I hver ferie reiser læreren Ane (55) for å hjelpe: – Jeg er et vanlig menneske som tigger og eksponerer meg
Ane (55) er læreren med det store hjertet. Når det ringer ut til skoleferier for barna i Moss, reiser hun rett ned til flyktningleirer i Hellas for å hjelpe barn som er på flukt.
Ane er sprudlende og energisk på utsiden, men i hodet raser tankene, og i hjertet biter smertene. Refugee 4 Refugees (R4R) frivillige fra Moss forteller på eget initiativ og uten stans der vi sitter på hennes stamkafé i Mytilini, den største byen på Lesvos.
Det er tydelig at hun lever og ånder for barn, spesielt de som er på flukt.
Samlet inn flere millioner
– Når jeg er på Lesvos, sitter jeg alltid her og skriver, forteller hun.
– Det er viktig for meg å sitte i gode og trygge omgivelser når jeg skriver om så vonde ting. Jeg har en fast plass og klare avtaler med personalet om hvordan jeg må ha det for at det skal kunne fungere for meg å sitte her og skrive. De vet hva jeg holder på med, og jeg må holde en lav profil, jeg vet jo aldri hvem som kan sitte i nærheten. Det er ikke alle som liker så godt det arbeidet jeg holder på med. Noen mener at frivillige organisasjoners tilstedeværelse gjør at det kommer flere flyktninger til Hellas, selv om dette er motbevist i flere studier.
På frivillig basis driver Ane Kandal awareness- og fundraising for organisasjonen R4R som hjelper flyktninger i Hellas. Først i Moria, den beryktede flyktningleiren på øya Lesvos som brant til grunnen i 2020, nå hovedsakelig i Athen. En periode hjalp de også flyktinger fra Ukraina som kom over grensen til Romania.
Hun har samlet inn millioner av kroner fra norske givere.
I 2022 mottok hun Jobzones Raushetspris for sin imponerende innsats for andre. Men engasjementet kommer ikke uten kostnad.
Det er tydelig at jobben går emosjonelt inn på henne og er stressfremkallende. Ane opplever hets og stygge kommentarer på nett, og når det er demonstrasjoner i byen, har hun husarrest. Likevel fortsetter hun med å skrive sine sterke og følelsesladde innlegg på Facebook hvor hun tigger om penger, og å svare så hyggelig hun kan på kommentarer og meldinger.
Paller og plast
– Jeg er et vanlig menneske som tigger og eksponerer meg. Jeg er engasjert, men ikke noen hippie, jeg vil bare være en av R4R-gjengen. Det tok flere år før jeg begynte å samle inn penger, og det satt langt inne for meg å samle inn penger via meg selv. Men når jeg vet hva jobben jeg gjør betyr, kan jeg jo ikke slutte, sier hun tankefullt.
– Jeg startet med å gi av egne penger, men så oppsto det en hendelse privat som gjorde at jeg ikke hadde råd lenger. Så da tenkte jeg at jeg fikk prøve. Etter det første suksessfulle innlegget spurte jeg Omar, grunnlegger av og primus motor i R4R: «Hva trenger du?» «Paller og plast», svarte han, for da hadde det nettopp regnet, så avfall og gjørme fløt både inni og mellom teltene, og folk hadde ikke et tørt plagg i Morialeiren. Så da ble det paller under teltene og plast over, etter at en raskt sammenkalt dugnadsgjeng hadde jobbet hardt fra morgen til kveld en helg de egentlig var lovet fri, forteller Ane.
Datter av to hjelpearbeidere
Ane ble introdusert for Omar via en felles bekjent under en rundreise på Lesvos i 2017. Hun er datter av to hjelpearbeidere, tilbrakte tre år av barndommen Afrika og har antirasisme-arbeid i blodet. Tidligere var Ane aktiv med innvandringspolitiske demonstrasjoner i Norge, men kom til et punkt hvor hun tenkte at hun ikke hjalp noen flyktninger ved å stå og rope ut for nordmenn.
– Du får ikke 100 000 personer med på laget ved å være sint, erkjenner hun i dag.
For Ane er det ikke nok å føle at hun hjelper, hun vil hjelpe!
– Det var så spennende det Omar fortalte om sin historie og organisasjonen han nettopp hadde startet, forteller hun med stjerner i øynene.
– Jeg var lett å få på gli. Jeg var jo på det tidspunktet veldig klar for å gjøre noe for flyktningene og oppnå resultater. Jeg sa at «jeg kan godt gjøre det som er kjedelig. Jeg vil hjelpe. Ikke bidra for min egen opplevelses skyld».
Ane opplevde at R4Rs verdier var helt i tråd med hennes egne og hvordan hun er vant til å jobbe som lærer. For eksempel det å ikke legge ut bilder av barn, at R4R først og fremst skal hjelpe, og at det ikke skal være masse administrasjon.
