Bymisjonær Laura Nadheim hjalp jentene på strøket
Laura vandret ute i minst 240 netter i året – for å hjelpe dem som trengte det mest
Laura Nadheim vandret ute i Oslos mørkeste kroker minst 240 netter i året, alltid i kåpe, hatt og veske, utrettelig i sin søken etter å snakke med og hjelpe mennesker de færreste brydde seg om.
Laura Nadheim regnes som en legendarisk skikkelse i gatemisjonen i Oslo.
I nesten 40 år jobbet hun blant prostituerte, alkoholiserte og hjemløse og tilbrakte de fleste nettene i året ute i krokene på kaiene og i Stortingsgata, der mange prostituerte vanket.
Hun varslet om at narkotika hadde kommet til byen, mange år før politikerne ville lytte eller pressen ville skrive om det.
Ingen grep muligheten tidlig på 1960-tallet til å stanse narkobølgen som kom rett etterpå.
Fra 1928 til 1968 jobbet Laura som bymisjonær for Oslo Indremisjon. I dag er dette Kirkens Bymisjon. Alle i byen visste hvem Laura var, og hun fikk alltid gå i fred.
«Nå tante, er’u der igjen», sa folk. Hun kjente dem alle sammen, både steder og mennesker.
De som kjente henne, snakket om latteren og humøret.
Bodde på tilfluktshjemmet
Laura Nadheim var i mange år bestyrer på Tilfluktshjemmet i Louises gate i Oslo, der unge jenter uten bosted kunne komme inn fra gata. Hun bodde der selv også.
Her fikk jentene tak over hodet, helsehjelp, respekt og mulighet til å komme seg inn i et yrke.
Oslo endret seg til det bedre i etterkrigstiden, med velferdstilbud og sosialpolitikk.
Den verste fattigdommen forsvant. Det var likevel marginaliserte grupper blant oss som samfunnet overså, men som Laura så.
Prostituerte, alkoholiserte og, i nyere tid, narkomane, var noen av dem Laura alltid var der for.
Laura Nadheim døde som hun levde, på jobb.
Utenfor porten til botsfengselet på Grønland fikk hun hjerteinfarkt bare 64 år gammel da hun skulle på besøk, og døde 22. mai 1967.
Budskapet spredte seg raskt i miljøet, og det sies at jentene på Ankertorget og Rådhusstrøket tok en ekstra runde på byen og spleiset på den vakreste kransen i hele Oslo til begravelsen.
Noen av dem lånte klær av hverandre, slik at noen kunne gå i begravelsen og andre i minnestunden.
– Ingen biskop rekker Laura Nadheim til knærne, sa forfatter og Dagbladet-journalist Dag Kullerud til egen avis i 2005 da han ga ut boken Kirkens Bymisjon gjennom 150 år.
Første kapittel i boken handler om Laura.
Hvem var Laura?
Laura Nadheim ble født 11. september 1902 i Åsnes i Hedmark. Hun var datter av Jacob, som var garver, og Maria. Hun hadde tre søsken, og familien bodde på Flisa garveri.
I avisen Hedemarkens Amtstidende står hun den 14. september 1920 annonsert som forlovet med kontorist Amund Helgestad.
Av folketellingen i 1910 kan man lese at han kom fra enkle kår i samme bygd. Men de ble aldri gift. Hva som skjedde mellom de to unge, vet vi ikke. Men vi vet at Laura forble ugift hele livet.
Det sies at på dødsleiet sa moren til Laura at hun skulle gjøre en spesiell tjeneste for Vårherre.
Laura dro til Oslo for å søke jobb, og senere sa hun at hun forsto godt alle de jentene hun møtte som hadde latt seg lokke og villede i hovedstaden. Hun hadde jo selv vært ung jente alene der en gang.
Sprudlende humør
I boken I din nærhet forteller forfatteren Gerd Grønvold Saue om en kveld hun var sammen med «tante Laura» på Rådhusstrøket i Oslo, men legger raskt til: «Hun var mer enn en tante, hun var som en mor for alle hun møtte. Den varmhjertede gatemisjonæren med det sprudlende humøret i Oslos havneområder, på båtene, i gatene og i portrom – over alt det ulykkelige piker var å finne og fremdeles er å finne.»
Denne vårkvelden møttes Laura og Gerd Solveig utenfor Vestbanen. Laura kjente Solveig fra før, fra da Solveig hadde fått hjelp til å skaffe seg jobb som lugarpike.
Så hadde hun truffet noen venner på land og endt opp på restaurant. Nå var det flere uker siden båten hadde forsvunnet med alle Solveigs ting.
– Har du gitt helt opp da? sa Laura.
– Ja, jeg har det, svarte Solveig.
– Hvor bor du nå?
– I ei bannanvogn på Filipstad.
Solveig fikk tilbud å komme til Tilfluktshjemmet, med bad, seng, mat og hjelp til ny start. Men hun ville ikke, ikke denne kvelden.
