Jane mistet begge foreldrene samtidig
«Jeg vet ikke om han overlever bisettelsen» sa Jane om faren sin etter morens død. Hun visste ikke hvor rett hun skulle få
På fire dager mistet Jane begge foreldrene. Hun er takknemlig for den store kjærligheten
de delte med hverandre – og henne.
Pergamentpapiret i fotoalbumet knitrer når Jane Andersen blar i det. Flere ganger stopper hun opp, peker på bildene og forteller historier om foreldrene Dora og Kajs 65 år sammen.
Fra den første forelskelsen, til bryllupet, familiefestene og de mange danseopplevelsene Janes mor og far nøt sammen.
– Foreldrene mine var noen skikkelige festløver og kunne holde ut til tidlig morgen. De sa alltid «den siste dansen er vår», forteller Jane og ler.
Den aller siste dansen ble danset for mange år siden. For de siste årene av foreldrenes liv var fysikken deres sterkt begrenset på grunn av kronisk sykdom.
Mett av dage
Moren døde 30. desember 2021. Hun var sliten og mett av dage, og energien forsvant ut av henne flere uker i forveien.
– Vi feiret jul sammen, men min mor dyttet maten rundt på tallerkenen uten å spise noe særlig. Jeg tenkte at det nok ble den siste julen med henne, forteller Jane.
Det skulle vise seg at Jane fikk rett i sin antagelse. 28. desember ville ikke 81 år gamle Dora ut av sengen, og to dager senere tok hun sine siste åndedrag.
– Selv om min far var dårlig til bens, fikk han satt seg i sengen med min mor tett inntil seg. Jeg lot dem være alene, men da jeg på et tidspunkt tittet inn, kunne jeg se at hun strøk ham på ryggen. Det var veldig rørende.
Løftet stemningen
Neste dag kom begravelsesagenten. Han bemerket at Jane hadde stelt moren så fint, og sa «det ser ut som hun har vært en god og kjærlig kvinne». Kaj svarte: «Ja – for det meste».
Jane forteller om episoden med et stort smil. Farens kommentar løftet stemningen i den tunge stunden. Og kommentaren traff blink i all sin enkelthet.
– Mine foreldre hadde et veldig godt ekteskap. Men når man har vært sammen i 65 år, har ting naturligvis ikke alltid vært rosenrødt, sier Jane.
Var forberedt
Jane begynte planleggingen av morens begravelse. Døden hadde aldri vært et tabu hjemme hos dem, så mange detaljer var klare på forhånd. For eksempel hadde moren ønsket at en trompetist skulle spille I skovens dybe stille ro i kirken.
Dato for bisettelsen ble satt, og ble planlagt til 7. januar. Jane sørget for å kjøpe nye klær til faren og roser som skulle legges på kisten.
Jane kunne se at hennes gamle far sørget, og hun sa «jeg vet ikke om han overlever bisettelsen» til en kollega. Det gjorde han ikke. For 4. januar ble Jane oppringt av hjemmehjelpen som kunne fortelle at hun hadde funnet Kaj død i gangen i leiligheten sin. Han ble 83 år.
– Jeg brøt ikke sammen, for på en eller annen måte var jeg forberedt. Foreldrene mine hadde vært sammen i livet, og nå var de også sammen i døden. De hadde hatt et langt og godt liv sammen, og det er ingen tragedie å dø.
– På en eller annen måte kunne det ikke vært bedre, selv om det er surrealistisk at de skulle dø med så kort mellomrom, sier Jane, som tror at faren hennes døde av «broken heart syndrome», som er en medisinsk dokumentert lidelse og en betegnelse for hjertesorg.
Les også: (+) Arven skulle fordeles, men jeg visste ingenting om testamentet før advokaten leste det opp
Ville sitte alene
Nå måtte Jane få tak i begravelsesagenten og presten enda en gang. Presten ble litt overrasket da hun kom hjem til Jane. For Jane hadde glemt å fortelle henne at hun både skulle holde tale om moren og faren.
Alt ble tilrettelagt, og seremonien ble like vakker som Jane hadde håpet. De to kistene ble fylt med blomster, og mange mennesker dukket opp for å si farvel.
Selv gjorde Jane det klart for sine nærmeste at hun ville sitte alene på første rad i kirken.
– Jeg er veldig tydelig når jeg sørger. Så for meg var det viktig å sitte alene og ikke bli påvirket av hvordan andre hadde det. Jeg var alvorlig og rørt i kirken, men etterpå dro vi hjem og spiste smørbrød og drakk både øl og en skarp en – helt i mine foreldres livsglade ånd.
Gode verdier
Når Jane snakker om sine foreldre, er kjærligheten og stoltheten bakgrunnsmusikk til hennes ord.
Foreldrene møttes som ganske unge og rakk å feire diamantbryllup. I sine unge år kjørte de motorsykkel og reiste mye, og Jane hadde ofte barnevakt som liten fordi foreldrene ville på helgetur. Det betydde likevel ikke at Jane på noen måte led nød.
Hun ser tilbake på en barndom og ungdomstid der hennes foreldre støttet henne i det aller meste.
– Vi hadde et godt forhold til hverandre, selv om det også kunne bli høylytt iblant. Men vi skiltes aldri som uvenner. Det var viktig for mine foreldre å lære meg, og det at vi kunne snakke sammen, har selvfølgelig betydd mye for vår gode relasjon.
Les også: Bare to av tusen barn rammes: – Verden raste sammen da diagnosen ble satt
Ryddet ut
– De har gitt meg gode verdier og mange muligheter i livet, sier Jane, som til daglig jobber som overlege på Odense Universitetshospital. Hun har ingen barn, men en kjæreste – og de bor hver for seg.
Etter foreldrenes død har Jane ryddet i boligen og dvelt ved morsomme minner og gjenstander som hadde betydning for hennes foreldre.
På hennes venstre pekefinger er det en flott gullring som hun har fått av moren. På den andre hånden bærer hun en ring som ble smeltet sammen av farens arvesmykker. Hun strekker frem fingrene og ser på de to ringene. Så sier hun med et kjærlig blikk i øynene:
– Jeg blir glad av å se på ringene. Da tenker jeg på mor og far!
Denne saken ble første gang publisert 26/04 2023, og sist oppdatert 26/04 2023.