– Jeg husker at jeg ble fascinert av hvor klok han var. I R4R er det aldri oss og dem, det er viktig at organisasjonen fremstår som «en av dem». Som syrisk flyktning er Omar et tydelig signal om det. Og så er vi begge veldig glad i barn, da, sier hun og stråler.
Maler bilder med ord
Når Ane er på Lesvos for å rapportere om flyktningsituasjonen og R4Rs arbeid der, går mye av tiden med til å skrive innlegg og svare på kommentarer. Men hun forteller at hun også går rundt i leiren og tar imot gjestfrihet: Snakker med folk, tar bilder, observerer leker med barn.
– Jeg maler bilder med ord, sier Ane tankefullt.
– For å få inn gode summer er jeg avhengig av at folk deler Facebook-innleggene mine videre. Jeg skriver for at folk skal få vite hva som skjer, for at situasjonen her ikke skal bli glemt. Jeg klarer ikke det hjemme i Norge. Det handler mest om det om å være til stede i det miljøet jeg skriver om. I tillegg øker det min troverdighet overfor giverne og min tillit overfor flyktningene at jeg er fysisk til stede. At jeg følger opp personlig og ser med egne øyne. Jeg har tenkt på at jeg kanskje heller burde ha sendt de pengene jeg bruker på reise og opphold for meg selv, men R4R er tydelig på at det er av stor verdi for organisasjonen at jeg er synlig og gjør den jobben jeg gjør der nøden er.
Les også: (+) En dag får trebarnsmoren Margarete tilsendt et fotoalbum fra en ukjent nordmann. Det endrer livet hennes
Fortell, fortell!
Når Ane kommer hjem fra et opphold, vil hun helst sitte på verandaen og lese. Hun har sluttet å bli med på «å ta en øl for å høre hva du har opplevd». Det pleier å ende med at den andre part overtar samtalen etter cirka fem minutter, med snakk om hvor beklagelig alt er og hvor vondt det gjør å høre historien.
– Jeg har et stort behov for å snakke selv uten å bli avbrutt. Så når mamma og pappa henter meg på flyplassen, kjører vi en omvei før middag hos dem sånn at jeg får snakket fra meg. Det er sikkert godt ment å skulle fortelle hva en føler, hvordan deres hjerter berøres av historiene jeg forteller, men det er ikke det jeg har behov for når jeg kommer hjem og er fryktelig sliten både fysisk og mentalt.
Ane lyser opp når hun forteller at barn ikke er sånn.
– Etter første gang som frivillig, og jeg hadde fått bekreftet at mitt arbeid var av verdi, var jeg så full av inntrykk at jeg tok feil buss til skolen! Da jeg forklarte for 6.-klassingene hvorfor jeg kom for sent på jobb, sa de bare «Fortell! Fortell! Fortell!»
Les også: Dette skaper robuste barn
Hjelp til selvhjelp
– Når jeg reiser hjem etter et opphold, er jeg alltid lei meg. Da trøster flyktningene meg og sier «Don’t be sad, you’ll come back», «You always come back. You should be happy». «Go home and think about how many people who can sleep well because of you», forteller Ane rørt.
– Jeg tror vi nordmenn er litt dårlige på å skjønne at det er ting vi ikke skjønner. Vi kommer med våre høye utdannelser og tror at vi forstår alt og vet best. Det er masse ressurser blant folk på flukt, det er ikke bra å stakkarsliggjøre dem og tenke at europeiske frivillige må gjøre alt for dem. Dette med verdighet er så viktig, hjelp til selvhjelp, påpeker Ane og deler en historie:
– Jeg var med på å grave en grøft i flyktningleiren Moria før den brant ned til grunnen. Et par godt voksne skandinaviske damer sto og svettet og nektet å låne bort spadene sine til noen flyktninger som gjerne ville gjøre jobben. Jeg var ikke sen om å gi fra meg min spade og lekte heller med barna i nærheten. Han som fikk låne spaden min, ble så lykkelig, og han satte i gang et prosjekt med trapper og platåer. Og da kona kom hjem, ble hun så positivt overrasket, og han var så stolt, sier Ane med innlevelse i stemmen og tårer i øynene.
Les også: (+) Jeg hørte kjæresten snakke med moren sin og trodde nesten ikke mine egne ører
Vakkert og vondt
Vi rusler ned til vannkanten. Ved fergekaien ruver, ironisk nok, en frihetsstatue.
– Mange ser på Europa som stedet der de endelig skal få kjenne på hva frihet er, og få oppleve at deres drømmer går i oppfyllelse. Men hva møter dem her på Lesvos? Et Europa som hevder å sette menneskerettighetene høyt, men tydeligvis gjelder det bare for de som er født der. Og havet er vakkert og innbyr til en dukkert, men tanken på alle som har fått sin siste hvile i Egeerhavet etter å ha druknet under et desperat fluktforsøk fra Tyrkia legger en demper på lysten. Slik er det på Lesvos. Vakkert utenpå og vondt inni, beskriver Ane dagens situasjon.
