«kvinneblokka»
Ingeborg og Kari-Mette bor sammen med 25 ugifte modne damer: – Jeg har aldri ønsket meg egne barn
– Det kom aldri noen prins på den store, hvite hesten ridende inn i livet mitt. Det har riktig nok vært noen ponnier og slikt. Men aldri noen jeg tenkte skulle være faren til mine barn, forteller Ingeborg Marie (80).
– Jeg husker en av guttene på skolen sa «kvinnens plass er på kjøkkenet og på soverommet». Det var holdningen den gangen. Der og da sa jeg til meg selv at jeg aldri skulle gifte meg, forteller Kari-Mette Hermansen mens hun flerrer frem et herlig smil.
Vi befinner oss i den store, deilige hagen til stiftelsen Kong Oscars Minde i Oscars gate 90 på Frogner.
I hagestolen ved siden av 84-åringen sitter nabo og venninne Ingeborg Marie Brekke som nylig rundet 80 år.
– Jeg sier som Grev Danilo i Den glade enke: Forelsk deg ofte, forlov deg sjelden, gift deg aldri.
Ingeborg ler lett som sommerdagen.
– Det kom aldri noen prins på den store, hvite hesten ridende inn i livet mitt. Det har riktig nok vært noen ponnier og slikt … Men aldri noen jeg tenkte skulle være faren til mine barn, forteller Ingeborg.
Det har heller aldri vært noe savn.
– Jeg har aldri ønsket meg egne barn.
Naboen nikker samtykkende.
– Jeg er veldig glad i barn, men jeg har fått behovet dekket ved å «låne» andre sine små, sier Kari-Mette.
– Det kan være fint for barna å ha voksenpersoner utenom familien i livet sitt. Noen som slipper oppdrageransvaret, og kan gi dem andre impulser, mener Ingeborg.
Fri som sangfuglen
Hva med forventninger om barn og familieliv fra egne omgivelser? Opplevde de det som et press?
– Jeg hørte aldri et pip om hverken barn eller giftermål, egentlig litt rart siden mors omgangskrets var ganske konservativ. De så vel at jeg var mest opptatt av sangen, sier Ingeborg.
Sang har vært hennes store lidenskap gjennom livet og ble også hennes yrkesvei.
– Når du er lidenskapelig opptatt av noe, så krever det mye av tiden og energien din.
For å illustrere poenget henter 80-åringen frem et sitat fra Fabian Stang, som de fleste vet er sønn av den avdøde divaen og skuespillerlegenden Wenche Foss:
«Jeg er glad moren min hadde anledning til å være til stede ved fødselen min».
For Kari-Mette sin del har friheten vært et viktig og avgjørende stikkord for valgene i voksenlivet.
– Jeg bodde hjemme til jeg var 27. Da jeg omsider fikk egen leilighet, i samme bygård som Knut «Kupper'n» Johannesen for øvrig, var frihetens time kommet. Jeg skulle ikke heftes av forpliktelser.
84-åringen setter opp et lurt smil.
– Det var på denne tiden prevensjonen kom, heldigvis. Jeg var nemlig allergisk mot gummi. P-piller ble min redning. Det var en herlig tid!
Damene sprudler av fortellerglede, og historiene er mange. La oss ta det helt fra starten av.
– Jeg kan godt begynne, sier Kari-Mette og ser spørrende bort på venninnen.
– All right, age before beauty, svarer Ingeborg.
Les også: Monika opplevde marerittet: – I dag kan jeg tenke at jeg er så imponert over den jenta
Tøff start
Kari-Mette ble født i desember 1938, et knapt år før 2. verdenskrig brøt ut. Hun vokste opp i Bjerregaards gate ved Ila i Oslo, og senere Benneches gate, et godt spydkast unna Bislett Stadion. Noen minner fra krigen har brent seg fast i hukommelsen.
– Det bodde en jødefamilie i etasjen under oss. De hadde to døtre, begge litt eldre enn meg. Jentene hadde verdens fineste dukkehus.
Én dag Kari-Mette ville kikke på dukkehuset, sto en tysk soldat i døråpningen. Dette var i 1944.
– Han senket geværkolben slik at jeg ikke kom inn. Mamma kom styrtende ned trappen og hentet meg. Tilbake i leiligheten ringte hun pappa. «Nå er de tatt», sa hun med lav stemme inn i røret.
Kari-Mette kjemper mot tårene, og må gi tapt. Hun tar en liten pause før hun fortsetter reisen bakover i tid.
– Jeg minnes godt flyalarmene. Vi hadde fått beskjed om ikke å gå så langt hjemmefra, i tilfelle alarmen gikk og vi måtte søke dekning i kjelleren. Jeg kan ikke huske at jeg var redd, men jeg husker at jeg ble sint som en tyrk de gangene jeg ble vekket om natten.
