen vi har vært igjennom. Hvor var disse politisk korrekte folkene da vi virkelig trengte dem? undrer Richard og rusler over en gressplen, bort til en stor, oransje plakat. Den er formet som en T-skjorte, og foran ligger en rekke barneleker. Høvdingen lukker øynene, som for å kjenne på energien.
− Ingen god atmosfære her, noterer han og peker mot bakken.
− Akkurat her lå St. Michael’s Indian Residential School
I dag er Alert Bay på en liten øy mellom Vancouver Island og fastlandet i British Columbia, et hyggelig samfunn. Små hus, smale gater, havn, fergeleie. Men helt frem til 2015 var det skolebygget med sine røde teglsteinvegger og grusomme historie som dominerte Alert Bay. En statsstøttet internatskole for Canadas urbefolkning.
− I det bygget ble barn av mitt folk tvunget til å være. De ble tatt fra sine foreldre som fire-femåringer for å bo, leve, lære …
Richard stopper litt opp, før han legger til;
− Myndighetenes mål var å drepe indianeren i oss.
Druknet fortiden
Mens Richard var barn, var alkohol et stort problem i hans familie og hele samfunnet rundt han. Det tok mange år før han forsto hvorfor. I mellomtiden hadde han selv utviklet alkoholproblemer.
− Rusen var en måte å flykte fra fortiden og glemme. Og selv om myndighetenes iver etter å eliminere «indianer-problemet» er forandret, ligger fortsatt arven etter mer enn hundre år med undertrykkelse og misbruk dypt nede i sjelen til nær samtlige i Canadas urbefolkning, tror han.
Richard lot etter hvert flasken stå. Nå har han viet livet til å hjelpe dem som er i samme situasjon som han var.
25 prosent av urbefolkningen i Canada lider av rusavhengighet, sammenlignet med 17 prosent av den generelle befolkningen. Selvmordsraten blant urfolksungdom er seks ganger høyere enn blant ikke-urfolk i Canada, samtidig som urfolk er overrepresentert blant drapsofre og personer anklaget for drap.
− Det var bygninger som den der, som gjorde dette med folket mitt, sier Richard.
Les også: (+) Ruinene dypt inne i skogen er til å grøsse av. Historien er enda verre
Verdiløs unge
Etter at Richard ble tatt fra sin familie, endte han ikke opp på en internatskole som så mange andre. Han ble plassert i diverse fosterhjem, langt unna foreldrene.
− Det var kanskje verre, i hvert fall i begynnelsen.
De han kom til ville egentlig ikke ha en «sånn unge» i sitt hus.
− I deres øyne var jeg fullstendig verdiløs.
Som femåring forsto han ikke dette hatet. Alt den lille gutten søkte, var trygghet. Isteden ble han misbrukt og banket opp.
Likevel priser han seg lykkelig.
− Mot alle odds havnet jeg til slutt i et hjem hvor jeg ble behandlet godt.
Slik gikk det ikke med alle hans søstre og brødre. Først da Richard var rundt 19 år, kom han tilbake til Alert Bay og samfunnet der han ble født. Her var mye forandret.
− Mine brødre og søstre ble alle tvunget ut av hjemmet i svært ung alder, de fleste endte på internatskole, noen i fosterhjem.
Ikke alle kom hjem igjen.
− Vi var 16 familiemedlemmer. Nå er vi fire igjen, forteller Richard. Noen kom aldri hjem fra internatskolene, andre dukket under i ettertid av alkohol og narkotika.
Les også: (+) Veien skulle redde USA fra invasjon. I dag er den et eventyr
Farligere enn krig
Canada hadde 139 såkalte Indian Residential Schools. De ble drevet av katolske, anglikanske og forente kirker, med økonomisk støtte fra den føderale regjeringen. I tillegg til offisielt anerkjente skoler, opererte mange andre uavhengig uten føderal støtte.
