Gavmild og hjertevarm dame
Irene har strikket 1800 sokkepar – av en helt spesiell grunn
Hvert år strikker Irene 200–250 par ullsokker. I 10 år har hun strikket, med et helt spesifikt mål for øyet – vel vitende om at sokkene hennes varmer både føtter og hjerter.
Hun ble født under andre verdenskrig og vokste opp med storfamilien på en gård i Fana ved Bergen.
Der bodde også mormoren, som lærte henne å strikke.
– Mormor var et håndarbeidsmenneske, og hun hadde mange jentebarnebarn som hun hjalp med maskene og strikkepinnene. Allerede før jeg begynte på skolen, syv år gammel, hadde jeg strikket et par ullsokker. Og siden da har sokker vært mitt favorittprosjekt, forteller Irene Aafløy.
Hun bor i dag i Fyllingsdalen med ektemannen Helge, og dagene går stort sett til å ta vare på ham – og til å strikke sokker.
Lar tankene fly
Ektemannen sliter med helsen og har besøk av hjemmesykepleien flere ganger om dagen.
Irene sier at hun føler seg som en sykepleier iblant, fordi han trenger hjelp til mye, men hun gir ham hjelpen så gjerne.
Det vanskelige er at hun ikke kommer seg ut av huset så ofte som før.
– Jeg har to søstre i Bergen som jeg har god kontakt med, men nå snakkes vi mest på telefonen. Derfor blir det veldig god tid til å strikke, sier Irene.
Siden sokkestrikking har vært en hobby nesten hele livet, går det nærmest av seg selv.
– Jeg trenger ikke å følge så nøye med på hva jeg gjør, og kan la tankene sveve mens jeg holder på, sier den blide og positive pensjonisten.
Les også (+): Da Mona ryddet i arven, fant hun en mystisk skatt med åtte navn på: – Hvem savner denne?
Trofast bidragsyter
Pinnene klirrer vakkert mens vi prater, og latteren sitter løst hos storstrikkeren. Hun ble behørig omtalt i avisen Dagen tidligere i år og syntes det var morsomt.
Gjennom årene har hun strikket store plagg også, som gensere, men det har hun sluttet med fordi strikketøyet etter hvert ble for tungt.
Hun liker at det er lett å bære med seg. Sokker er perfekt!
Og hvor blir det av alle sokkene hun lager? Jo, de går til et godt formål, nemlig aksjonen «Sokker som varmer». I 2014 feiret ukebladet Familien sitt 75-årsjubileum ved å sette i gang aksjonen, i samarbeid med Frelsesarmeen.
Og Irene var med allerede fra første året.
Les om Frelsesarmeen og Familiens felles aksjon, og hvordan du skal gå frem hvis du også ønsker å bidra:
Sokker som varmer på Frelsesarmeens nettsider.
Sokker som varmer på Frelsesarmeen.no
Sokker som varmer på Facebook
– Jeg har i mange år vært abonnement på Familien og leste om aksjonen «Sokker som varmer» der. Med en gang jeg så artikkelen, satte jeg i gang med å produsere.
– Etter noen måneder sendte jeg en stor pakke full av sokkepar til Oslo. Men da jeg så at det kostet like mye å sende dem som å kjøpe garnet, slo det meg at jeg kanskje heller kunne levere til Frelsesarmeen i Bergen.
Irene smiler og sier at hun i flere år dro til Bergen og for å levere sokker ansikt til ansikt. 200–250 par i året ble levert. Hvert år.
– Da mannen min ble syk, og det ikke lenger var så lett for meg å forlate ham, sa Frelsesarmeen at de kunne komme og hente sokkeparene hjemme hos meg, og det har de gjort. Er ikke det fantastisk? spør hun.
Les også: Øyunn Krogh åpner opp om oppveksten: – Jeg fikk først vite om dette i ettertid
50 års ekteskap
I fjor kunne Irene og mannen Helge feire gullbryllup. Og vi får historien om hvordan det hele startet.
Irene var skilt og hadde en sønn da hun møtte ektemannen for mer enn 50 år siden. Han var også skilt og hadde tre sønner fra før.
Til sammen har de altså fire voksne sønner og fem barnebarn.