Laura fortsatte å gå rundt i strøket blant halliker og prostituerte. Det stinket visstnok både brennevin og narkotika, og det var røff språkbruk.
Indremisjonen i Oslo
«Foreningen for indre Mission i Christiania» ble stiftet 22. januar 1855.
Ifølge vedtektene skulle medlemmene bidra til Guds rikes utbredelse der «hvor aandelig Vankundighed og moralsk Fordærvelse synes at kræve en mer udstrakt Sjælepleie, end Kirken under sin nuværende Organisation er i stand til at yde».
Opprettelsen av Indremisjonen i Oslo hadde bakgrunn i at det hersket en nødstilstand i kirken: Det var for mange mennesker og for få prester og kirker.
Hele bykjernen i hovedstaden, 32.000 mennesker, soknet den gang til det som nå er Oslo Domkirke. To mann hadde ansvaret for alle sognebarn. Likevel var prestene ikke akkurat overarbeidet, for prest og tørre prekener sto fjernt fra folk flest.
Situasjonen ble vurdert som kritisk. Fordi dette med indremisjon ble ansett som en kriseløsning og et unntak fra den kirkelige orden, skulle foreningens virksomhet begrenses til det området der oppgavene var uoverkommelig for prestene.
Bymisjonærene skulle altså ta seg av alt og alle prestene mente de ikke rakk over.
Det sosiale og det evangeliske i Kristiania Indremisjon ble forenet i bymisjonærene, som var et slikt oppdrag Laura hadde. De skulle forkynne Guds ord. Men på den annen side gikk de ofte dit kirkefolk ellers ikke gikk, inn i arbeiderstrøk, inn i hus og bydeler på skyggesiden av byen.
Fattigpleien kom i stand først i 1862, etter flere års forberedelser, og den skulle for det meste skje ved husbesøk. Målet var hjelp til selvhjelp, og ikke kun veldedighet.
Les også: (+) Da Ellen May åpnet det ukjente brevet med den vakre håndskriften, falt alle brikkene på plass
Hjelp til selvhjelp
Indremisjonen ble stiftet i en tid med oppgangstider for mange på grunn av den industrielle revolusjon.
Men samtidig var det flere som ikke kom seg ut av fattigdom. Snart satte misjonen sosial nød på sitt program og oppsøkte fattighjem og arbeidere, og håpet at forkynnelse og omvendelse skulle lede til ansvar og selvhjelp.
På slutten av 1800-tallet drev Indremisjonen flere ulike prosjekter med formål å hjelpe de fattige til å hjelpe seg selv, blant annet Fattigpleiens Industri, i byen beste strøk, der fattige fikk selge ting de hadde laget selv.
Det ble også opprettet arbeidshjem for menn, senere også for kvinner. Det ble drevet arbeid rettet mot ungdom som kom fra landsbygda.
Ved juletider ble det arrangert felles bespisning for opptil 1000 mennesker.
Ved husbesøk ble det opplyst om hygiene og pleie ved sykdom. På det meste foretok Indremisjonen 37.000 husbesøk i året, mer enn 3000 i måneden, ved siden av søndagsskoler og misjonshus.
Laura delte Tilfluktshjemmet til enhver tid med 12–14 jenter som ikke hadde andre steder å bo. Tusenvis av jenter var innom Tilfluktshjemmet for kortere eller lengre opphold.
Den gang var hjemmet en sveitservilla. I dag er det en murbygning som tilhører Kirkens Bymisjon, og vi kan se folk stå i kø utenfor på kalde vinterdager med håp om en varm seng.
Avisannonser fra 1930-tallet og fremover forteller oss at Laura holdt flere foredrag om sitt arbeid blant byens fattigste. Hun fortalte og viste lysbilder fra alle turene mellom hus, båter, sykehus, fengsler, barnevernsnemnd, edruelighetsnemnd og politiet.
Familier i rønner og uthus
Laura Nadheims Kristiania var en delt by, der fattigdom og bolignød var skrikende. Avisene skrev om barn som døde mens de bodde i rønner og uthus.
Det var historier om familier på 11 som delte ett rom, og om iskalde mennesker som stilte seg i kø om morgenen mens de ventet på å få utdelt mat.
Fattigdom brakte ikke bare med seg frost, sykdom og sult, men også skam, kriminalitet og fyll.
Det fortelles om mødre som brukte parafin for å roe ned småbarn, og selvsagt om ungjenter som havnet i prostitusjon i mangel på andre inntektskilder.
Det meste av alt dette forgikk som forventet på Oslos østkant, og det var blant mange av disse samfunnets utstøtte at Laura Nadheim forsøkte å hjelpe og lytte til.
På 1930-tallet, da Laura travet i gatene, ble en femtedel av Oslos befolkning ansett som fattige, og fattigdommen rammet kvinnene hardest.
Oslo vokste raskt, og det samme gjorde antall mennesker som flyttet til byene for å søke lykken og få jobb.
