13 år siden Utøya- tragedien
Kjære Thomas, gutten min! Det siste du sa på telefonen var: «Mamma, jeg er så glad i deg»
Her står mobbeofferet Thomas og holder 17. mai-tale om samhold og likeverd. Få uker senere reiste han spent og glad på sin første AUF-leir. Han kom aldri hjem igjen til mamma Rita (47) og familien.
Kjære Thomas, gutten min!
Når jeg skriver dette brevet, nærmer sommeren seg med stormskritt. Og alle de vanskelige datoene står for tur. Jeg gruer meg sånn.
Gruer til 1. mai når vi skal markere arbeidernes fridag ved graven din med AUF og Romsås janitsjar, slik vi startet med i 2012 – året etter den forferdelige dagen da det verste marerittet som jeg aldri kunne forestilt meg, skjedde.
Så kommer bursdagen din, den 25. juni. I år skulle du ha fylt 29 år! Hele denne dagen blir som de andre 12 bursdagene dine uten deg.
En dag fylt av et eneste stort savn og tanker om hvem du ville vært i dag. Hvor ville du vært i livet? Ville noen av drømmene dine ha blitt virkelige?
Du ville gjøre verden litt bedre
Den verste dagen av alle, 22. juli. Dagen da vi mistet deg. En dag da hele Norge sørger.
Aviser, radio og TV kommer til å være fylt av minner om en nasjonal katastrofe og et traume som rammet landet vårt, men som også ble min katastrofe og mitt traume.
Hver gang datoen nærmer seg, er det som et åpent sår som blir revet opp på nytt. Og på nytt.
Det å se vennene dine bli eldre gjør både godt og vondt. For jeg tenker så mye på hvem du ville vært i dag hvis du fikk leve …
Kanskje ville du ha vært etablert med egne barn – og kanskje jeg skulle vært bestemor nå? Hadde drømmene dine gått i oppfyllelse, ville du antagelig vært på vei inn i regjeringen. Du ville vært den nye generasjonen som snart skal ta over.
Du hadde planene klare: Etter videregående skulle du studere statsvitenskap. Kanskje du en dag ville blitt statsminister? Hvem vet. Jeg er sikker på at du kunne blitt hva du ville, så klok og god som du var!
Du vokste opp i drabantbyen Romsås. Du var en liten klovn, alltid blid og god og uvitende om hvor mye vondt som fantes i verden. Selv i små barn.
Allerede fra første klasse på barneskolen ble du mobbet. Du fikk en lillesøster, og selv om det var syv år mellom dere, ble du en omsorgsfull storebror som gjerne hentet lillesøster i barnehagen.
Mobbingen på skolen varte helt til 7. klasse. Du klarte å heve deg over det – og som ved et mirakel gled det over da du begynte på ungdomsskolen.
Heldigvis ble du dedikert til speideren da du var åtte år, og senere i AUF. Og du fortsatte å være god og snill og omsorgsfull. Som ungdom ble du nestleder for Grorud AUF. Du ville gjøre verden til et bedre sted.
Du var så stolt. Jeg var så stolt av deg, gutten min!
Alle husker talen du holdt på Bjøråsen skole på 17. mai i 2011.
Du snakket om samhold og likeverd og hvordan vi må stå sammen mot rasisme. Du snakket om at Romsås var et godt sted å vokse opp, til tross for all mobbingen du opplevde.
Det var raust av deg, tenkte jeg – etter alt du hadde gått igjennom. Tenk om vi hadde visst om det grusomme som skulle skje, bare et par måneder frem i tid.
Fredag 22. juli 2011 ble Norge rammet av to terrorangrep. Bombeangrep på regjeringskvartalet og massedrapene på Utøya er de verste terrorhandlingene i Norge etter andre verdenskrig.
Kort tid etter et bombeangrep på regjeringskvartalet i Oslo sentrum skjedde et massemord på en sommerleir på Utøya i Tyrifjorden i Hole kommune i Buskerud.
Leiren var arrangert av Arbeidernes ungdomsfylking (AUF), ungdomsorganisasjonen til Arbeiderpartiet (Ap). En bevæpnet mann forkledd som en politimann åpnet ild mot deltagerne. I alt 69 mennesker ble drept og 66 ble skadet.
Kilde: Wikipedia og Store norske leksikon
Les også: Familien på fire var på ferie da Hans Kristian dro på joggetur. Han kom aldri tilbake
Din første AUF-leir
Her om dagen dukket det opp et minne på Facebook. Jeg har skrevet mange minner om deg, men dette minnet forteller i detalj om den grusomme dagen.