– Vi var begge med i Nordlandsforeningen i Bergen. Jeg hadde venninner som hadde invitert meg til å bli med, så jeg var der, selv om jeg er bergenser. Det var et veldig hyggelig miljø, minnes hun.
Amors piler traff dem da de ble kjent, og de fant begge sin sjelevenn.
Irene minnes med glede at barna deres var positive til hverandre og heiet på kjærligheten de voksne følte. Det gjorde det lett å satse på hverandre.
Hun konstaterer at de har hatt et stabilt, godt liv, uten store sorger. «Bare» én stor motgang har rammet henne.
Les også: Har strikket 300 meter langt skjerf – for miljøet
Trøst i strikketøyet
– For noen år siden fikk jeg brystkreft. Jeg oppdaget en kul selv og kontaktet legen. Fordi kreften ble oppdaget tidlig, ble kulen fjernet tidlig og jeg ble erklært frisk etter fem år, sier Irene.
Men hun forteller at det var en tøff tid.
– Selvfølgelig hadde jeg krisetanker da jeg fikk diagnosen. Det var også veldig tøft å gjennomgå stråling og cellegiftkurer. Jeg mistet alt håret. Trøsten da, var å strikke. Når jeg strikker, blir kroppen rolig, sier hun.
Det er alltid trøst i strikketøyet, og det er alltid en glede i å feste tråden når enda et prosjekt er ferdig, synes Irene. Hun kaller strikkingen for et tidsfordriv.
– Når Helge ser på sport på TV, har jeg strikketøyet. Alt blir så fredelig når hendene mine er i gang. Da koser vi oss, begge to, forklarer hun.
Hun legger til at hun alltid strikker. Også når de gjennom årene har vært på ferieturer, har strikketøyet vært med som en trofast og uadskillelig venn.
I sitt yrkesaktive liv jobbet hun på kontor og i helsevesenet, de siste årene på røntgenavdelingen på et sykehus. Livet som pensjonist syns hun er bra, selv om det har sine utfordringer.
– Jeg føler ikke at min egen alder plager meg. Når det gjelder mannen min og den hjelpen han trenger fra meg, er det også greit. Jeg vet jo at jeg kan spørre om mer hjelp hvis det trengs. Målet er at Helge skal bo så lenge hjemme som mulig. Jeg er en omsorgsperson, så dette klarer jeg, sier hun.
Alpakkagarn
Helt siden Irene begynte å strikke til sokkeaksjonen, har hun brukt et helt spesielt alpakkagarn, som er mykt og deilig å ha på bare føtter. Hun kjøper garnet selv.
– For litt siden fikk jeg vite at garnet snart skal gå ut av produksjon, så da kjøpte jeg opp et stort lager og hamstret. Nå kan jeg fortsette å strikke herre- og damesokker i alle slags farger i lang tid fremover.
– Strikker du noe til deg selv og Helge, da?
– Nei, vi har mer enn vi trenger av alt. Gleden er å strikke og gi bort til en god sak. Jeg har fått så mange hyggelige tilbakemeldinger fra takknemlige mottagere, og det gjør at jeg får lyst til å strikke enda mer. Overalt tar jeg med meg garn og strikkepinner. Til og med til legekontoret når jeg har legetime, sier hun og smiler.
Til sammen har det blitt minst 1800 sokkepar på 10 år, anslår Irene. Da er hun sikker på at hun ikke tar for hardt i. Sannsynligvis har hun gitt bort rundt 2000 par ullsokker.
Les også (+): Da Birger var liten, ble han ledd av og mobbet for hobbyen sin. De ler neppe nå lenger …
Feirer 10 år
Siden 2014 har ukebladet Familiens lesere rundt omkring i landet strikket ullsokker og sendt dem inn til Frelsesarmeen.
Første året kom det inn hele 13 000 sokkepar, og i de senere årene har det kommet inn rundt 10 000 par i året. Det betyr at det gjennom årene er kommet inn godt over 100 000 hjemmestrikkede sokkepar.
Frelsesarmeen sørger for at alt blir sortert, pakket om og distribuert til Frelsesarmeens ulike avdelinger og institusjoner som drives rundt om i landet, og der blir sokkene gitt bort til personer som trenger dem.