Utenom krigsopplevelsene minnes hun barndommen stort sett som en fin tid, hjemme sammen med mor og far og lillebror.
– Jeg husker med glede leken. Vi trengte ingen voksne til å aktivisere oss. Det klarte vi greit selv. Jeg var ekstra heldig ettersom bestefar var bestyrer ved Bislett bad, der var vi mye og svømte.
Etter videregående tok hun ett år på handelsgym. Arbeidsstedet hennes skulle bli forsikringsselskapet Norges Brannkasse, først som stenograf og maskinskriver i skade- og oppgjørsavdelingen, senere som saksbehandler.
Forholdene var gode og velordnede, med fire ukers ferie og tilgang til firmahytte. Den lå ved Blankvann i Nordmarka, og fikk det passende navnet Casa Blanka.
Kari-Mette valgte å slutte i jobben 59 år gammel – i forbindelse med fusjonering og en dertil hørende nedbemanningsprosess.
– Jeg har ikke angret et sekund på avgjørelsen, selv om de gode kollegene er et savn.
Tre generasjoner kvinner
Ingeborg er enebarn. Hun bodde sine første år tett på Nordmarka. Faren hadde nemlig jobb som skogforvalter, eller forstmann som det het.
Da hun var tre–fire år gammel, flyttet de inn til byen, nærmere bestemt Colbjørnsens gate, svært nær dagens bostedsadresse.
– Foreldrene mine ble skilt, noe som var ganske uvanlig på den tiden. Jeg bodde sammen med mor og mormor. Mormor, som var født i 1877, var av den meget gamle skolen. Ikke rart jeg har blitt som jeg har blitt, eller hva, Kari-Mette?
Ingeborg lar latteren rulle gjennom sommerhagen.
– Jeg var pliktoppfyllende, snill og uskyldig. En god stund …
Familien hadde ikke mye penger. Det var nøkterne forhold innenfor veggene i den litt slitne femromsleiligheten.
– De to rommene nederst i gangen leide vi ut til et ektepar. Ettersom leiligheten bare hadde ett bad, måtte vi dele. Det gikk helt greit, forteller Ingeborg.
Hun var svært flink på skolen og fikk etter grunnskolen innpass på Oslo Katedralskole. Til hennes store begeistring hadde skolen, også kjent som «Katta», et fantastisk musikkmiljø.
Etter videregående, samt ett år på handelsgym, for å ha noe fornuftig i bagasjen, reiste hun til Tyskland. Målet var å bygge videre på musikken.
Etter noen år på kontinentet hadde hun nær oppgitt drømmen om å leve av sangen, men tilbake i Norge fikk hun muligheten til å prøvesynge for Operaorkesteret i Oslo.
– Jeg overgikk meg selv under prøven. Heldigvis var det ingen som oppdaget det i etterkant, sier Ingeborg beskjedent, før hun igjen slipper latteren løs.
– Det er den lykkeligste dagen i livet mitt. Jeg har hatt det helt fantastisk.
Selv om Operakoret har pensjonsalder på 56 år, har hun fortsatt å være aktiv i miljøet gjennom engasjementer, og i senere år som statist både i Operaen og Nasjonalballetten. Nå er 80-åringen, som i år kan feire 50-årsjubileum, snart igjen å se på scenen som statist i en oppsetning på Nasjonalballetten.
– For meg er dette livets dessert. Det er altså så gøy å stå på scenen.
Les også: (+) Leserne forteller: Her er jeg, 70 år, forelsket og så sjalu at jeg kunne kverket henne
Kvinneblokka
Kari-Mette nøyer seg med å sitte i salen. Den kulturinteresserte 84-åringen er medlem av Operaens venner, noe som blant annet har ført henne på tur til Italia.
Reising er en av hennes store lidenskaper.
– Jeg er så nysgjerrig, skjønner du.
– Og vitebegjærlig, supplerer
Ingeborg.
– Jeg hører du har et sted i Brasil, sier Kari-Mette henvendt til Norsk Ukeblad sin utsendte.
– Der har jeg vært. Jeg besøkte også Chile og Argentina.
– Du verden, sier Ingeborg og himler med øynene.
– Jeg har vært i Drammen, jeg.
De herlige, fargerike ler mot hverandre.
– Kari-Mette er en ekte livskunstner. Se bare på hvordan antrekket matcher den blå hårfargen. Jeg blir alltid glad av å være i nærheten av deg, roser Ingeborg.
– Det var hyggelig sagt, sier Kari-Mette og smiler
Sistnevnte fikk leilighet her i Kong Oscars Minde i 2007. Det var på håret.