Mer enn 150 000 urfolksbarn ble tvangsplassert på disse skolene fra 1883 og frem mot vår tid. Den siste skolen stengte i 1996. På skolene rådet forbud mot å snakke eget morsmål, prestene kalte deres språk for «djevelens språk». Barna måtte innordne seg trossamfunnet skolen hørte til. Mange ble verbalt, fysisk- og seksuelt misbrukt. Tusenvis døde av sykdom, omsorgssvikt og selvmord.
Under 2. verdenskrig var oddsen for en canadisk soldat å dø i krigen 1 til 26. Sannsynligheten for å dø på en av disse internatskolene, var 1 til 25.
− Å dra i krig var tryggere enn å ende opp på en slik skole, bekrefter Richard. Selv om antallet barn som ikke overlevde skolene er anslått til rundt 6000, tror han det er mange flere.
− Det dukker stadig opp historier om ukjente graver. Mange foreldre over hele landet vet fortsatt ikke hvor barna deres ble av.
Først i senere tid har historiene nådd ut til omverdenen. Men allerede i 2015 fastslo en Sannhets- og forsoningskommisjon på bakgrunn av tusenvis av timer med innspilte vitnesbyrd fra overlevende, at internatskole-systemet hadde utgjort et «kulturelt folkemord» på urbefolkningen i Canada.
Men i mai 2021 kom Tk’emlúps te Secwepemc, en urfolksgruppe i British Columbia, med en kunngjøring: De hadde funnet 215 umerkede graver på området til en tidligere internatskole i byen Kamloops. Likene var av urfolksbarn, noen av de døde antas å ha vært så unge som tre år.
Først da begynte kanadiere og resten av verden å innse omfanget av tragedien. Funnene ga ny oppmerksomhet rundt dette grusomme kapittel i landets historie.
Dype sår i hundrevis av lokalsamfunn ble avdekket og utløste nye krav om retteferdighet mot den kanadiske regjeringen og kirkene.
Jobbet ved skrekk-skolen
Ethan jobber ved U'mista urbefolkningssenteret i Alert Bay. Han er ikke villig til å bli fotografert, men unggutten representerer dagens generasjon av urfolk, og det han sier er viktig: For Ethan er ikke veldig fornøyd.
− Myndighetene har vært svært dyktige på å skjule internatskolenes grusomme historier, mener han og sier dette er noe som har pågått helt frem til vår tid. Han påpeker at han ikke kjenner på hat, men kanskje sinne.
− Selv om det er åtte år siden den bygningen (St. Michael’s Indian Residential School) ble revet, husker jeg den som om det var i går. Jeg tror det vil være vanskelig for meg å akseptere regjeringen. Det er fortsatt den som bestemmer lover og regler.
Ethan mener det selv i dag er krefter i styresmaktene som ønsker minst mulig oppmerksomhet rundt Canadas urfolkshistorie.
− Jeg tenker innimellom på hva som ble gjort mot mine forfedre, de som faktisk var de opprinnelige innbyggerne i Canada. Men jeg kan heller ikke la disse negative tankene dominere, avslutter han.
Richard er mer forsiktig med å plassere ansvar hos dagens regjering, men han medgir at Canadas myndigheter var svært dyktige på å skjule hva som skjedde på disse internatskolene − spesielt mens grusomhetene pågikk.
Selv ikke han, med hans bakgrunn, visste hvor ille disse internatskolene var før han kom fra fosterhjemmene tilbake til Alert Bay på midten av 70-tallet.
− Jeg begynte å jobbe som nattevakt her ved St. Michael’s Indian Residential School, forteller han.
Allerede de første nettene ble han bekymret over barnegråt.
− Etter hvert forsto jeg hvorfor.
Richard forsøkte å snakke med ledelsen, men de reagerte ikke. De forsto ikke problemet. De som jobbet med barna, trodde sannsynligvis at de gjorde noe riktig – de var jo engasjert av myndighetene i landet.