Jeg husker hvordan du gledet deg til dra på Utøya for første gang. Du hadde vært på en ukes ferie sammen med kjæresten din, Marita, og hennes familie i juli 2011.
Du var bare så vidt hjemom på søndag for å pakke og sove litt. Så skulle det endelig skje, det du hadde gledet deg til så lenge.
Mandag morgen dro du til Utøya for å delta på leir med andre AUF-ere. Du skulle være der hele uken. Det ble noen flotte og morsomme dager med bading og samlinger om kvelden.
Den 21. juli 2011 ringte du meg. Du fortalte stolt at du hadde spilt fotball sammen Jonas Gahr Støre, som du så sånn opp til. Om kvelden satt dere ungdommene sammen og koste dere.
Dere spilte kort og hadde det gøy, fortalte du. Det varmet mammahjertet mitt å høre at du hadde det så fint. Du hadde liksom landet på rett sted i livet.
Ingen ante om det onde som var i gjære. Ingen visste at neste dag skulle sommeridyll og ungdommens uskyld forvandles til et rent mareritt. Et mareritt ingen har sett maken til i moderne tid i vårt land.
«Noen skyter!»
22.07.2011. Den aller verste dagen i mitt liv!
Jeg kunne høre at du var opprørt med en gang du ringte meg denne dagen. Vi satt i bilen og var på vei til hytta i Valdres. Vi hadde ikke fått med oss nyhetene på radio.
«Mamma, er alt bra?», spurte du. Du fortalte at det var gått av en bombe i regjeringskvartalet. Du var bekymret. For du visste at jobben min lå i det området, og at jeg noen ganger tok solarium i et bygg like ved.
Men jeg hadde fri den dagen. Jeg kunne forsikre deg om at jeg var i god behold, og var sikker på at du også var trygg.
Dere var jo ute på en øy i Tyrifjorden – langt unna regjeringskvartalet!
Da du ringte meg neste gang, hørte jeg på stemmen din at du var redd. «Det er noen som går rundt og skyter her på øya», sa du.
Først trodde jeg ikke det var sant. «Sikkert bare noen som smeller kinaputter eller skyter med luftgevær», sa jeg.
Men du hadde sett noen bli skutt i benet.
Du fortalte at du og noen andre ungdommer gjemte dere i vannkanten. Jeg husker at jeg sa: «Men herregud. Dere kan ikke gjemme dere i vannkanten … Da er dere jo synlige fra land».
Siste telefonsamtalen med deg var klokken 17.52. Da hadde dere sett en båt dra utover – fra øya. Antageligvis var det de som skjøt som stakk av … Du fortalte også at dere kunne se blålys og politi på andre siden.
Jeg kjente lettelsen skylle gjennom meg – og var sikker på at vi kunne hente deg, få deg over på landsiden. Få deg trygt hjem.
Det siste du sa på telefonen før vi la på var: «Mamma, jeg er så glad i deg». Etter det hørte jeg aldri mer fra deg.
Les også: (+) Alma fra Revelsøy bar på en grusom hemmelighet
Håpet som brast
Vi ankom Sundvolden hotell klokken 18.30 og ble stående utenfor hovedinngangen i mange lange og vonde timer der flere andre pårørende ventet.
Jeg håpet inderlig at du skulle være en av dem som ankom sliten og våt i sykebil eller drosje.
Mange medtatte ungdommer kom, men ingen av dem var deg. Det var kriseteam med psykologer der, men de kunne ikke trøste meg.
De frivillige ga så mye omsorg. Det å få et pledd over seg eller kjenne en hånd på skulderen hver gang jeg skjønte at du ikke var i en av bilene som kom, det hadde alt å si!
Til slutt ble det klart at du ikke var blant de overlevende, men jeg nektet å gi opp håpet. 28. juli sent om kvelden kom telefonen vi fryktet, fra politiet. Du var identifisert blant de omkomne.
Det er det mest smertefulle jeg har opplevd i mitt liv! At gutten min ikke var mer!
Tiden etterpå ble bare vond. Folk var ikke sikre på hvordan de skulle være rundt meg.
Visste ikke hva de skulle si. Det jeg trengte, var en klem. Gå en tur.
Noen av venninnene til Thomas kom innom for å se til meg. Det satte jeg utrolig stor pris på. Også dem som skrev til meg og delte minner om Thomas.
