Det var aldri min plan å bli sykepleier for svigerfar

Både Hans og jeg var midt i 40-årene, skilte og ferdige med fortiden da vi møtte hverandre. Han var svaret på de drømmene jeg nesten hadde sluttet å tro skulle gå i oppfyllelse.

Jeg var sikker på at dette var et skjebnemøte. Derfor trodde jeg også at forholdet vårt ville vare til døden skilte oss ad.

Nå har det gått tre år, og vi har bodd sammen i to av dem. Det var litt tøft å bryte opp alenetilværelsen, men sam­tidig føltes det veldig riktig. Sammen med Hans ble livet mitt slik jeg ønsket at det skulle være.

Likevel har jeg begynt å tvile, en nagende uro gjør at jeg spør meg selv om forholdet vårt er liv laga. For det har skjedd noen endringer underveis. Det er faren til Hans som er årsaken til min uro og en stadig økende irritasjon.

Da jeg ble kjent med Hans, ble jeg også snart kjent med faren. En flott, eldre mann som hadde orden på livet sitt.

Trygve var i begynnelsen av 70-årene og var en aktiv mann. Han hadde klart seg veldig bra alene de ti årene etter at hans kone døde.

Han hadde mange interesser og et solid nettverk av gode venner som han var mye sammen med, blant annet på reiser i inn- og utland.

Hans har dessuten en søster som er bosatt i nabobyen. Hun og familien hennes var også trivelige mennesker som tok godt imot meg.

Hans og jeg reiste en del, og jeg følte at vi bare ble mer og mer samstemte. Vi begynte på swingkurs sammen, vi utforsket steder vi hadde lest om, og vi hadde alltid masse å snakke om.

Så begynte det å skje urovekkende ting. Hans oppdaget at Trygve glemte mye. Rett som det var sto platene på komfyren og glødet når han stakk innom faren sin.

Trygve, som hadde hatt slik orden, hadde ikke lenger system på noe.

Klærne lå slengt på de merkeligste steder. Småting var borte fra de faste plassene, og midt oppi dette sto Trygve med et forvirret, hjelpeløst uttrykk i ansiktet og forsto ingenting.

– Det må ha vært tyver her, sa han når det var noe han ikke fant igjen.

Han kunne sette seg på feil buss når han skulle til byen og havne på de underligste steder, uten å skjønne hvordan han skulle komme seg hjem igjen.

Les også (+): Min mann er alvorlig syk, men jeg orker ikke å besøke ham hele tiden

Alzheimer

Dagene våre ble mer og mer fylt opp av Trygve. Og etter mange runder med leger ble det til slutt konstatert Alzheimer. Det ble ordnet med et korttidsopphold på sykehjem. Han skulle være der i åtte uker i første omgang.

I begynnelsen besøkte Hans faren sin flere ganger daglig. Han sørget over farens forferdelige diagnose og var oppriktig bekymret for hvordan det skulle gå med ham. Jeg så hvilken påkjenning det var for Hans gradvis å miste faren på en slik måte.

Hans ordnet med alt og var livredd for at Trygve skulle utsette seg for noe han ikke selv kunne gjøre rede for.

Jeg regnet med at når han omsider hadde kommet på sykehjem, ville han få bli der. Selv om han hadde fått plass for åtte uker, måtte alle se at han ikke var i stand til å bo for seg selv.

Men den gang ei! Det var ikke plass til Trygve på sykehjemmet mer enn den tilmålte tiden. Han måtte pent flytte hjem igjen etter åtte uker.

Hans og søsteren måtte gi avkall på det meste av hva de ellers drev med, for å få til en ordning med å se etter faren. Og slik er det fremdeles.

Alt dreier seg om Trygve. Søsteren til Hans har ikke så mye tid lenger, fordi en omorganisering på jobben har gjort at hun har fått mye mer å gjøre.

Derfor faller det meste på Hans. Det betyr at vi har måttet innskrenke vårt sosiale liv.

Trygve er sammen med oss i alle helger, og selv om han sover hjemme hos seg selv, er Hans tidlig oppe om morgenen for å se om alt er bra med faren. Han henter ham til aktivisering og utflukter eller ordner andre praktiske ting.

Selv er jeg husmor og pleier omtrent på heltid. Jeg vasker svigerfars tøy og kjenner at jeg blir stadig mer kvalm av å vaske bukser med avføring og urin.

Trygve har også tider da han er ganske klar. Da kan han sitte og småprate om vær og vind. Men tilstanden snur fort. I dårlige perioder kjenner han nesten ikke barna sine.

Jeg burde ha vært en solid og offervillig støttespiller for Hans. Men vi har vært for kort tid sammen til at jeg føler meg veldig knyttet til familien hans.

Og jeg kunne ønsket å gjøre noe annet på fritiden enn å ta meg av en pleietrengende mann.

Jeg går med konstant skyldfølelse fordi jeg ikke klarer å gå helhjertet nok inn i rollen som barmhjertig samaritan.