På landsbygda var det overskudd på arbeidskraft, og mange husmenn og jordløse hadde ikke annet valg enn å oppsøke byene.
Dette ga fabrikkene på sin side billig arbeidskraft, og det ga grunnlag for norsk industrikapitalisme. Fattigdommen som kom i kjølvannet, ble derfor en egen arena for frivillige som drev nødhjelp.
Blant dem, Laura og Indremisjonen.
Fyll og bordeller
Det var ikke lett å være innflytter, hverken da eller nå. Folk fra landet ble latterliggjort og fikk kjørt seg.
Ofte havnet de i bråk på fest. «Bonde» var ingen hedersbetegnelse, og «bondsk» språk var mange redde for å avsløre. Det fantes også svensker, dansker og tyskere, samt hjemvendte norskamerikanere.
I 1900 var syv prosent av Oslos befolkning født utenlands.
Fylla hadde mye av skylda for ulykker blant folk som
allerede slet. Bruken av alkohol var stor, og ofte var det far som drakk.
Med få års mellomrom ble det diskutert og stemt for forbud av omsetning av brennevin i Kristiania og deretter for å oppheve forbudet.
Fyllearresten i Oslo var trangere enn noe annet sted i landet, bortsett fra i Drammen.
Les også: Virkelighetens «Peaky blinders» terroriserte Birmingham
Åtte bordeller
Gatemisjonen var, da den ble stiftet i 1913, først og fremst opptatt av alkoholikere og hjemløse, men også prostituerte.
Noen byborgere livnærte seg som halliker eller prostituerte og drev såkalt «gatetrafikk», som var straffbart inntil 1904, men som likevel stort sett fikk holde på i fred.
I 1880 fantes det åtte bordeller i byen. Restauranter og forlystelsessteder var typiske steder for koblinger mellom prostituert og kjøper.
Ingen Kristiania-dame med respekt for seg selv beveget seg i områder der slik virksomhet pågikk. Ved å tillate prostitusjon i det stille mente myndighetene at man kunne unngå fyll, slagsmål og ordensforstyrrelser.
Indremisjonens kamp mot prostitusjon foregikk dels ved aksjoner mot datidens pornografi, som «usædelige Billeder». De aksjonerte både mot menn som gikk til prostituerte, og mot de prostituerte selv.
At Indremisjonen forsøkte å forstå de uheldige kvinnene som havnet i prostitusjon, kunne forarge byens besteborgere.
Rom til alle
Gatemisjon som skulle redde de prostituerte, fokuserte på omskolering og omsorg. Mange av jentene bodde på Redningshjemmet Ebenezer i Sagveien 24 der de fikk toårige kurs. Det hendte imidlertid at noen rømte gjennom pipa.
Bymisjonærene, som Laura, forsøkte å få tak i de jentene som kom fra landet og ikke hadde noe sted å bo. På Tilfluktshjemmet var det alltid plass, selv om det ble trangt.
Mange av bymisjonærene var ute hver kveld og natt for å være der og for å snakke. De besøkte også syke på Rikshospitalet og Ullevål, særlig i salene der jentene med kjønnssykdommer var plassert.
Kvinner fikk tidlig ansvar i Indremisjonen, endog helt opp i styret og daglig ledelse, noe som var uvanlig på den tiden i samfunnet ellers.
Men det er langt derfra til å kalle det en organisasjon for kvinnefrigjøring. Det var enslige kvinner som tok på seg slike oppgaver, og de fikk mindre betalt enn menn.
Med Arbeiderpartiet i maktposisjon fra 1935 endret politikken seg til at nå skulle fattige og arbeidsløse ha plikt til hjelp.
Indremisjonen møtte dette med et slags skuldertrekk og uttalte at det var vel og bra, men de fortsatte som før. For på tross av samfunnsbedringer var det fremdeles folk som ikke klarte seg.
Gamle alkoholikere
Svært mye av arbeidet i etterkrigstiden hadde med alkoholikere å gjøre. Gamle alkoholikere fikk bo på gamlehjemmet, mens Hvite Kors-stuen var åpen på dagtid.
På vedhuggeriet kunne de tjene penger og på varmestua kjøpe kaffe. På Sosialavdelingen kunne de få en matlapp og handle smør og melk. Også Blå Kors og Frelsesarmeen hadde behandling for alkoholikere.
Allerede i 1959 registrerte Laura narkotikamisbruk blant ungdom i Oslo.
Men da sosialminister Gudmund Harlem året etter ble konfrontert med dette, på bakgrunn av Indremisjonens årsmelding, avviste han at han hadde noen som helst konkret opplysninger om dette.
Ingen grep ble tatt. I 1966 var narkomiljøet i Slottsparken etablert.
Da stiftelsen i 1985 skiftet navn til Kirkens Bymisjon, fremsto den som et samarbeidsorgan for velferdsstaten. Etter 1988 er det blitt etablert bymisjon i ti andre norske byer.