Et kriseteam kom hjem til meg, men den beste terapien var turer i skog og mark med hunden jeg arvet etter kjæresten din.
Jeg trodde jeg kunne gå tilbake til jobb, for jeg orket ikke sitte hjemme alene med sorgen mer. Men etter noen få måneder ble jeg sykmeldt igjen. Jeg var ingen god mamma for søsteren din i starten. Det var vanskelig å ta vare på både henne, sorgen, jobben og hverdagen.
Da jeg hørte Christina si: «Mamma sitter bare og gråter», bestemte jeg meg for å ta meg sammen. I alle fall den uken søsteren din var hjemme hos meg.
Hun trengte at jeg var sterk. Den uken hun var hos faren deres, kunne jeg slippe sorgen fri. Jeg raste ned i vekt og fant ikke glede i noe. Hos psykologene fikk jeg diagnosen kompleks PTSD.
Mange ganger har jeg tenkt at det ville vært enklere å miste deg på en annen måte. Om du ble påkjørt eller var blitt syk. Noen ganger føler jeg at jeg ikke får ha sorgen og savnet i fred.
At hele Norge eier sorgen som er min. Samtidig har det vært en trøst at alle brydde seg. I alle fall i begynnelsen.
Da det var gått ett år, følte jeg at folk var lei av sorgen min. «Nå må det vel gå bedre med deg? Nå som du har vært gjennom alt. Den første bursdagen og julen», sa noen.
Men nei, sorgen blir aldri borte! Aldri! Den blir bare blekere. Men savnet er der. Alltid!
Det tok lang tid før jeg klarte å glede meg over noe som helst i livet. Det første året var som et vakuum der vi ventet på svar, gikk i begravelser og rettssaker.
Kripos mente at du var blitt skutt klokken 18.14 i pumpehuset. Litt over 20 minutter etter at jeg hadde snakket med deg.
Jeg kan ikke beskrive det hatet jeg har kjent på mot gjerningsmannen. Han som tok deg fra oss. Han skjøt deg kaldblodig to ganger i pumpehuset ved brygga. En overlevde, men ikke du. Du var bare 16 år!
Så kom dommen. Morderen satt bak lås og slå.
Plutselig var det over. Også det var en påkjenning.
Les også: Terje (29) hadde jobb, rekkehus, samboer, en liten datter og store drømmer. En dag ble alt forandret
Jeg elsker deg
Kjære gutten min. Jeg savner deg så utrolig mye og elsker deg så veldig! Det gjør så utrolig vondt at jeg aldri mer skal få høre latteren din, se smilet ditt, høre deg diskutere om det ene og det andre – og krangle med søsteren din. Men også klemme henne …
Kjære gutten min, elsker deg så sinnssykt mye!
Jeg klarte ikke dra på Utøya før i 2014. Da dro jeg ned til pumpehuset der du og de andre ungdommene gjemte dere. Stedet der vi to snakket på telefonen. Siste gang.
Kjære Thomas. Jeg tenker mye på alt du ikke fikk gjort i livet ditt. Du brant for rettferdighet, barn og oppvekst.
Etter at jeg mistet deg, er jeg blitt redd for alt. Særlig vanskelig var det da søsteren din skulle dra på tur i oppveksten, for eksempel med skolen på overnatting. Da var det vondt å se henne av gårde med bussen.
I dag er hun 22 år og er blitt en fantastisk fin jente som klarer seg godt i livet. Tross alt. Men jeg vet at hun har hatt det tøft.
Jeg har forandret meg mye som menneske etter alt det vonde. Er blitt avhengig av å ha forutsigbarhet i alt jeg gjør. Jeg er blitt et engsteligere menneske enn jeg var før 22. juli 2011.
Det å ha kontakt med andre etterlatte, har vært til god hjelp. Det er godt å være et sted der alle forstår hvordan du har det. Ingen stiller spørsmål når du begynner å gråte. Det er så mange fine mennesker der som har gått gjennom det samme som meg.
Kjære, gode gutten min. Hva jeg skulle gitt for å kunne klemme deg.
Lenge ventet jeg på at du skulle komme inn døren. At jeg skulle få høre den glade stemmen din si: «Hei, mamma».
Stuen min er full av engler. Et portrett som tante har malt av deg, henger over peisen. Under er det en glasskule der det står skrevet at jeg har en engel i himmelen.
Jeg håper du har det godt der i himmelen sammen med englene. Kjære gutten min.
God klem fra mamma