Les også: (+) Den amerikanske bataljonen tok Hitler på senga – nå er de i Norge for å lære
Uskyldige småbarn
Historier om hva som ble gjort for at disse «indianerbarna» skulle formes til det canadiske myndigheter og kirkeledere den gang definerte som korrekt, er vanskelig å ta inn over seg. Historier forteller om nonner som tvang småjenter til å vaske seg med blekemiddel for at huden deres skulle bli lysere.
Andre forteller om barn som ble tvunget til å spise sitt eget oppkast og barn som ble straffet ved bruk av elektriske støt.
Mellom 1942 og 1952 utførte seks slike internatskoler ernæringseksperimenter på barna. Flere av barna døde som følge av disse eksperimentene.
Andre som overlevde skolene, har også fortalt om unge jenter, som ble gravide med prestene etter overgrep.
− Spedbarn som ble født av disse unge jentene, ble tatt fra dem og drept − noen ganger kastet i ovner, har blant annet Murray Sinclair fortalt i et intervju med The New York Times.
Sinclair, en tidligere dommer, ledet etterforskningen for Sannhets- og forsoningskommisjonen, og tilhører selv Canadas urfolk.
Også Richard har sett ting som for evig vil plage han.
En kveld hørte han voldsomme skrik fra kjelleren under skolen.
− Jeg løp for å hjelpe til, jeg trodde jo noe hadde skjedd.
Der fant han småbarn stilt opp mot veggen av skolens lærere.
− De skulle straffes.
Uskyldige småbarn. Richard forsto hva som foregikk. Men han forsto også at hans stemme aldri ville bli hørt.
Like etter, i 1975, stengte St. Michael’s Indian Residential School. Skolen hadde på det meste 228 barn, og det er antatt at minst 15 barn har mistet livet ved skolen siden den åpnet i 1929.
− Nøyaktig hvor mange som døde her, vet vi ikke. Men vi har funnet umerkede graver på flere av øyene rundt her, forteller Richard og lyser litt opp idet han ser at nye leker er lagt foran minnesmerke for skolens ofre.
− Du vet, i vår kultur er du ikke velstående om du har mye. Du er rik om du gir bort mye, avslutter Richard med et sjeldent smil.
Har bedt om unnskyldning
Både Canadiske myndigheter og paven har bedt urfolk i Canada om unnskyldning.
Før europeiske innvandrere bosatte seg i Canada, var urfolk organisert i hundrevis av territorier. The First Nations, et navn som i stor grad er gitt til 634 distinkte samfunn over de vidstrakte slettene, skogene og fjellene, utgjør den største gruppen.
Disse samfunnene ble gjenstand for forsøket på å viske ut deres kultur.
Regjeringen i Canada ba formelt om unnskyldning til landets urfolk i 2008. Og i juli 2022 reiste pave Frans til Canada for å be urbefolkningen om unnskyldning for rollen den katolske kirke spilte i dette tragiske kapittelet av kanadisk historie.
– Jeg ber ydmykt om tilgivelse for det onde begått av så mange kristne, uttalte han blant annet. Katolikkene drev 60 prosent av internatskolene.
Canada var ikke alene om disse internatskolene for urbefolkningen. Også USA hadde slike skoler, men sannheten om disse har i stor grad blitt redigert ut av historiebøkene.
Mer enn 523 statlig finansierte, og ofte kirkedrevne, internatskoler var i drift over hele USA på 1800- og 1900-tallet. Urfolksbarn ble også her tatt fra familiene og stammesamfunnene med tvang og sendt hundrevis av kilometer vekk til institusjoner hvor de ble slått, sultet eller på andre måter misbrukt, for eksempel om de snakket morsmålet sitt.
Norge har også hatt sin runde med internatskoler. Hos oss var det samene som måtte lide gjennom fornorskningsprosjekter. Omfanget var ikke like stort som i Canada. I 1997 ba kong Harald samefolket om unnskyldning.
– Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornoskningspolitikk, sa kongen.