– Den gangen var det et krav om at man måtte være under 70 år for å kunne flytte inn. Jeg var 69 og begynte å få panikk!
Så, omsider ble en leilighet ledig. Den var så innrøkt og fæl at damene foran henne på ventelisten ikke ville ha den.
– Jeg hadde ikke noe valg, men etter oppussing ble den kjempefin.
– Ja, en av de aller fineste, skryter Ingeborg, som flyttet inn i «kvinneblokka» året etter venninnen.
Les også: Datterens hjerteskjærende ønskeliste til jul fikk Mai Camilla til å innse hva som var galt
Plum-bo
Ingeborg husker godt intervjuet med tillitskvinne Plum som avgjorde om hun skulle få bli en av de heldige «utvalgte».
«Har De tenkt å øve hjemme?» spurte Plum med hentydning til engasjementet i Operakoret.
«Nei», svarte Ingeborg.
«Planer om giftermål?»
Enda en gang lød svaret nei.
Plum så på Ingeborg med et granskende blikk.
«Vel, vel. Vi kikker uansett ikke under dynen til beboerne».
Ingeborg smiler godt av minnet. Hun har forblitt singel og ugift, selv om det var nære på at hun besvarte en kontaktannonse i avisen, hun tror den sto i Dagbladet, for rundt tredve år siden.
– Mannen skrev enkelt og greit «jeg er brukbar i alle husets rom». Brukbar! Det synes jeg var helt fantastisk, sier Ingeborg og ler.
Likevel lot hun være å svare.
– Motet sviktet. Jeg skulle gjerne visst hva som hadde skjedd, dersom jeg hadde skrevet til ham.
Nei til avhengighet
Uvissheten plager henne likevel ikke nevneverdig.
– Med et forhold kommer tilhørighet og avhengighet. Nei, nei, nei!
Hun smiler.
– Du vet, man blir litt sær av å bo alene og kunne gjøre akkurat som man vil.
Ett forhold er hun likevel svært glad for; forholdet til stiftelsen Kong Oscars Minde.
– Jeg har aldri hatt god råd, aldri eid min egen leilighet. Å få bo her midt i byen med denne hagen til en meget god pris, det er jeg altså så lykkelig og takknemlig for.
– Jeg også! nærmest roper Kari-Mette fra siden. – Alle er lykkelige over å bo her. Jeg vil ikke bo noe annet sted. Når min tid kommer, håper jeg at jeg stuper inn i en busk mens jeg steller hagen her.
Sprudlende livsglede
Kari-Mette har hatt sine utfordringer med helsen i senere år. Hun har blant annet hatt et lite slag og gjennomgått en bypassoperasjon av hjertet. Humøret og livslysten er imidlertid ikke blitt borte av den grunn.
– Jeg har rullatoren min som hjelpemiddel. Jeg stortrives ute, og jeg elsker fortsatt å reise. Jeg får alltid god hjelp når jeg er på farten, sier hun takknemlig.
Men én ting gjør hun klart:
– Den dagen jeg ikke klarer å løfte glasset selv, da er tiden kommet for å gå i pennalet.
Ingeborg titter på 84-åringen.
– Vet du, Kari-Mette, jeg klarer ikke å se for meg deg i et pennal.
Venninnene reiser seg og går side om side bortetter det varme gresset.
– Etterpå tar vi og galopperer bort til Polet.
Egen forening
I avisen Christiania-Posten gikk det 29. mars 1854 ut en henstilling til hovedstadens befolkning om å være med i en forening med formål å skaffe et godt hjem for eldre, ugifte damer, står det å lese på Kong Oscars Mindes nettsider.
Oppropet var undertegnet en rekke fremtredende kvinner og menn. Stiftelsen hadde som formål «å stille til disposisjon leiligheter for ugifte, enslige, barnløse kvinner i deres eldre år».
I november 1862 var huset – en herskapelig og vakker bygning med adresse Drammensveien 18 – ferdig til innflytning.
I 1954 sto et nytt og moderne hus tegnet av arkitektfirmaet Torp & Torp ferdig, og damene i Kong Oscars Minde flyttet inn i Oscars gate 90 i slutten av mai dette året.
Gården inneholder 25 leiligheter – alle med stue, kjøkken, bad og balkong. Beboerne har tilgang til hage og vaskeri. Husleien holdes på et svært gunstig nivå sammenlignet med prisene i leiemarkedet for øvrig.
Tildeling av borett skjer i henhold til stiftelsens paragrafer, til kvinner som er fylt 60 år. Tildelingen skjer etter styrets vurdering av søkers individuelle forhold samt ansiennitet på ventelisten.
Søkere som har fylt 75 år, eller er under 60 år, kommer ikke i betraktning med mindre særlige grunner taler for tildeling.