Jeg har ikke sagt noe til Hans om hvor fanget jeg føler meg, ønsker jo ikke å påføre ham enda flere bekymringer heller. Men jeg savner inderlig kveldene våre, den gang da det bare var oss to.

Jeg savner aktivitetene våre, friheten og den sosiale omgangen. Utsiktene til at denne situasjonen kan komme til å strekke seg over år, gir meg en følelse av håpløshet. For jeg vet ikke om jeg orker å leve på denne måten stort lenger.

Jeg ser at Hans er sliten. Han er konstant bekymret, og jeg prøver å være nær ham, stryke ham og trøste ham. Men det er akkurat som om han ikke lenger ser meg.

Jeg forstår at han ikke har overskudd til romantikk og fysisk nærhet, men jeg er lei av å forstå og ta hensyn uten å få noe igjen.

Faktisk føler jeg meg redusert til pleier og vaskehjelp, og jeg kjenner at jeg begynner å bli sint fordi jeg føler meg avvist og oversett.

Jeg vet at Hans bruker alle sine krefter på å ta seg av faren. Det er flott at han tar så mye ansvar og har slik omsorg for sin gamle, hjelpeløse far.

Men samtidig mener jeg at han bør tenke på at vi to har satset på noe sammen. Ansvarsfølelsen og plikten han føler overfor faren, går jo ut over alt annet.

Jeg fatter ikke at han ikke ser dette. I stedet blir han fornærmet og skuffet hvis jeg gjør ting på egen hånd

Les også (+): Jeg var så desperat at menn ble skremt

Press på forholdet

For et par helger siden var Hans og jeg invitert til middag hos et vennepar, sammen med noen andre venner.

Jeg visste jo med én gang de ringte og ba oss at vi måtte si nei takk, fordi selskapet skulle være på lørdag, og Trygve skulle da som sedvanlig komme til oss.

Det var jeg som tok telefonen da Inger ringte for å be oss. Jeg skulle akkurat til å si nei, men så kjente jeg trassen og svarte at vi gjerne ville komme.

Hans spurte forskrekket om jeg hadde glemt Trygve, han skulle jo være hos oss den helgen.

– Jeg har ikke glemt det, svarte jeg rolig. – Men jeg finner meg ikke i at vi skal være bastet og bundet alle helger. Du har en søster med mann og tenåringsbarn. Kanskje noen av dem kan passe Trygve denne kvelden.

Hans gikk med på at vi kunne spørre dem om avlastning, men de skulle reise bort hele gjengen. Noe de gjør stadig oftere i helgene. På den måten blir Trygve fullt og helt vårt ansvar.

– Da er det ingen annen råd enn at vi får bli hjemme, sa Hans.

– Ja, bli hjemme du, sa jeg. – Jeg går alene. Jeg har behov for å komme ut.

Det var tydelig at han ikke likte forslaget, men jeg holdt på mitt.

I dagene frem mot lørdag var Hans snurt og snakket nesten ikke til meg. Og det til tross for at jeg laget deilig middag til de to og bakte yndlingskaken til Trygve.

Jeg rakk til og med å vaske to maskiner med Trygves klær før jeg gikk. Ingen takket meg for det. Noe som både plager og irriterer meg. Kanskje forlanger jeg for mye, kanskje er jeg en superegoist?

Det blir mange tanker som jeg holder for meg selv og er redd for å sette ord på. Jeg betrakter meg selv som en person med normal omsorgsevne, men det kan da ikke være nødvendig at jeg skal forsake absolutt alt for Trygves skyld?

De gangene søsteren stiller opp utenom de ukentlige besøkene som varer et par timer og som gir Hans et lite pusterom, har han masse annet å gjøre enn å pleie forholdet vårt.

Han skal rekke alt. Ta seg av hagen, fikse noe med bilen eller annet praktisk arbeid. Min konklusjon er at det ikke er plass til meg lenger. Jeg føler meg usynlig.

Jeg gikk i den middagen og klarte ikke å holde tårene tilbake da vertskapet spurte hvordan det gikk. Etter mål­tidet fikk jeg en lang prat med Inger på kjøkkenet.

Hun sa at hun forsto meg, og at hun selv ikke hadde taklet en slik situasjon. Hun uttrykte også bekymring for forholdet vårt og syntes hverken Hans eller jeg virket særlig lykkelige.

Det var godt å snakke med noen som så situasjonen utenfra og som viste forståelse for hvor vanskelig det er for oss begge, om enn på ulike måter.

Ikke minst er jeg ulykkelig fordi jeg synes vi har sklidd fra hverandre.

Jeg vet ikke hva som skjer videre. Kanskje får Trygve omsider fast plass på sykehjemmet – og Hans og jeg finner tilbake til det vi hadde. Eller kanskje ikke.

Det bør snart skje en endring. Under dette presset kan ikke forholdet vårt overleve, og det tror jeg Hans også innerst inne forstår.

Jeg tok et oppgjør med sønnen min. Så en morgen ringte han og ba om en prat

Jeg skulle møte min datters svigerfar. Det ble noe helt annet enn jeg hadde trodd